FOTO: Privat

Tidsånden arbeider visst mot humaniora. I et samfunn som er rettet mot rent instrumentelle, målbare fremskritt, forsvinner dydene knyttet til langsom tenkning, refleksjon og det klassiske, humanistiske perspektivet på samfunnet:

Hva er et godt samfunn? Hva forteller fortiden oss i dag? Er vi bundet av vår opprinnelse, til tradisjonene og kulturen som omgir oss, eller er vi på et dypere nivå frie og moralsk forpliktede? Ikke minst: Gir kunst, litteratur, musikk, teater og andre kunstformer oss innblikk i det å være menneske på en måte som intet annet kan tilby?

Det er åpenbart at et samfunn som mister den nære og tette kontakten med slike spørsmål, blir et fattigere samfunn.

Markedsfører krisen

Siste ute i markedsføringen av humanioras krise er ledelsen på Universitetet i Oslo (UiO).

Trine Syvertsen, dekan ved Det humanistiske fakultet (HF), Inga Bostad, prorektor ved UiO og Trygve Wyller, rektorkandidat ved vårens rektorvalg, melder i Universitas 21. oktober at humanistene er i trøbbel. Anledningen er selvfølgelig statsbudsjettet.

Budskapet som formidles, er at storsamfunnet ikke skjønner betydningen av humanistene. Politikerne makter ikke å ta inn over seg at det er like viktig å gi penger til HF som til laboratorierotter på realfag. Humanister er tema for festtaler, men ikke satsinger.

Wyller avslutter med en kraftsalve mot politikere han mener kun er opptatt av forskningens instrumentelle nytteverdi: «Resultatet blir et fattigere, mindre kreativt og mindre produktivt samfunn».

Tapere og ofre

Problemet er at alle taper på denne retorikken. Den sender et signal om at de humanistiske fagene er tapere og ofre som ingen skjønner behovet for. Selv om det nok ikke er intensjonen, bidrar dette til å styrke fordommene til dem som faktisk ikke skjønner behovet for dem.

De humanistiske fagene kaller seg selv misforståtte og irrelevante. Studenter som vurderer studieplass tar selvfølgelig hensyn til dette, like mye som det blir vanskeligere for ferdigeksaminerte studenter å markedsføre seg med selvtillit i arbeidsmarkedet.

Også andre aktører rundt universitetet, næringsliv og uavhengige forskningsinstitusjoner, mottar budskapet om at humanistene er upopulære. Det styrker vel ikke lysten til å være med å leke?

For når ledelsen selv utbasunerer så høylytt at de som sitter med makten ikke forstår viktigheten av dem, er det ikke da lett å tro at makthaverne kan ha gode grunner?

Forskningsboom

Det viktigste poenget er likevel at HF kunne vektlagt en helt annen utvikling enn det påståtte forfallet. De kunne markedsført seg positivt.

For budsjettene til de humanistiske fakultetene tyder overhodet ikke på forverring, tvert imot. Inntektene til HF i Oslo har økt fra 464 i 2003 til 605 millioner i 2008, i Bergen er tallene 228 og 301 millioner.

Økningen er over 30 prosent løpet av fem år. Hvorfor kaller de dette politikeres ignoranse? Har ikke økningen gitt muligheter for nye og spennende satsinger?

I samme periode økte antall årsverk «bare» fra 732 til 794 på HF i Oslo og fra 411 til 500 i Bergen. Og hvert årsverk produserer mer og mer forskning. Oslo økte fra 404 publiseringspoeng i 2004 til 737 i 2008 – det nærmer seg en dobling! Om Bergens økning fra 243 til 383 imponerer mindre, er nærmere 60 prosent vekst slett ikke dårlig.

Skulle flere, dyktigere, antageligvis mer anerkjente forskere være dumt å markedsføre?

Studiekvalitet

Det beste er nok utviklingen for studentene. Antall studenter har stupt i perioden. HF i Oslo gikk fra 8576 i 2003 til 7055 i 2008, i Bergen gikk antallet fra 4254 til 3322.

Selvfølgelig kan dette tolkes negativt. Effektiviteten til de ansatte har stupt. I 2003 ga hvert årsverk 337 studiepoeng ved i Oslo og 365 i Bergen, i 2008 ga de 298 og 246.

Men dette bør tolkes helt motsatt. Per ansatt årsverk var det i 2003 tolv studenter i Oslo og ti i Bergen. I 2008 var tallene ni og syv. Budskapet fra fakultetene bør være at de har brukt de siste årene på å prioritere kvalitet fremfor kvantitet. Oppfølgingen av studentene er styrket. Kontakten med forskningen har økt.

I stedet for å si at aldri har så mange studenter kunnet så lite – som vi så ofte hører fra blant annet åndsbautaen Bernt Hagtvet, burde det klare budskapet være at studentene aldri har vært bedre rustet til å møte arbeidslivet.

En annen retorikk

I samme periode har institusjonene vært gjennom store interne omlegginger, noe som også kunne vært positivt vinklet:

De har gjennomført reformer internt for å møte nye behov fra arbeidslivet og endringer i internasjonal forskning. Dette har fungert godt. Tallene for forskningspublisering og studentkvalitet viser resultatet tydelig.

Og selvfølgelig er det stort behov for humanister i en økonomisk utfordrende situasjon som krever høy grad av kreativitet, omstillingsevne og kulturkunnskap!

Poenget er at en annen retorikk er mulig: I stedet for å markedsføre humanioras krise og at humanister er tapere, kunne de med god grunn hevdet: Humanister har aldri vært bedre og viktigere! Hvem ville tjent på en slik strategi? Alle.

Image for staten

Spørsmålet blir hvorfor humanistene har så sterkt behov for negativ markedsføring. Jeg kan bare komme på én grunn: Staten er så å si deres eneste finansieringskilde.

Staten reagerer på ofrene. De reagerer på institusjoner som er svake og trenger støtte. Humanistenes markedsføring er rettet inn mot å bygge «imaget» som trengs for å få enda mer penger derfra, selv om alle andre parter taper på det.

Særlig interessant blir dette sammenlignet med kulturfeltet. Trond Giske ga mye mer penger, men samlet samtidig makten. Når humanistene etterlyser «både penger og politikk», betyr det da at de gjerne vil bli mindre selvstyrte, bare de får mer penger?

Er det slik at den eneste relevante kvalitetsgodkjenning for institusjonene er når staten øker budsjettene med tosifrede prosenttall årlig? Hvor ble det av ideen om uavhengige, selvstyrte og selvsikre humanister?