---

Diskuter denne kronikken på Twitter: #APkronikk eller si din mening i kommentarfeltet nederst i saken.

---

Usynlige konsekvenser. Men mange vet det ikke selv, de fleste benekter pilleavhengighet og bruker mye energi på å rettferdiggjøre den månedlige turen til sin fastlege for å fornye sin resept på rus. Målt mot denne gruppen, blir de narkomane i tradisjonell forstand en bitte liten gruppe. Likevel er det her de minimale ressursene settes inn – fordi det er her konsekvensene er mest synlige. Det er lett å forstå.

Enorm økning

Fra 2004 til i fjor økte det lovlige forbruket av sovemidler og beroligende midler med 17,8 prosent i Norge. Antall reseptmottagere økte med over 50000, til 562000, eller en økning på nesten ti prosent. Tallene er hentet fra Nasjonalt reseptbasert legemiddelregister (Reseptregisteret) og viser at heller ikke regjeringen Stoltenberg gjør noe med dette enorme samfunnsproblemet. Til tross for stadig økende kunnskap om de mange negative effektene ved bruk av Sobril, Alopam, Stesolid, Vival og Valium, fortsetter forbruket å øke.

Til tross for skjerpede retningslinjer fra helsemyndighetene til legene, til tross for at det i dag utdannes leger som lærer ikke å skrive ut resepter på benzodiazepiner, øker forbruket. Årsaken er åpenbar: Mange tiårs ukritisk bruk har gjort en stor del av befolkningen pilleavhengige.

Tilstander

Legers rett til å skrive ut resepter på beroligende piller er en historisk feil som har forkludret tusenvis av liv og ideelt sett burde opphøre. Benzodiazepiner kan unntaksvis være livreddende ved krampetilstander og lignende. Men mesteparten er offentlig regissert rus.

Jeg avviser ikke at folk har forskjellige psykiske problemer eller lidelser. Depresjon og angst er imidlertid ikke sykdommer, det er tilstander. Beroligende piller løser ikke disse problemene, men øker dem. De fjerner noen av symptomene, slik smertestillende gjør med feber eller sterke smerter, men de løser ikke det underliggende. Og ganske raskt blir det enda verre enn det var. Toleransen for preparatene økes og den onde sirkelen er et faktum.

Panikkangst

Som lyn fra klar vårhimmel ble jeg slått i bakken for 25 år siden av et kraftig angstanfall. I stedet for en samtale om opplevelsen, fikk jeg en resept på Sobril av legen. Jeg oppdaget en «medisin» som gjorde at jeg ikke lenger fryktet at panikkangsten skulle få spillerom. Allerede ved den oppdagelsen ble jeg psykisk avhengig. Ganske raskt kom også den fysiske avhengigheten. En like klar vårdag 24 år senere kom jeg meg ut av avhengigheten.

Legene tror på pasienten som sier at uten beroligende medisiner, er livet over. Det er komplett umulig å se for seg et liv uten. Tanken er motbydelig. Man blir overbevist om at man er blant dem som har en medfødt feil som gjør det livsnødvendig å bli medisinert til en viss trygghet. Den oppfatningen blir ikke i særlig grad utfordret hverken av fastlege eller spesialisthelsetjenesten – men som regel bifalt. Det var aldri spørsmål om å tilegne meg tablettene ulovlig, det var nok å ringe legens sentralbord – fordi «pasienten står på fast dose».

Angsten forsvinner

Ni uker på nedtrapping, der hvert trinn ned mot null var en ny frihet fra angst og uro, utgjorde forskjellen mellom et liv i lenker og friheten: Den ubeskrivelige følelsen av å være fri.

Det beste av alt: Angsten er borte. Eller rettere – angsten for angsten slapp taket parallelt med nedtrappingen. Å velge å slutte med tablettene er den modigste handlingen jeg noen gang har gjort. En psykisk og fysisk avhengighet er ikke logisk. Å komme seg ut av avhengighet krever mot og erkjennelse – og ikke minst villighet og støtte. Som regel viser det seg at det er pillene som skaper angst, særlig mellom hver dosering. Det er det paradoksale.

Psykisk helsevern

Ni ukers nedtrapping var en studie i alt som kan skje, men som ikke skjedde. Abstinensene var der, men ikke verre enn milde influensasymptomer. Katastrofetankene som medfølger kan håndteres med enkle grep. Her kan myndighetene oppnå store gevinster målt etter mange parametre ved å øke ressursene til psykisk helsevern på kommunenivå, gjerne også til selvhjelpsgrupper.

Blir rusavhengige

I reseptregistret viser tallene at det i fjor ble skrevet ut over 27,5 millioner doser, tilsvarende godt over 100 doser pr. pasient i gjennomsnitt. Dette gjelder bare benzodiazepiner, og antall doser er til og med høyere enn de anbefalte dosene i Felleskatalogen. Og siden avhengigheten inntrer nesten umiddelbart, er det et faktum at hvert eneste år blir store folkemengder gjort avhengige av det norske helsevesenet. Virkningene av benzodiazepiner har en fandens logikk i seg: Pasienten opplever en følelse av mestring. Ikke bare gjenvinnes kontroll og trygghetsfølelse. Det viser seg for mange at med benzodiazepiner kan de fleste av livets utfordringer møtes med et skjevt smil. Livet leves ikke lenger på livets premisser. Tablettene fjerner de normale hemningene, evnen til å mobilisere tankegods, og menneskelige egenskaper fordreies og gir inntrykk av sosial suksess. I virkeligheten leves livet som i en illusjon. En som går på slike tabletter vil ikke lenger få naturlige mestringserfaringer.

Livets premisser

Som i all annen ruspåvirkning er det omgivelsene som merker det først. Og selv om det tilsynelatende virker som om personen er blitt lysere til sinns og ikke lenger fremstår usikkert og nølende til normale aktiviteter som jobb, kino, idrett, foreningsliv, blir samhandlingen mellom den avhengige og de nærmeste preget av usikkerhet, uro og uforutsigbarhet. Den naturlige dynamikken, de mellommenneskelige relasjonene, forstyrres og endres. Det er ikke lenger livet selv som står for premissene, det gjør virkestoffene, typisk oxazepam og diazepam.

Dette er vanskelig å få øye på, både for den avhengige selv og omgivelsene. Tanker og handlinger er kjemisk påvirket. Evnen til fokusert refleksjon blir nedsatt, tålmodigheten blir mindre, bagateller forstørres, viktige hendelser reduseres, daglige hendelser får feilaktige proporsjoner. Dette ser ikke den avhengige selv. Omgivelsene, familien, merker at noe skjer, men skjønner ikke hva det er.

Men tabletter lukter ikke, de forskrives av selveste legen og i vår kultur er det alminnelig akseptert.

Har krav

Pilleavhengige har krav på et behandlingstilbud. Dette er utfordringen politiske myndigheter må ta. En god begynnelse kan være at fastlegene ser nøyere på egen forskrivning av B-preparater. Det er fastlegens ansvar å sørge for forsvarlig nedtrapping i et støttende miljø.

Hvor friskt er et samfunn der én av ti må på apoteket for å få sin daglige mestringsrus? Se det, det er et politisk spørsmål.