Haideh Daragahi.

FOTO: Privat

Tre bilder. Fra bunken av e-post med film, bilder og artikler fra og om Iran har jeg valgt ut tre bilder fra de siste to ukene for å vise og forsøke å kaste lys over årsaken til, og innholdet i det opprøret som pågår i landet. Alle de tre bildene er eksempler på det som kalles «citizen journalism» – det vil si at mennesker uten journalistisk skolering ved hjelp av moderne teknologi blir nyhetsformidlere. Formen er blitt utnyttet for å oppveie forbudet mot profesjonell journalistikk og utvisningen av utenlandske journalister i kjølvannet av de folkelige protestene i forbindelse med anklagene om valgfusk i juni i fjor.

1. Det første bildet

er fra en offentlig henrettelse i den sørøstlige byen Sirjan, der folkemassen avbrøt prosedyren ved å angripe vaktene og kutte over tauene som de to ofrene, fremdeles i live, hang etter. Til høyre på bildet henger det avkuttede tauet, og hjelpende hender strekker seg ut mot den utstrakte, tildekkede kroppen til et av ofrene som bringes i sikkerhet.

Offentlige henrettelser ved hengning eller steining har inngått i den islamske republikkens plan for å alminneliggjøre vold og brutalisere befolkningen. Siden 1979 har gjennomføringen av sharialovgivning redusert rettsbegrepet til å dreie seg om gjengjeldelse eller «øye for øye, tann for tann». Små tyverier blir straffet med at tyven får kuttet av hånden, og hvis én er skyld i at en annen har mistet et øye, vil dennes øye bli presset ut. Mord blir ansett mer som et familieanliggende enn en forbrytelse i det offentlige rom, og hvis «blodslekten» – det vil si offerets familie – nekter å ta imot blodpenger (en sum som staten fastsetter), ber shariadomstolen den om å sparke vekk stolen som den dømte personen med løkken rundt halsen står på.

Bildet av ofrene som blir reddet fra hengning, er et synlig vitnesbyrd om en oppbrakt befolkning som har nektet å innrette seg etter grusomme straffemetoder og som krever å få tilbake sitt menneskeverd.

2. Det andre bildet

fra 27. desember i fjor i Teheran, viser en kvinne med blodig ansikt som utfordrende viser V-tegnet mot kameraet. Hennes positur er typisk for millioner av iranske kvinner som har fylt de store byenes gater de siste seks månedene. De har dannet fortroppen i demonstrasjonene og konfrontert opprørspolitiet eller avledet deres oppmerksomhet fra mennene de var i ferd med å arrestere.

Reaksjonen deres kan bare forstås mot en bakgrunn av 30 år med ydmykelse og tap av rettigheter. De er blitt utsatt for daglige forulempninger og kontroll av det obligatoriske sløret. Disse kvinnene er blitt bedt om å akseptere å bo sammen med tre andre kvinner som loven tillater mennene deres å ekte. Mannen har ifølge shialoven anledning til å gifte seg med et ubestemt antall «midlertidige» kvinner mot betaling, under forutsetning av at en betalt mullah er til stede for å godkjenne forholdet. Hvis kvinnen derimot velger å elske noen utenfor ekteskapet, risikerer hun å bli steinet til døde.

Hvis hun blir drept, er blodpengene verd halvparten av mannens, hun arver halvparten av det broren arver, og hennes vitneprov teller halvparten av et mannlig vitneprov. Det burde derfor ikke være noen overraskelse hvis disse kvinnene har kommet frem til at de har intet å tape og alt å vinne på å leve i en moderne, sekulær stat.

3. Det tredje bildet,

også fra 27. desember i fjor, er av en ung mann som tar tak rundt en lysstolpe for å gi en av opprørspolitiets menn et velrettet spark mens han forsøker å unnslippe flokken som jager ham.

Raseriet hans springer ut av 30 år med politisk undertrykkelse, økonomisk nød og sosial og personlig ydmykelse, der borgerne blir behandlet som befolkningen i et okkupert land, med en geistlig elite som har monopol på makt, velstand og massemediene. De berøver resten av folket, ikke bare retten til politiske og kunstneriske ytringer, men retten til å signalisere smak og gjøre små valg i det daglige liv som å lytte til musikk, velge mat og drikke, bære en T-skjorte med et budskap eller bilde, ta en jente du elsker i hånden når dere spaserer på gaten.

Hvis du er homoseksuell, blir du hengt, selv om du er mindreårig. Du har opplevd et inntektsfall til et nivå som har skapt titusener av gatebarn, hundretusener av prostituerte og millioner av heroin- og opiumavhengige.

Overfladisk dekning

30 år med vestlige mediers overfladiske dekning av situasjonen i Iran har neglisjert opptrappingen til dagens slagkraft. Selv nå, ved at det påståtte valgfusket fremstilles som årsaken til opprøret fremfor å ha vært en utløsende faktor etter tre tiår med oppsamlet frustrasjon, sitter opinionen igjen ganske forvirret. Valgfusk, et ikke ukjent fenomen selv i vestlige demokratier, kan ikke forklare det vi er vitne til nå.

Kontrollregime

Overraskelsesmomentet i situasjonen i Iran utfordrer vestlige mediers klokskap og avslører deres svakhet, nemlig oppmerksomheten mot maktstrukturen på toppen. Det ekstreme kontrollregimet som den islamske republikken har forsøkt å innføre, har virket som en boomerang på en måte som denne typen reportasjer har vanskeligheter med å forklare. Den eiendommelige formen for motstand som vi nå ser, uten et sentralt lederskap, synes å følge eksempelet til kvinnebevegelsen gjennom de siste tre årene. Internetts implementering av nettverksorganisasjoner passer perfekt til denne spredte formen for politisk aktivitet.

Skille stat og religion

Det er ikke mulig å forutsi utfallet av dagens folkebevegelse. Men ethvert kompromiss på toppen som overlater makten til den ene eller andre fraksjonen innenfor det eksisterende systemet, selv med Vestens velsignelse, vil måtte ta hensyn til minimumskravet om å skille stat og religion, kravet om en betingelsesløs rett til politiske og kunstneriske ytringer, like rettigheter for kvinner og menn og fulle borgerrettigheter for homoseksuelle og etniske og religiøse minoriteter.

Ingen regjering med en konstitusjon basert på sharialovgivning kan mestre slike krav.

Haideh Daragah er iraner, har engelsk doktorgrad i litteratur, mistet sin stilling som lærer ved universitetet i Teheran i 1981 da hun nektet å gå med slør. De seneste 12 år har hun bodd i Sverige.

Oversatt fra engelsk av Unni Wenche Grønvold