Stereotypi. Fra hold som hverken har antropologi eller arkeologi som fagfelt presenteres vi for stereotypien om at kvinner sanket (og passet barn) ved boplassen, mens mannen var ute på jakt. At kvinner spiser jentemat og har hang til shopping, skyldes hennes opprinnelige liv som sanker, mens mannens evne til å beregne romlig avstand skal gå tilbake på hans liv som jeger. Slike oppfatninger utgjør i dag den populære forståelsen av opphavet til kjønnsforskjellen. Henvisningen til steinalderlivet kan sies å gå inn i rekken av moderne myter om hvorfor vi er som vi er, og ikke sjelden løftes også steinalderen frem i formidlingen av resultater fra hjerne-forskningen.

Naturlig.

Bildet av mannen som jeger – utearbeidende og ekspansiv – og kvinnen som sanker og omsorgsperson minner om kjønnsrollene fra vår egen verden. Derfor møter forestillingen om mannen som jeger og kvinnen som sanker gjenklang i våre egne liv. Vår egen tids stereotypier omkring kjønn, vår kjønnsklisjé, blir dermed forsterket gjennom henvisningen til en forestilt steinalder. «Steinalderen»fremstår dermed som en slags opprinnelig, naturlig og «riktig» mal for forholdet mellom kjønnene.

Men hva vet vi egentlig om fordelingen av jakt- og sankeaktiviteter i steinalderen? Og: Kan virkelig steinalderen anvendes som forklaringer på kjønnsforskjellen?

Steinalderen.

Steinalderen dekker et enormt tidsrom, fra de første hominider til mennesket begynte å fremstille metall. Tilsammen tilsvarer dette ca. to millioner år. Det biologisk sett moderne menneske oppsto for omkring 200000 år siden. Dette var mennesker som oss, med samme biologi og med samme kognitive kapasitet. Vi snakker i samme forbindelse om «moderne adferd». Dette innebærer blant annet evnen til å fremstille effektive redskaper.

I tillegg finner vi personlig utsmykning og spor av religion og ritualer. Det moderne menneske var i stand til å utnytte et vidt spekter av ressurser fra sine omgivelser, noe som krevde planlegging og samarbeid. Dette menneske var derfor et sosialt vesen, som lærte sin kultur av andre og særlig eldre medlemmer av gruppen. Kultur er foranderlig, og derfor var steinaldermenneskene også historiske vesener. Steinalderen er ingen statisk tilstand, men et uendelig antall variasjoner i kulturer som stadig var i potensiell endring.

Under de tusener av år som vi regner som steinalder finnes derfor store variasjoner i materiell kultur, både knyttet til et enormt tidsspenn, til ulike miljøer og til global variasjon. Dette viser variasjon og endring i erverv (økonomi) og samfunnsforhold. Skiftende samfunnsforhold er på en grunnleggende måte også knyttet til arbeidsdeling mellom kjønnene. Derfor har også steinalderens kjønnsroller vært i endring.

Steinalderen representerer altså ikke én type tilstand, og heller ikke noe naturlig eller opprinnelig liv «der og da». Den er like historisk og foranderlig som alle andre perioder. Innenfor alle disse tusenår finnes derfor et utall av mulige kjønnsordninger.

Storviltjakt.

Etnografiske kilder fra nålevende og historisk nære jegergrupper viser mange fellestrekk verden over, noe som innen gitte forutsetninger gjør det mulig å slutte seg til forhold i steinalderen. Storviltjakt er globalt sett en typisk mannlig aktivitet, og som også kan være forbundet med tabuer knyttet til det kvinnelige. Det finnes likevel unntak, og selv i grupper der normen kan være at menn bør jakte storvilt, vil det i praksis råde en mer pragmatisk holdning. I arktiske strøk baserer man seg i stor grad på kjøtt fra storvilt, og naturlig nok mindre på sanking. Hvem det er som jakter på store landdyr vil kunne være avhengig av den enkeltes ferdigheter og kunnskap, og ikke alltid kjønn. Således finnes mange etnografiske eksempler på kvinnelige storviltjegere.

Småviltjakt.

Småviltjakt er derimot nokså gjennomgående en aktivitet for begge kjønn. I samfunn der normen er at kvinnen sanker og menn jakter, vil menn og kvinner likevel utføre mange av de samme aktivitetene. Enkelt fortalt handler dette om at kvinnen på sankerturen benytter anledningen også til å jakte, mens mannen sanker underveis på jaktturen. Begge kjønn lever et liv som forutsetter dybdekunnskap til omgivelsene og evnen til å bedømme avstander i rommet.

Arkeologiske kilder kan vise til ulike former for jakt (med pil og bue, drivfangst etc.), men ingenting direkte om hvilke kjønn som utførte aktiviteten. Uansett er det lite sannsynlig at arbeidsdelingen mellom kjønnene har vært den samme innenfor det enorme spennet i tid og rom som steinalderen representerer. Det finnes eksempler på skjelettbegravelser der den avdøde er gravlagt med jaktvåpen. Ofte dreier det seg om skjeletter av menn; samtidig finnes også mange eksempler på at slike gjenstander også finnes i kvinnegraver.

Kvinne med spyd.

Ved Bäckaskog i Skåne ble det på 60-tallet avdekket en grav som ble aldersbestemt til ca. 7000 år før vår tidsregning. Skjelettet i graven var en kvinne som døde i en alder av nærmere 40 år. Slitasjeskader på bekkenet viste at hun sannsynligvis hadde født 10-12 barn. Ikke desto mindre interessant var at hun som personlig utstyr var gravlagt med et flinteggspyd, som var tidsperiodens statuspregede redskap til bruk i storviltjakt. Kvinnen fra Bäckaskog representerer med sin sannsynlige status som storviltjeger noe som utfordrer bildet av den hjemmekjære, «nærsynte» og kvinnelige sankeren.

Bildet av mannen som jegeren og kvinnen som sankeren er en stereotypi som gjennom 70- og 80-tallet ble sterkt imøtegått og kritisert innen både arkeologi og antropologi. Likevel lever forestillingen videre, og fungerer som forklaring innenfor dagliglivets betraktninger omkring hvorfor kvinner og menn er som de er. Stereotypien kan sies å ha blitt innlemmet i en moderne myteverden.

Hjerneforskning.

Fra hjerneforskningens område rapporteres det at gjennomsnittsmannen er bedre enn gjennomsnittskvinnen i å bedømme avstander i rommet. Han har generelt sett et bedre tredimensjonalt syn og er ellers bedre i matematikk. I den populære formidlingen av hjerneforskning om kjønnsforskjellen begrunnes resultatene med henvisning til en steinalder som aldri har eksistert. Det er ingen tvil om at denne forskningen er verdifull og bidrar med interessant kunnskap til forståelse av oss selv. Resultatene kan likevel ikke begrunnes vitenskapelig med steinalderlivet.

Trekkes denne forbindelsen bidrar man heller til å opprettholde eksisterende stereotypier omkring mannlig og kvinnelig.