Les også:

Polemisk form. Tore Stubberud har i Aftenposten 3. januar et lengre innlegg om dannelse som vi gjerne vil kommentere.

Han velger en polemisk form. Det gjør det vanskelig å gripe hva han egentlig vil. Så vidt vi er i stand til å bringe på det rene, lar hans argumenter – avkledd all retorikk – seg dele inn i følgende punkter:

1.

Dannelsesutvalgets innstilling er dels for utydelig, dels for høystemt og det mangler forståelse for «dannelsens materielle forutsetninger i Norge».

2.

Han velger å se vår innstilling som «moderniseringsvegring». Stubberud sier så at vår innstilling også er en protest mot byråkratiets herjinger på universitetet og det han kaller «alminneliggjøringen av professorene».

3.

Stubberud mener å se i utvalgets innstilling en tendens til det han kaller «ny-åndelighet». Han mener å se innstillingen mer som uttrykk for «bidragsyternes situasjon» (hva nå den er) enn bekymring for «samfunnets og studentenes ve og vel».

4.

Stubberud mener å se aldrende professorer som nå bekymret ser følgene av sin generasjons nedriving av all autoritet på universitetene. De som på 70-tallets angrep «professorveldet», får nå smake sin egen medisin, er hans påstand. Stubberud reiser her en interessant debatt om sammenhengen mellom den radikale universitetskritikk på 1970-tallet og dagens mer og mer markedsstyrte og byråkratiserte universitet. Men dette er en debatt som egner seg dårlig til behandling i Stubberuds retorisk-svulmende språk.

5.

Stubberud velter seg i verbale svingslag uten særlig kognitivt innhold, men ett står klart for ham: Dannelseskravet skal ha til hensikt å «gjenopprette skillet mellom de dannede lærere og de rå studentene». Han gjentar dette senere og mener å vite at debatten om allmenndannelsen skal ha til hensikt «å gjenopprette en avstand og en diskriminering som også har fulgt i dannelsens fotspor».

6.

Stubberud spør så om de nye 80000 studentene som snart melder seg ved universitetets porter «bekymrer utvalget». Vi må spørre om han i det hele tatt har lest debatten som gikk i Aftenposten i vår. Der er nettopp denne veksten i tallet på studenter i årene som kommer og deres mulighet til å få skikkelig utdanning med gode finansieringsmuligheter som er hovedpoenget.

Livets mening.

Vår allmenne kommentar er dette: Stubberud gjør seg munter over vår understrekning av at kunnskap alltid vil ha og bør ha en eksistensiell og etisk dimensjon og i ytterst instans vil måtte berøre vanskelige spørsmål, f.eks. om livets mening.

Stimulere til refleksjon.

Vi fastholder vårt synspunkt her og mener universitetene aldri må glemme disse sidene ved akademiske studier, at all kunnskap kan brukes og misbrukes og at refleksjon rundt dette bør stimuleres.

Mer kompleks tid.

Der Stubberud ser «moderniseringsvegring», velger vi å gi innspill til hvilke allmennkunnskaper morgendagens studenter bør ha, og hva slags kritisk refleksjon og selvstendighet som kreves i en stadig mer kompleks tid.

Vi ønsker ikke en tilbakegang til noe «professorvelde» men vi ser problemene med den stadige omseggripende byråkratiseringen av de høyere læresteder.

Åpen i formen.

Vår innstilling var bevisst holdt åpen i formen fordi vi ønsket å invitere til debatt, ikke bidra til å fastholde kjente posisjoner i kjølvannet av Bologna-prosessens reformer. Men at våre forslag er et forsøk på å råde bot med de uheldigste sidene ved den, har vi heller aldri lagt skjul på. Stubberud kaller dette «utydelig»; vi kaller det en debattinviterende form.

Riktig strategi.

Utviklingen etter innstillingen kom har vist at vi valgte en riktig strategi. Universitetet i Bergen åpner nå opp for en egen allmenndannelsesbolk i sitt studieopplegg. Ved Universitetet i Oslo skal snart alle de ulike fakultetene inn i en bred høringsprosess om og hvordan allmenndannelseskomponenter kan styrkes innen ulike fagretninger og på tvers av dem. På høyskolene arbeides det med allmenndannelsesopplegg for profesjonsfagene. Vi har hele tiden ønsket og forsøkt å få studentene med i dette arbeidet. Til høsten håper vi å utgi en større antologi med bidrag om allmenndannelses-utfordringene under tittelen Tenkning, modning, refleksjon.

Ikke pengesyting.

Anklagen om å glemme de materielle forutsetninger for allmenndannende reformer treffer helt enkelt ikke. Stadig har vi fremhevet at reformer av den type vi legger opp til, vil koste penger. Men nettopp for å unngå Stubberuds hovedanklage at universitetene alltid syter, valgte vi å tone ned bevilgningsspørsmålet i denne omgang, for heller å feste bredere oppmerksomhet på innholdet i høyere utdanning.

Kunnskapens betydning.

Gang på gang i innstillingen og i offentlig debatt har vi definert allmenndannelse som kritisk; nyansert kompetanse til problembehandling og analyse på tvers av fag; mot til å fremstå med egne oppfatninger i offentlig debatt; tid, frihet og evne til selvrefleksjon; innsikt i vitenskapelig metode og etikk. Hele veien har vi fremhevet kunnskapens betydning for den demokratiske borgerrollen i et mer og mer kunnskapsfundert og internasjonalisert samfunn.

Utdanning for neste århundre.

Vi har rett og slett stilt spørsmålet. Hva skal studentene lære i det neste århundre – og hvordan skal slik læring, lærelyst og forståelse inspireres? Hvilke akademiske krav bør vi stille? Hvilke behov hos de nye studentgenerasjonene bør vi ta sikte på å møte? Hvilke endringer i samfunnet – i dets behov og virkemåte i globaliseringens tidsalder nasjonalt og internasjonalt – bør få oss til å tenke gjennom allmenndannelsens utfordringer en gang til?

Fordommer.

Vi kan bare merke oss med en viss tristhet at Stubberuds bidrag til denne nasjonale dialog er en vrangvillig lesers parademarsj av fordommer.