Nei til «dum krig». 2. oktober 2002 holdt Barack Obama, medlem av statssenatet i Illinois, en tale om krig. Det var litt over en uke før Kongressen i Washington ga presidenten autorisasjon til å bruke våpenmakt mot Saddam Husseins Irak. Støtten til Bush var bred: 77 mot 23 i Senatet, 296 mot 133 i Representantenes hus. Et stort antall demokrater stemte med presidenten. Krigen syntes ikke langt unna.

«Jeg er ikke motstander av alle kriger», startet Obama med å slå fast. Den amerikanske borgerkrigen var redselsfull, men viktige seiere ble vunnet gjennom dens lidelser. Obamas bestefar meldte seg til tjeneste dagen etter bombingen av Pearl Harbor i 1941, og Bush-administrasjonen hadde etter 11. september 2001 forpliktet seg til å bruke militærmakt for å uskadeliggjøre terrorister. Alt dette var kriger som statssenatoren kunne støtte.

Men så fortsatte han: «Det jeg er motstander av, er en dum krig, en overilt krig.» Han fryktet en krig mot Irak basert på lidenskap snarere enn fornuft; på politikk snarere enn prinsipp.

Veien er kort herfra til Obamas Nobeltale. Hans poeng i begge taler er at bruk av våpenmakt må være velbegrunnet og svært grundig gjennomtenkt.

Rettferdig krig

«Rettferdig krig» er et samlebegrep for en tradisjon som strekker seg tilbake til tidlig kristen tenkning, med røtter videre tilbake til greske og romerske tenkere. Den har også paralleller i andre religioners tenkning om krig.

Rettferdig krig-tradisjonens styrke er at den utformer spesifikke kriterier for så vel rett adgang til bruk av våpenmakt som rett måte å føre krig på. Alle krigende parter vil jo hevde at deres kamp er rettferdig. Uten gjennomtenkte kriterier, som kan fungere som basis for kritisk debatt, er begrepet «rettferdig krig» i beste fall innholdsløst, i verste fall farlig. Det er nettopp tradisjonens strenge kriterier for bruk av våpenmakt som Obama knytter an til i sin Nobeltale.

Pasifisme og realisme

Tre poenger fortjener å fremheves i kjølvannet av Obamas tale:

For det første: Krig er krig, samme hvor rettferdiggjort den er. Noen fremstiller rettferdig krig-tanken som en slags pasifisme med «nødventil», eller sagt med andre ord: At krig alltid er umoralsk, men i ekstraordinære sammenhenger må gripes til fordi vi ikke har noe valg. Det gir et mangelfullt bilde av rettferdig krig-tradisjonen.

Riktignok deler rettferdig krig-tanken og pasifismen en grunnleggende og ærlig anerkjennelse av krigens brutalitet, lidelser og moralske utfordringer. Men rettferdig krig-tanken innebærer like fullt en aksept av organisert forberedelse til, og bruk av våpenmakt. Det betyr at man må være villig til både å ofre liv og å ta liv. Det betyr også at man må lære og kunne sitt fag: Militære avdelinger skal være veltrenede, profesjonelle og disiplinerte, ikke minst for å ivareta moralsk kvalitet i alt de gjør.

Klar tale

Slik sett er Obamas tale klar. Den later ikke som om krig er noe man egentlig ikke vil snakke om, et slags ekstremt unntak som helst bør gjemmes bort. Men dermed kan talen også fremstå med en brodd mot den posisjon som har drevet flere andre fredsprisvinnere, nemlig pasifismen. Obama gjør det imidlertid klart at krig selvsagt ikke er den internasjonale politikkens eneste middel.

Målet må være at konflikter mellom grupper eller stater i økende grad kan løses med fredelige midler. Rettferdig krig-tradisjonen har alltid understreket fredens forrang og at krig er en siste utvei som må underlegges strenge restriksjoner. Og ikke minst: Det er intet naivt ved ikke-voldelige midler. I mange, kanskje de fleste tilfeller er de mer bærekraftige og langsiktige – og således mer «realistiske» – enn overilt bruk av våpenmakt.

Fredelig samkvem

Derfor er det som kan fremstå som en indre motsetning i Obamas tale, nemlig hans henvisninger til Gandhis og Martin Luther Kings ikke-voldelige kamp kombinert med hans forsvar for krigens nødvendighet, en videreføring av både rettferdig krig-tradisjonens og Obamas egen filosofi: Fredelig mellommenneskelig samkvem bærer langt rikere frukter enn bruk av våpenmakt. Men nettopp fordi det fredelige samkvemmet er så verdifullt, er våpenmakt nødvendig når samkvemmet bryter sammen og ingen annen realistisk utvei eksisterer. Dette er åpenbart noe annet enn pasifisme. Men det bærer likevel i seg en dyp preferanse for fred.

Ikke-stridende

For det andre: Kriger har ofte redselsfulle kostnader for ikke-stridende, også når de føres med legitim autoritet, rettferdig årsak og de beste intensjoner. Dette er en utfordring for mange krigførende stater. Beskyttelsen av sivile og andre ikke-stridende krever nemlig at man må akseptere større risiko for seg selv og si nei til midler som det er fristende å ta i bruk i pressede situasjoner: F.eks. særskilt hard behandling av noen typer krigsfanger, regelrett tortur eller bombing av områder det man vet det befinner seg sivile.

Anerkjennelsen av at noen regler ikke kan omgås i krig, av noen part, gjør at selv den sterkeste stat bindes. Dette er et gjennomgangstema i Obama internasjonale politikk: USA har rett til å sikre sine interesser («politisk realisme»), men må finne seg i å være bundet av de samme regler som andre stater («liberal internasjonalisme»). Tilsammen tilsvarer dette mye av grunntanken i rettferdig krig-tradisjonen: Våpenmakten må bindes.

Moralsk dømmekraft

For det tredje, og til slutt: Krig kan aldri løsrives fra moralsk dømmekraft. En slik dømmekraft må basere seg på gjennomarbeidede kriterier for rett handling, og den må utsettes for offentlig, granskende og gjensidig anerkjennende debatt. Et avgjørende øyeblikk i rettferdig krig-tradisjonen var da spanske teologer og filosofer på 1500-tallet fordømte conquistadorenes kamp i Sør-Amerika fordi den tilsynelatende ikke anerkjente noen annen fornuft enn spanjolenes egen, og fordi man kjempet som om de spanske territorielle krav var selvsagte.

Guds skaperverk

I en verden der alle mennesker er del av Guds skaperverk, som ved Guds vilje styres av en naturrett som ligger over pavedømmets og fyrstedømmenes lov, kan ingen stat med våpen i hånd opphøye seg selv til eksklusiv dommer over menneskeheten. Denne ideens viktighet i rettferdig krig-tradisjonen gjør det langt fra overraskende at Barack Obama knytter så eksplisitt an til denne tenkningen. Måten han gjør det på, fremstår som solid og gjennomtenkt.

Bestått

Eller for å si det med andre og mer spøkefulle ord, til tross for temaets enorme alvor: Som eksamensoppgave i mitt kurs om rettferdig krig ville dette ha bestått med god karakter. Jeg ville endog ha anbefalt forfatteren å få verket publisert.