Svakheter og mangler. Etter lange og krevende forhandlinger fikk vi lørdag morgen endelig en klimaavtale i København. Det er ikke vanskelig å finne svakheter og mangler i denne avtalen. Men det er viktig at så mange av verdens ledere har forhandlet og kommet frem til et resultat. Nå starter arbeidet med å få en avtale som er juridisk forpliktende.

Ambisjoner

Norge hadde ambisjoner om en klimaavtale i København som var sterkere og langt mer omfattende enn den som til slutt ble vedtatt. Vi har arbeidet for en avtale som var juridisk forpliktende, og som hadde som mål å halvere verdens samlede utslipp av klimagasser innen 2050.

Vårt mål har vært at landene forplikter seg til så store utslippskutt at den globale gjennomsnittstemperaturen maksimalt øker med to grader. Vi vet at overstiger vi dette, vil klimaendringene kunne bli selvforsterkende og komme ut av kontroll. Derfor har vi ønsket tallfestede utslippsmål for 2020 og 2050.

Melde inn tiltak og mål

Ikke noe av dette kom på plass. Vi fikk en klar referanse til togradersmålet, men ikke forpliktelser fra landene til å redusere utslippene slik at kan nå dette målet. I stedet fikk vi en prosess hvor de rike landene skal melde inn sine mål for utslippsreduksjoner innen utgangen av januar 2010. Utviklingslandene skal melde inn tiltak innen samme frist.

Rammeverk

Jeg er likevel svært glad for at vi til slutt fikk en avtaletekst. Den kortfattede avtalen er et rammeverk som slår fast noen viktige prinsipper, og som kan fylles videre opp med innhold i fremtiden. Mens Kyoto-avtalen bare har omfattet noen av de rike landene, er nå alle verdens store utslippsland med. Hverken USA eller land som Kina og India står lenger utenfor. Disse landene er av verdens største utslippsland. Det å ha dem med, er helt avgjørende for å oppnå store utslippsreduksjoner.

Redusere avskoging

Norge har i forhandlingene blant annet vært opptatt av tiltak for å redusere avskoging. Vi har i mange år engasjert oss i dette fordi det er vår fremste mulighet til å få til store utslippsreduksjoner raskt. I 2010 bruker Norge 2,1 milliarder kroner til skogtiltak, og vårt engasjement i Amazonas-fondet alene gir dokumenterbar reduksjon av utslipp av klimagasser tilsvarende halvparten av de totale norske utslippene.

I tråd med den norske skogsatsingen er skogtiltak i utviklingsland særlig fremhevet i avtaleteksten som ble vedtatt. Dette understreker viktigheten av å prioritere denne sektoren for å oppnå raske utslippsreduksjoner. Norges store satsing på tiltak mot avskoging har også bidratt til å gi oss tillit hos viktige skogland som Brasil og Guyana. Dette har vært viktig for oss under forhandlingene.

Tiltak i fattige land

Et annet område som har vært viktig for Norge, har vært å få på plass ordninger for finansiering av klimatiltak i fattige land. Sammen med Mexico la vi i forkant av forhandlingene frem et forslag om å opprette et grønt fond til slike tiltak, som delvis skulle finansieres fra offentlige budsjetter og delvis fra å auksjonere bort utslippskvoter i nasjonale og internasjonale markeder.

Forpliktende bidrag

I den endelige avtaleteksten er det gitt løfter om betydelige midlere til klimatiltak i utviklingsland på både kort og lang sikt. Det har vært viktig å få en tidlig start på disse overføringene, slik at tiltakene kan komme i gang raskt. Derfor har industrilandene forpliktet seg til å bidra med 180 milliarder kroner allerede i de neste tre årene til utslippsreduksjoner og klimatilpasningstiltak i fattige land. Innen 2020 har de utviklede land satt seg som mål å mobilisere hele 600 milliarder kroner hvert år til slike tiltak.

Eget fond

Det etableres et eget fond, «Copenhagen Green Climate Fund», for å finansiere tiltak i utviklingsland, inkludert skogtiltak, tilpasning, kapasitetsbygging og teknologiutvikling, og et høynivåpanel for å se på ulike finansieringskilder. Dette fondet er en oppfølging av det norsk-mexicanske forslaget. Det slås fast at finansiering både skal komme fra statlige og private kilder, og at det skal arbeides videre med alternative finansieringskilder.

Karbonmarked.

Avtalen inkluderer også tekst om bruk av karbonmarkedet for å sikre kostnadseffektiv reduksjon av klimagassutslipp. Skal vi få til så store utslippskutt som er nødvendig, er vi helt avhengig av at pengene vi bruker, bidrar til størst mulig utslippsreduksjon. Det skal også etableres en teknologimekanisme for å øke utvikling og overføring av teknologi som kan bidra til utslippsreduksjoner og klimatilpasning.

Krevende forhandlinger

Ikke alle land valgte å slutte opp om avtalen. Land som Venezuela, Nicaragua, Sudan og Cuba sørget for at avtalen ikke ble vedtatt enstemmig i siste runde. Å forhandle med over 190 land er krevende, og jeg synes det er synd at ikke alle til slutt valgte å tilslutte seg.

Avtalen anses imidlertid uansett å være operativ umiddelbart, og dette vil derfor neppe få særlige konsekvenser for det videre arbeidet.

Ingen tid å miste

Avtalen det ble enighet om i København, er et skritt fremover, men det gjenstår mye krevende arbeid. Nå må vi bygge videre på denne enigheten for å få på plass en bindende avtale med forpliktende utslippskutt, mekanismer for å sikre langsiktig finansiering og et sterkt kontrollregime.

Norge skal arbeide for at dette skal skje så raskt som mulig. Vi har ingen tid å miste.