Julefortelling i runer

Barnet i stallen. I vår kultur er julens religiøse innhold uttrykt i den bibelske fortellingen om barnet som ble født i en stall; ugift mor, ukjent far, alt i alt en familiesituasjon utenfor det gode selskap. Men underet skjedde at himmelen ble fylt av englers lovsang, hyrder på markene forsto at den ukurante fødselen var tegn på Guds inngripen i historien. Tre vise menn fra Østen la ut på en lang reise, ledet av en stjerne på himmelen; de lette etter en konge, men fant et fattig barn i en stall. Der bøyde makten kne for avmakten. Julens fortelling har fortryllet mennesker i to tusen år.

Jødisk bakgrunn.

Julefortellingen i Det nye testamente har sin bakgrunn i profetier i jødiske hellige skrifter, Det gamle testamente. Store profeter hadde trøstet sitt folk med håp om en ny fremtid; et barn født av en jomfru skulle komme til verden og redde folket fra nød og undertrykkelse. Men barnesymbolet hadde en sterk konkurrent i profetien om en mektig seierherre som skulle knuse folkets fiender. De to fremtidssymbolene, barnet og krigerkongen, brytes i det jødiske Messias-håpet.

I kristendommens historie ble konge- og seierssymbolikken raskt det dominerende trekket i gudsbilde. I middelalderen ble Kristus omgjort til en kongegud som styrte verden fra sin himmelske tronstol, utstyrt med konge- og keisermaktens maktsymboler.

Religionsskiftet en maktkamp.

Det var i egenskap av seirende herskergud at Kristus erobret Norden på 1000-tallet.

Kvite-Krist var ikke ulik en krigersk vikinghøvding; religionsskiftet i Norden tok form av en maktkamp, politisk og mytologisk. Kristendommen ble innført i de nordiske landene fra toppen av samfunnshierarkiet. Unge kongssønner som var utdannet i Europa hadde sett hva kristendommen kunne bety som ideologisk grunnlag for en sterk og samlende kongemakt.

I skaldediktning og kunst fra sen vikingtid møter vi en Kristus som omtales som hærfører, som hersker og konge. Han knuser gamle guder som han knuser dødens makt, han inntar dødsriket som en seierrik hærfører. De tidligste nordiske krusifiksene viser at Norden foretrakk kongesymbolikken: Kristus henger ikke på korset, han står med kongekrone på hodet, som en mektig hersker. Her samstemmer de litterære og arkeologiske kildene.

Konge-Kristus var et gudsbilde som vikingtiden kunne fatte, det passet inn i en kultur der krigerideologi, ære og stolthet toppet verdiskalaen.

Makten midt imot.

Men så er det at en motstemme blander seg inn i den samstemte presentasjonen av den nye guden. Det skjer i form av en runestein fra Hadeland, reist på gården Dynna i Gran. Steinen er på bakgrunn av runetegn og bilder datert til ca. 1040, altså tidlig i kristningstiden.

Runeinnskriften lar to kvinneskikkelser tre frem fra historien med navn: Gunvor og Astrid, mor og datter. Steinen er reist av en mor til minne om hennes døde datter, den ble plassert på toppen av en hedensk gravhaug, men representerer kristen tro. Tiden er preget av religionsskifte, en dramatisk tid hvor gamle og nye trosforestillinger var på kollisjonskurs. Runeinnskriften er risset langs kanten av steinen og lyder: «Gunvor Trydriksdatter gjorde bro etter Astrid, sin datter. Hun var hendigste møy på Hadeland.»

Brobygging.

Astrid omtales som den dyktigste unge kvinne på Hadeland. Der er bokstavrim i teksten, den er vakkert utformet. Gunvor er trolig husfrue og sitter som enke på gården. Hun har mistet sin datter, kanskje den eneste; at hun har bygget bro som et minne om datteren, viser at steinen representerer kristen tro. Kirken anså brobygging som en stor velgjerning. Broen har også symbolsk mening, den forbinder de levendes og de dødes verden, den gang som i dag.

Når runesteinen plasseres på toppen av slektens gamle gravhaug, markerer det kristentroens seier over hedendommen. Fremdeles kan man se en av de store gravhaugene på Dynna på høyre side av riksvei fire før man kjører inn mot Gran sentrum. I dag står den originale steinen i Oldsaksamlingen, mens en kopi finnes på Norsk Vegmuseum ved Hunderfossen – Dynna-steinen er jo vår eldste kilde til brobygging her i landet! En annen kopi er reist på Hadeland Folkemuseum på Tingelstadhøgda.

De hellige tre konger.

Men det er fremfor alt billedserien som viser at Dynna-steinen er et kristent minnesmerke, den er unik i nordisk sammenheng. Billedscenene må leses ovenfra-ned: øverst en menneskeskikkelse med glorie, hendene i velsignelsespositur, samt en stor stjerne. Nedenfor tre menn til hest. I nederste billedfelt en ny scene: Et hus som ser ut som en vikingtidshall. Utenfor kneler en rytterløs hest, inne i huset står en kvinne mellom menn som overrekker gaver. Et «møbel», en krybbe?, i sentrum.

Billedserien på Dynna-steinen er tolket som den kristne julefortellingen: Stjernen på himmelen viser det guddommelige barnet som for første gang gir seg til kjenne for verden. Tre konger fra Østen som fulgte stjernen på himmelen og fant barnet, representerer de ikke-jødiske folkene. I tradisjonen ble de tre vismennene fra Matteus-evangeliet, magerne, raskt omdannet til tre konger, de først pilegrimer som søkte det hellige. Dette er juleevangeliet og epifani-festen, åpenbaringsfesten, som kirken la til 6. januar, i ett og samme billedprogram.

Det store i det små.

Det er når vi stopper opp ved det gudsbildet som husfruen på Dynna har valgt seg ut, at vi blir slått av det spesielle ved steinen fra Hadeland. Tvert imot tidens maktfylte gudsbilder der konge- og herskerterminologien dominerer, har Gunvor valgt en annen side av det nye, kristne gudsbildet: Det nyfødte barnet. Tre konger bøyer kne for den minste og fattigste blant menneskene. Maktens språk er her snudd på hode. Dynna-steinen representerer intet mindre enn et brudd med den germanske heltefortellingen som andre runesteiner i såkalt ringeriksstil refererer til. Dette er en unik kilde fra den tidligste kristendomshistorien i Norden.

Et kvinnehistorisk monument.

Ikke minst interessant er det at Dynna-steinen viser et glimt av fortidig kvinnehistorie. Moren som lar reise minnestein over datteren velger en fortelling som bryter med den offisielle kirkens maktmytologi. Er det uttrykk for en mer folkelig tro vi ser et glimt av på Dynna-steinen? Gunvor og Astrid – to kvinneskjebner trer ut av historien og gir næring og undring til den gamle julefortellingen som ikke slutter å fortrylle mennesker.