Mona Thowsen

FOTO: Privat

Min lillebror har Downs syndrom. Han er glad i Hotel Cæsar, vennene sine, kjæresten sin, jobben sin og familien sin. Han er en flink ung mann som klarer å bo alene i omsorgsboligen som han betaler for. Hver dag går han glad på arbeid. Der jobber han fulle dager og gjør et samfunnsnyttig arbeid på tilrettelagt arbeid hos ProService, en bedrift som har økende etterspørsel for sine tjenester i et presset finansmarked, fordi de er konkurransedyktige på pris. Min bror er opptatt av å være en god borger. Han liker slagordet til Ap: «Alle skal med». Min bror bor i Sandnes kommune. Her deler Ap en liten flik av makten med andre partier.

Regjeringen har boligpolitiske visjoner som fremgår i Soria Moria1, og som skal videreføres i Soria Moria2. I regjeringserklæringen slås det fast at boligpolitikken vil være en viktig del av Regjeringens brede velferdspolitikk. Nærmere halvparten av fattigdomsmilliarden som følger av Regjeringens handlingsplan mot fattigdom, består i styrking av bostøtten gjennom Husbanken. Formålet er altså at de utviklingshemmede skal få en tryggere bosituasjon.

Måtte betale tilbake.

Sandnes kommune, derimot, har fattet vedtak både i 2008 og i 2009 som har gjort det verre for de utviklingshemmede. Allerede fra april 2008 satte kommunen opp husleien i sine kommunale omsorgsboliger. Forutsetningen for husleieendringen var at bostøtten skulle økes.

Men Husbanken avslo dette. Rådmannen kjente til avslaget, men kjørte vedtaket gjennom likevel. Heldigvis ble forholdet kjent, og kommunen måtte reversere vedtaket om økning i 2008. Kommunen måtte dessuten betale tilbake det som kommunens utviklingshemmede, eldre og andre som bor i omsorgsboliger, hadde betalt for mye i husleie.

Prøver igjen.

Nå ser det ut til at Sandnes kommune prøver seg igjen. Kommunen har vedtatt en økonomiplan for 2009–2012, hvor vi kan lese at husleien økes i 2009. Allerede i 2008 ble det beregnet at denne husleieøkningen skulle gi kommunen en økt årlig inntekt på ca. kr. 8 millioner.

Kort tid etterpå fikk min bror, hans venner og andre som bor i omsorgsboliger, et brev i posten. Her sto det å lese at i 2009 skulle Sandnes kommune øke husleien fra 4.583 kroner til kr. 5.917 pr. måned. Dette blir 16.000 kroner i husleieøkning i året. Også denne gangen var begrunnelsen økt bostøtte fra Husbanken, og denne gangen var det riktig at midlene til bostøtte var økt for å hjelpe vanskeligstilte grupper. Men det skjønte ikke min bror. Han har Downs syndrom.

Heldigvis har min bror oppegående foreldre med grei økonomi. De søkte bostøtte for ham, og fikk dekket litt av økningen. Men han sitter ennå igjen med en netto husleieøkning på kr. 11.000 pr. år. Min bror er heldig. Ikke alle er det. En av vennene hans tjener ørlite mer pr. time og har derfor ikke rett til bostøtte. Vennen må på en eller annen måte dekke hele økningen selv.

20 kroner timen.

Min bror tjener ca. 20 kroner timen etter at han har betalt skatt. Han har ikke økonomisk evne til å bære husleieøkninger i denne størrelsesorden. Med lønnen han får, må han arbeide 580 timer, altså nesten fire måneder, for å dekke økningen i husleie.

Omsorgsboligene er i stor utstrekning finansiert med statlige midler. Dagens regelverk med statlige tilskuddsordninger til bostøtte er ikke godt nok når kommunen kan stikke av med hele støttebeløpet. Det er et paradoks at en statlig finansiert bostøtte blir benyttet som unnskyldning for å ta penger fra de svakeste for å styrke kommuneøkonomien.

Politikerne i Sandnes har bestemt at normaltfungerende mennesker, som har normale inntekter, skal skjermes mot eiendomsskatt, fordi det vil være urettferdig/urimelig, og viser til at eiendomsskatten er urettferdig. Den kan tenkes å komme helt opp på kr. 3000–4000. Dette er klart lavere enn det de samme politikerne har vedtatt som økning for samfunnets svakeste grupper.

Kommunen stevnet.

Samtidig blir Sandnes kommune stevnet av Norsk Forbund for Utviklingshemmede, Sandnes lokallag, i anledningen en annen sak. Sandnes kommune vil gjeninnføre institusjoner for psykisk utviklingshemmede og mennesker med psykiske lidelser. Etter andre verdenskrig ble psykisk utviklingshemmede plassert på institusjoner. De som er gamle nok, kan huske det. Og de som bodde på slike steder, husker det garantert. Gjennom HVPU-reformen fikk mennesker som hadde bodd på institusjon hele sitt liv, endelig mulighet til en annen livsutfoldelse. Samfunnet skulle være mer tilgjengelig. De utviklingshemmede skulle få lov til å ha kontakt med normaltfungerende mennesker.

Men ikke i Sandnes kommune. Sandnes kommune fattet vedtak om å samlokalisere 12 heldøgns omsorgsboliger for psykisk utviklingshemmede sammen med 12 boenheter for mennesker med psykiske lidelser. Ser ikke Sandnes kommune konturene av noe som kan gå skrekkelig galt her? Dette bygget blir ikke «boliger», det er blir en «institusjon».

Ingen innflytelse.

De borgerne det gjelder, deres pårørende og organisasjoner har ikke fått anledning til å uttale seg om prosjektet. Mener da Sandnes kommune at borgere med Downs syndrom eller psykisk utviklingshemmede, deres pårørende eller deres organisasjoner ikke er verdifulle høringsinstanser? Frivillige organisasjoner, grupper og sammenslutninger er sentrale arenaer for deltagelse, innflytelse og fellesskap i samfunnet vårt.

Det er heller ikke blitt foretatt en skikkelig konsekvensutredning. Dette er ikke bare uforsvarlig, det er faktisk ulovlig.

Kommunen bryter dermed lov om sosiale tjenester og sin plikt til å skaffe de psykisk utviklingshemmede som selv ikke kan sørge for egen bolig, og som ikke kan bo uten tilsyn, forsvarlig bolig i form av bolig med heldøgns omsorgstjeneste.

Bryter menneskerettighetene.

Begge sakene gir oss et bilde på hvordan rettssikkerheten til psykisk utviklingshemmede er truet i Sandnes kommune. Foresatte og andre omsorgspersoner som skal forvalte sine barns, søsken, eller families legitime og juridiske rettigheter, blir møtt med vedtak og holdninger som motarbeider dem.

Vi får håpe at disse to sakene ikke henger sammen i Sandnes: at kommunen først driver husleiene i været for psykisk utviklingshemmede, slik at de tvinges ut av egen bolig og tilbake til institusjoner.