Jan Henriksen

FOTO: privat

Det er i dag ti år siden togulykken på Åsta i Hedmark, der 19 mennesker mistet livet og 67 slapp fra katastrofen med livet i behold. Det er samtidig litt over fem år siden tsunamien rammet Asia, hvor blant mange andre 84 nordmenn omkom.

Et fellestrekk etter disse to katastrofene er at ulike medier nå melder om overlevende som sliter, henholdsvis fem og ti år etter katastrofene.

Det er mye som tyder på at det systematiske arbeidet som bør gjøres før, under og etter katastrofer i Norge fremdeles lider under dårlig styring.

Hard kamp

Etter at min mor omkom på Åsta, ledet jeg Støttegruppen etter togulykken på Åsta det første året. Styret ble svært overrasket over hvor hardt vi måtte kjempe for å få adekvat oppfølging av de berørte og hvor innbitt motstanden var. Vi tapte kampen om oppfølging for de overlevende, de ble definert ut av oppfølgingsprogrammet vi til slutt klarte å få igjennom.

Ti år etter bør det spørres om hvorfor toneangivende helsefaglige miljøer i Norge ikke i større grad tatt til seg erfaringene med at såkalt proaktiv intervensjon – eller forebyggende inngrep, som det også kan kalles – stort sett har vært et gode for dem som fikk slik behandling etter Sleipner-forliset og Åsta-ulykken?

Neglisjeres

Hvorfor oppfatter ledelsen i det nasjonale støttegruppenettverket også i dag at viktig erfaringsbasert kunnskap neglisjeres av det profesjonelle byråkratiet i Helsedirektoratet?

Hvorfor har de samme miljøene lenge både unnlatt å se de positive helsefaglige funksjonene støttegrupper har hatt etter katastrofer – og ikke minst det å se at det at støttegrupper har og bør ha funksjoner som kanskje i hovedsak spenner ut over helseaspektet?

Erfaringsløs kunnskap

Da konsekvensene etter tsunamien 2. juledag i 2004 begynte å gå opp for regjeringen, var noe av det første daværende helseminister Ansgar Gabrielsen gjorde, å be om et møte med kompetanse- og erfaringsmiljøer i Norge som kunne noe om krise- og katastrofehåndtering. Regjeringen og statsråden hadde innsett at de ikke var forberedt, og undertegnede, som da ble bedt om å bidra, måtte innse at erfaringene og kunnskapene om krise- og katastrofehåndtering som kunne ha vært høstet fra togulykken på Åsta og fra Sleipner-forliset, hverken var systematisert eller hadde tilflytt statsapparatet i nevneverdig grad.

Støttegruppe

Både statsråd Ansgar Gabrielsen og Jonas Gahr Støre, som da var generalsekretær i Røde Kors, forsto at det måtte handles umiddelbart: Det ble foreslått å opprette en støttegruppe etter mønster Alexander Kielland-ulykken, Scandinavian Star-forliset, Sleipner-forliset og Åsta-ulykken.

Fra én instans ble det klart og tydelig talt imot å opprette støttegruppe for tsunamiofrene, nemlig fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Det ble hevdet at støttegrupper rett og slett kunne være farlige, og derfor ikke burde opprettes.

Uten faglig effekt

Professor Frode Thuen ved Universitetet i Bergen evaluerte den helsefaglige oppfølgingen etter Åsta-ulykken. Han konkluderte med at nettopp den typen støttegruppe som NKVTS to år senere advarte statsråd Gabrielsen imot, var vesentlig for å få til oppfølging for etterlatte etter Åsta-ulykken.

Etter Åsta-ulykken søkte NSB faglige råd hos det som da het Kontoret for katastrofepsykiatri, ledet av professor Lars Weisæth ved Universitetet i Oslo. Det medførte at det lenge ikke kom noe som helst initiativ fra NSB om helsefaglig oppfølging av hverken etterlatte eller overlevende. Weisæth er nå sentral i NKVTS.

Etablerte motkompetanse

Støttegruppen fikk ikke gjennomslag for proaktiv intervensjon før vi etablerte seriøs og flerhodet motkompetanse til Weisæths synspunkter. Støttegruppen etter Sleipner-forliset opplyste oss om den proaktive modellen som med hell var brukt etter forliset, og vi tok kontakt med Senter for krisepsykologi og Atle Dyregrov i Bergen. Da først begynte noe å skje, ukevis etter togkatastrofen. Men, vi trakk som sagt det korteste strået når det gjaldt de som overlevde Åsta-ulykken: De ble mot støttegruppens vilje og stemme definert som «passasjerer», ikke «overlevende».

Det medførte at de ikke fikk tilbud om systematisk faglig oppfølging slik de etterlatte fikk. Det kan forklare hvorfor det – ti år etter katastrofen – er mennesker som overlevde et dramatisk togkræsj, opplevde en voldsom brann og mennesker som omkom i brannen – som i dag sliter med posttraumatisk stress.

Normalisert begrepsbruk

Et hovedargument som ble ført i marken var at gjennom å normalisere begrepsbruken – altså fra overlevende til passasjer – ville man også normalisere livet til de som hadde overlevd. Et annet sterkt argument var at de sosiale nettverkene til de som hadde overlevd, skulle aktiveres.

Fra mitt faglige ståsted, som statsviter, var dette merkelig: Jeg kunne støtte og forstå at man ikke skal «bestille» og «forvente» eller «mane frem» posttraumatisk stress, men derfra til å havne i en posisjon hvor man kunne bruke begrepsmagi til å eliminere muligheten for at noen av de overlevende også var sterkt traumatisert, fremstod som ufaglig.

Det samme gjaldt «aktivering-av-nettverk-hypotesen»: Den ble ikke korrigert for at det ofte er noen som har små og svake sosiale nettverk, og de som har flyttet til et nytt sted og kanskje ikke har rukket å etablere nye nettverk ennå. Hva da?

Kan bli dyrt

Katastrofer har det ved seg at de kommer når man minst venter dem. Da kan det fort bli kostbart for dem som rammes om statsapparatet ikke har lært av erfaring og er forberedt. Det er kanskje klokt om både utenriks-, helse- og justisminister vurderer hvilke råd og hvilken kunnskap underliggende etater kan koste på seg å overse.

Mangel på god oppfølging kan ramme de berørte hardt, og har et like klart justispolitisk aspekt ved seg, som det har et helsepolitisk.