Frode Saugestad

FOTO: Privat

Tradisjonen tro er Times Higher Educations topp 20 på den årlige rangering hver høst over verdens beste universiteter dominert av de samme amerikanske og engelske universitetene med Harvard som ubestridt nr. en. Norske institusjoner glimrer igjen med sitt fravær.

Høst betyr også nytt skoleår og ikke minst nytt statsbudsjett. I Norge har høsten vært bedrøvelig med tanke på offentlig læring. Det hele begynte med et statsbudsjett hvor utdanning ikke akkurat vant førstepremien, og det fortsatte med at utdanningssektoren også ble taperen på overgangsmarkedet. Med andre ord fikk høyere utdanning en statsråd som ikke akkurat er Leonel Messi i norsk politikk.

Middels elendige.

Her ligger to av problemene som sammen med middelmådige studenter og lærere er kjernen til hvorfor norske universiteter er middels elendige, og hvorfor vi har seilt akterut når det gjelder internasjonal utdanning og forskning. Ambisjonsnivået i norsk utdanning må heves betraktelig både økonomisk, men også akademisk. Dette kan bare gjøres ved at vi stiller langt høyere krav til ledere, lærere, studenter og i siste instans våre politikere.

La oss ta universitetsrankingen først. USAs ledende universiteter tiltrekker seg de beste forskerne og professorene fra hele verden, nettopp fordi det akademiske nivået er høyt, og et høyt akademisk nivå kommer som oftest som et resultat av solid finansiering og akademisk frihet. Når man har det ypperste av akademikere tiltrekker man seg også det ypperste av studenter med ambisjoner og aspirasjoner, og som er villige til å betale en relativt høy pris (både økonomisk og innsatsmessig) for å tilegne seg kunnskap. Når man har de beste fasilitetene, de beste lærerne og de beste og mest talentfulle elevene tiltrekker man seg igjen mer penger, de beste nye professorene, studenter osv.

Undervis meg!

Norske universiteter mangler alt dette. Et annet problem i Norge er at studenter kommer på universiteter og høyskoler for å bli opplært, ikke for å lære. Det er flere årsaker til denne passive holdningen omkring det å tilegne seg kunnskap, men en av de viktigste er at våre høyere utdanningsinstitusjoner ikke er lagt til rette for nettopp: Læring. Manglende ressurser, bøker, tidsskrifter og kvalifisert fagfolk er en side av saken, mens gamle uproduktive professorer som hever lønn for å undervise de samme kursene år etter år en annen, i tillegg til en tredje som er overbetalte stipendiater som nesten aldri blir ferdig på normert tid.

Best og rikest.

Harvard er ikke bare verdens beste universitet, men også det desidert rikeste. I fjor var universitetets fond (endowment) på om lag 220 milliarder norske kroner. Dette enorme beløpet er resultatet av en aggressiv investeringsstrategi de siste tiårene samt svært rike og gavmilde venner som til stadighet åpner lommeboken. Til tross for at de tapte omkring 72 milliarder kroner på finanskrisen har de fremdeles til salt i grøten, eller mer presist gåseleveren, selv om noen av Harvards prestisjeprosjekter nå er på vent.

Noen av disse pengene bruker Harvard på bøker, og de har i dag verdens fjerde største boksamling, etter det amerikanske kongressbiblioteket, det britiske og det franske nasjonalbiblioteket.

Apatiske.

Som en illustrasjon på elendigheten i Norge spurte jeg tidligere i år Høgskolen i Bodø, som nå snart skal bli universitet, om en utgave av det norske tidsskriftet Agora fra 1999. Det skulle jeg få, men jeg måtte vente en uke før de kunne få skaffet til veie et eksemplar! Det tok meg mindre enn fem minutter å finne samme utgave i Harvards bibliotek. Når man ikke har tilgang til de mest basale ressurser mister man fort både vitebegjær og entusiasme, og slutten på visa er apatiske studenter og professorer som leverer middelmådige resultater.

Nå er kanskje ikke sammenligningen med et universitet som Harvard rettferdig, men ser man på hvilke ressurser som er tilgjengelig for studenter og ansatte og ikke minst de ulike kravene som stilles til studentene, er dette som natt og dag. Ett års pensum for norske studenter leser studentene på Harvard på en måned! Det forventes mye av studentene, og som en konsekvens er lesesalene fylt opp til langt på natt, og det er en selvfølge at bibliotekene er åpne lenger enn 8–20.

Skolepenger.

Men herligheten koster, og man betaler ca. 300.000 kroner i skolepenger i året (Harvard er langt fra det dyreste universitetet i Boston eller i USA). Dermed er mange ekskludert fra fire års utdanning, og Harvard har blitt kritisert for ikke å gjenspeile og representere samfunnet. Det har universitetet imidlertid gjort noe med fordi de ønsker å rekruttere de aller beste elevene fra hele verden, og de bruker en del av sin enorme rikdom til å legge til rette for at kvalifiserte elever fra familier med lavere inntekt kan ha mulighet for å studere her.

Akademisk kvalitet skal være det eneste kriteriet, og kun ca. seks prosent av søkerne kommer inn. Harvard bruker omkring to milliarder norske kroner i året på å subsidiere studenter, og tjener familien mindre enn 350.000 kroner i året, er utdanning, kost og losji gratis, og tjener man omkring en million kroner, betaler man maks ti prosent av familiens inntekt. På denne måten kan studentene konsentrere seg om å tilegne seg mest mulig kunnskap, og universitetet vet at de har de beste og mest motiverte studentene.

Grell kontrast.

Studentlivet hjemme i Norge er dessverre en grell kontrast. Det er store mangler når det gjelder tilgang på bøker og andre læremidler, og studentene klager over at de er tvunget til å jobbe ved siden av studiene for å overleve. Samtidig utnevnes ansatte til professorer og endog blir de tildelt medlemskap i Norsk Vitenskapsakademi uten å ha skrevet så mye som én vesentlig bok innenfor sitt eget fagfelt. Og når professorene en sjelden gang er på universitetet, er de der primært sett ikke for studentene.

Kunnskap og utdanning er norsk ungdoms viktigste redskap i kampen om arbeidsplasser i fremtiden, ikke bare her hjemme, men aller viktigst på det internasjonale marked. Samtidig er norsk økonomi avhengig av at vi ikke satser hele fremtiden på naturressurser, men at vi produserer nok talent i Norge slik at vi ikke blir tvunget til å hente kvalifisert arbeidskraft utenfra for å hevde oss. Det er derfor beklagelig at vi svikter våre fremtidige generasjoner som ikke er konkurransedyktig internasjonalt.

Hva kan gjøres?

Stipend.

Øke stipend og studielånsordninger, på en slik måte at studentene ikke trenger å være avhengig av ekstrajobber for å overleve. Men med økte midler og mer tid til studier kan man også kreve mer innsats, og en tredobling av pensum er på sin plass, for det er ikke å komme forbi at studenter ved mange amerikanske universiteter har langt bredere og høyere kunnskapsnivå enn de fleste studenter i Norge.

Stipendiater.

Doble antallet stipendiater, og gi disse muligheten til fritt å velge hva de vil forske på og skrive om. Pengene skaffer man ved å halvere dagens stipendiatsatser. Fast ansatte amanuensiser og professorer som ikke har kommet med vesentlige bidrag innenfor sitt fagfelt i løpet av en fem til syv års periode, men som fortsatt underviser, bør flyttes over på redusert lønn i tråd med hvor mye de foreleser og hvor mange studenter de eventuelt veileder. Slik kan man frigjøre midler til flere nyansettelser. Det aller viktigste vil kanskje være å invitere ledende professorer til Norge for å undervise for kortere perioder, noe som vil stimulere både studenter og lærere.

Hjemme bra borte best.

Kanskje bommer jeg helt, og kanskje forstår jeg overhodet ikke hva som foregår i Norge. Men en ting vet jeg, og det er at de beste studentene både her hjemme og i resten av verden drømmer om å studere ved noen av verdens beste universiteter i USA og ikke i Norge.

Dette bør ikke bare bekymre regjeringen, men hele det norske folk.