MARIA ELIZABETH FONGEN

Barnekonvensjonen. Norge bryter art. 7.1 og 18.1 i Barnekonvensjonen, men klarer under dekke av antidiskriminering å omskrive bruddene til en rettighet for likekjønnede par. Barns rett er med overlegg nektet dem. Regjeringen vil heller ikke innse at endringen av ekteskapsloven har åpnet døren for iskald handel med embryoer og surrogatmødre, designerbabyer og utsortering av personer med uønskede gener.

Råttenskap

Man kan få frysninger av å se nærmere på hvordan staten fortolker barns rett til egne foreldre. Barns behov underordnes voksnes virkelighetsforståelse. Farskapsutvalgets utredning går enda lengre, og begrunner barns rettigheter i voksnes ofte hjelpeløse livsløgner. Råttenskapen i et slikt lovverk åpenbares til fulle når vi ser hvordan det tuftes på ryggesløs moral, infantile mors- og farsinstinkter og lumre, uuttalte hendelser, der barnet enten planlegges ned til gennivå eller ikke var regnet som en mulighet i det hele tatt. Det er «best» for barn ikke å få vite hvem far er dersom mor har hatt et sidesprang; det er «best» for barn om man går tilbake til anonyme sæddonorer.

Barnet en gjenstand

Hvordan er det mulig å svike barn – uskylden selv – på denne måten? Fordi vi har omgjort barnet til en gjenstand som kan tilvirkes og kjøpes. Heretter er det til for de voksnes skyld; en interaktiv leke som kan tilfredsstille «behovet» for å bli forelder, stormannsgalskapen i å fremstille den perfekte baby, «retten» til selvopplevd foreldreskap.

Visst har mennesker til alle tider tenkt og handlet i lignende sørgelige baner, men aldri før har man i dette omfang nedfelt bedragene i lovs form, og slik beredt grunnen for en dramatisk nedskrivning av barnets – og dermed menneskets – iboende verdighet. Bevisstheten om barnets uforlignelige verdi synker i takt med at dets markedspris øker.

Altfor få ser at barnet selv river ned forstillelsene ved sitt blotte nærvær og ved sine berettigede spørsmål om røtter, familie og tilhørighet. For mens noen lesbiske mødre i all offentlighet må le når barnet «deres» spør hva en pappa er, er barnets spørsmål en avsløring av den dypt tragiske sammensvergelsen barnet med lovgivers godkjennelse er blitt utsatt for.

Teknologi og etikk

Problematikken er ikke begrenset til lesbiske, selv om den der også betyr en de facto tilsidesettelse av fars betydning for barnet og en nedvurdering av farskap som sådan. Den gjelder like mye heterofile par. Motviljen mot å være konsekvent her ligger forståelig nok i sårheten hos de hardest rammede ufrivillig barnløse og i at kjønnskomplementariteten bibeholdes, men den er også en følge av at utviklingen innen bioteknologi ikke tidsnok ble satt inn i et etisk rammeverk. Hadde man stilt barnet og dets behov i sentrum, ville store deler av dagens bioteknologiske praksis aldri blitt tillatt.

Menneskehandel

Ved en rekke anledninger har Nina Karin Monsen påpekt at vi er på vei inn i det globale barnemarked. Fertilitetsklinikkenes profitthunger er premissleverandør for denne skammelige menneskehandelen, der bl.a. indiske kvinner utnyttes til surrogat. Luftbroer for embryoleveranser over kontinentene forsvares med foreldrelykken klinikkene fremskaffer.

Få reflekterer over realitetene: Kun en tredjedel av befruktningsforsøkene lykkes, og antallet embryoer som destrueres eller henvises til et limbo på is overstiger langt det antall barn som fødes. Slik fungerer klinikkene simultant som livgivere og bødler. Hvorfor fortrenger vi ubehaget ved denne dypt umoralske praksisen? Er det fordi det volder oss for stor smerte å innse at den springer ut fra et uberettiget krav om foreldreskap?

Utslettet slektstre

Gavner assistert befruktning barnet? Er alt som er teknologisk mulig forenlig med naturens orden? Seksualitet og seksuell identitet – er det kategorier som er overordnet objektive moralske normer? Rettighetstankegangen – rettferdiggjør den at voksnes drømmer og lengsler får diktere barns skjebner i lovs form? Trenger barn virkelig donorfedre som ikke ønsker ansvar for sitt farskap? Trenger barn medmødre med statlig garanti for omsorg og befruktningsprosedyre som nekter dem kjennskap til og omsorg fra sin far? Trenger barn å få halve slektstreet utslettet for at to presumptivt voksne skal få oppleve «lykken»?

Slike diskusjoner har ikke Ap og SV, Høyre og Sp villet ta. Isteden har man latt følelsesladet retorikk komme foran den prinsipielle debatt og den fornuftsbaserte argumentasjon. Et flertall av våre folkevalgte har vist at de ikke evner å styre landet etter allmenngyldige moralske lover. Og så feirer man Barnekonvensjonen for å få god samvittighet.

Fullt rettsvern

Hvorfor kan ikke vi ved begynnelsen av det tredje årtusen e.Kr. ta utgangspunkt i barnet når loven skrives? Hvorfor kan vi ikke gi barnet fullt rettsvern fra unnfangelsen av? Hvorfor kan ikke barnets rett til omsorg fra sine biologiske foreldre presiseres og styrkes? Hvorfor kan ikke menn og kvinner læres opp til en bevisst innsikt i sammenhengen mellom kjønnsceller og forpliktende foreldreskap, foreldreansvar og barnets identitetsbehov?

Må barn vokse opp i en livsløgn? Bare så lenge voksne ikke våger å møte barnets blikk som ber om kjærlighet i total sannhet. Hadde vi tenkt på barnet først, før vi «laget» det, ville vi forstå at for ethvert barn er det best å tas kjærlig imot av kvinnen og mannen som er opphav til dets liv; å bli født inn i et forhold der det er komplementaritet i foreldreskapets biologiske, psykologiske og sosiale dimensjoner, og der moren og faren besvarer barnets medfødte rett til å bli kjent, anerkjent og elsket av dem.

Alle ting nye

Se! Se hvordan barn gjør alle ting nye! Hvordan de med sitt blotte nærvær avkler voksnes virtuelle lykke – og likevel har barmhjertighet nok til å tilgi oss og overøse oss med sin ubetingede kjærlighet. Fatter vi hvem vi har fått i vår varetekt? Aner vi hvem de er et gjenskinn av?