Folkeavstemning. Washington, D.C. Den sveitsiske folkeavstemningen som for en uke siden forbød oppføring av minareter, har forårsaket debatt verden rundt. Jeg tolker avstemningen på to måter.

For det første er den en avvisning av politisk islam, ikke av muslimer. Slik sett stemte man for toleranse og inkludering, som politisk islam fornekter.

For det andre avslørte avstemningen det store gapet mellom det sveitsiske folket og dens elites syn på politisk islam.

I kampen om ideologier er symboler viktige.

Hva om sveitserne i en folkeavstemning ble bedt om å forby konstruksjonen av et hakekors som symbol på en liten minoritet? Eller å forby oppføringen av tårn toppet med hammer og sigd – et annet dyrebart symbol på en ørliten minoritet i Sveits.

Symboler.

Politiske ideologier har symboler: Hakekorset, hammeren og sigden, minareten, halvmånen med en stjerne i midten (vanligvis på toppen av en minaret) representerer alle en felles politisk idé om at én gruppe er alle andre overlegen.

Sveitserne, i likhet med mange andre europeiske folk, blir gjennom en folkeavstemning bedt om å gjøre seg opp en mening om presserende viktige temaer. Stilt overfor kontroversielle spørsmål følger de med på debatter, leser aviser og setter seg inn i saken på andre måter.

Mer enn en religion.

Det europeere da finner ut om islam, er at islam er mer enn bare en religion. En åndelig ramme rundt menneskelige forhold som fødsel, død og det som kommer etter denne verden, er ikke bare det islam tilbyr; den foreskriver en måte å leve på.

Islam er ideen om hvordan samfunn burde organiseres. Enkeltmenneskers forhold til staten. Forholdet mellom menn og kvinner. Regler for samspillet mellom troende og ikke-troende. Hvordan håndheve slike regler. Og hvorfor en regjering under islam er bedre enn en regjering fundert på andre ideer. Disse politiske ideene som sorterer under islam har sine symboler: minareten, halvmånen, hodetørkleet og sverdet.

Tegn på forskjellighet.

Strengt tatt er minareten og andre ytre islamske symboler tegn på forskjellighet.

Minareten er et symbol på islamsk overlegenhet, et tegn på herredømme som kom til å symbolisere islamsk seier. Det ble tatt i bruk flere tiår etter at islam oppsto som religion.

I Europa, som andre steder i verden hvor muslimer slår seg ned, er stedene som huser menighetene beskjedne i begynnelsen. Alt en muslim trenger for å innfri sin bønneplikt er et kompass som viser retningen mot Mekka, vann til renselse, en ren bønnematte og en form for tidsberegning for å kunne be fem ganger om dagen i den anviste perioden.

Politisk senter.

Store moskeer med ekstremt høye tårn som det koster flere millioner dollar å oppføre, blir først vurdert når muslimene påvirker befolkningssammensetningen i vesentlig forstand. Moskeen utvikler seg fra å være et bedehus til å bli et politisk senter. Imamene kan da forkynne et budskap om å isolere seg fra resten av befolkningen og markant ta avstand fra ikke-muslimers livsstil.

Menn og kvinner er adskilt. Homofile, frafalne og jøder blir åpenlyst fordømt. Troende samler seg rundt politiske mål som kaller på innføring av forskjellige sharialover, der man begynner med familien. Dette er tendensen vi har sett i Europa, men også i andre land der muslimer bor. Ingen av de akademikerne, diplomatene og politikerne i vesten som fordømmer folkeavstemningen i Sveits om å forby minareter tar tak i disse kjensgjerningene.

Konkurrerende syn.

I sin reaksjon på islams nærvær i sin midte har europeere utviklet det man i store trekk kan oppfatte som to konkurrerende syn. De som representerer det ene synet, spør om det er korrekt å sette likhetstegn mellom kommunistenes og nazistenes politiske symboler og et religiøst symbol som minareten, halvmånen og stjernen; Det tredje rikets uniformer og dagens burkaer og skjegg.

Dersom det blir korrekt, burde islam – som politisk bevegelse – avvises på grunnlag av dens egen trangsynthet. Det innebærer ikke at muslimer som innbyggere eller statsborgere skal avvises. Protesten gjelder handlinger som rettferdiggjøres i islams navn, som æresdrap, jihad, skillet mellom «oss» og «dem». Kort sagt, islamsk overlegenhet.

Det andre synet avviser å sidestille politiske symboler for forskjellige former for hvit fascisme med religiøse symboler. I denne tankeverdenen blir islams hellige skrifter sammenlignet med kristne og jøders hellige skrifter. De som resonnerer ut fra dette perspektivet, forkynner pragmatisme. Ifølge dem er dialog nøkkelen til assimilering av muslimer. De er beredt til å tilfredsstille noen av kravene som muslimske minoriteter kommer med i håp om at deres hang til radikal tolkning av skriften en dag skal gå over slik det har gjort for kristne og jøder.

De rådville.

Disse to kontrastfulle perspektivene fordeler seg på to helt forskjellige grupper i Europa. Arbeiderklassen representerer i hovedsak det første synet. De som står for det andre synet, er klassene som George Orwell beskrev som «de rådville». De har kosmopolittens tankegang og omfatter diplomater, forretningsdrivende, tradisjonelle politikere og journalister. De er fortrolige med globaliseringen og opptatt av sine respektive lands internasjonale renommé. I enhver konflikt mellom islam og Vesten vektlegger de en mulig motreaksjon fra muslimske land og hvordan det vil innvirke på landets anseelse.

Som en kontrast til dette er de som avviser politisk islams ideer og praktisering, i berøring med muslimer på lokalt plan. De er blitt bedt om å godta muslimske innvandrere som naboer, klassekamerater, kolleger. Dette er det store paradokset ved dagens Europa: At arbeiderklassen, som i generasjoner stemte til venstre, nå opplever å stemme på partier som tilhører høyrefløyen fordi de føler at de har mistet kontakten med de sosialdemokratiske partiene.

Valg mellom verdier.

Pragmatikerne, som stort sett er de som sitter med makten, har delvis rett når de insisterer på at integrering av muslimer vil ta meget lang tid. Deres oppfordring til dialog er fornuftig. Men så lenge de ikke oppmuntrer muslimer til å velge mellom verdiene i det landet de er kommet til og verdiene i det landet de forlot, vil de oppleve flere overraskelser. Det er dette folkeavstemningen i Sveits er en indikasjon på. Dette er en konfrontasjon mellom innfødtes arbeiderklassestemmer (og noen tilhørende middelklassefeminister) og nyankomne muslimske innvandrere som ikke bare føler seg berettiget til å praktisere sin religion, men også å erstatte det nye landets politiske orden med sin egen.

Dersom de menneskene som roper om at Europa er intolerant, har rett – dersom det i virkeligheten handlet om fremmedfrykt og avvisning av muslimer – ville vi ha erfart det motsatte. Da ville vi opplevd en muslimsk folkevandring ut av Europa.

Oversatt av Unni Wenche Grønvold