Les også:
Urovekkende diskusjon. Det er noe urovekkende ved diskusjonen om det nye museumsprosjektet i Bjørvika, Lambda. En uredd riksantikvar kommer på banen med varslet innsigelse, og møtes av en hoderystende og prinsippfast kommune. Debatten går om siktlinjer og fjernvirkning, høyde og bredde, formalia og myndighetsmisbruk.
ILLUSTRASJON: MIR/HERREROS ARQUITECTOS
Underlig stille.
Men er det et godt prosjekt? Blir det noe bedre om det kappes noen etasjer eller kuttes litt i bredden? Det høres knapt en stemme som hevder at dette blir et flott bygg, dristig, vakkert og nyskapende for byen. Fra prosjektets tilhengere er det underlig stille. Vi hører ikke engang noe om hvor fordelaktig det er å stille ut kunst i trange etasjer stablet på hverandre i høyden. Det gis inntrykk av at Lambda må bygges fordi noen har bestemt at det bør bygges, fordi det var det mest tilfredsstillende eller det minst skadelige av et knippe mulige prosjekter i en invitert arkitektkonkurranse, fordi alt annet nå vil være både pinlig, kostbart og tidkrevende.
Politiske prosjekter.
Lambda bryter med forutsetningene i reguleringsplanen for området. Men det er ikke det største problemet. Alle katedraler bryter de lokale reguleringsbestemmelsene. Viktige offentlige signalbygg har alltid, gjennom byenes historie, dannet sine egne premisser og forholdt seg suverent til den gjeldende orden. Fellesskapets katedraler er alltid politiske prosjekter, de skal ikke loses friksjonsfritt gjennom forvaltningens saksbehandling.
En ny dagsorden.
En skøytehall, bygget for OL, i Åkersvika ved Hamar, kunne kaste om kull på byggelinjer og høyder, rett og slett fordi det åpenbart var et flott prosjekt med bred og entusiastisk oppslutning. Operabygget i Bjørvika reiste ikke formelle innsigelser, men ble snarere båret frem av en sterk forventning som ryddet vei gjennom formalia. Rådhuset i Vika, Eiffeltårnet og Centre Pompidou i Paris, operabygget i Sydney, museet i Bilbao skrev en ny dagsorden, innvarslet en ny tid, for dette var prosjekter som evnet å begeistre og derved overskride det regelverket som fastla lov og orden, skikk og bruk for hele den ordinære bybebyggelsen som lå rundt.
Knekk på toppen.
Men er Lambda virkelig en katedral for vår tid, et ikonbygg for fellesskapet og kunsten, som kan gi byen stolthet i noen hundre år? Det ser ut til at det er mange som ikke finner slike kvaliteter i de dataanimerte perspektivene eller fotomontasjene. De ser ikke for seg Edvard Munch og hans ekspressive kunst plassert i en spansk kontorblokk i glass, med en knekk på toppen. De ser en glatt og kjedelig tung kloss som skygger for operaen, Ekebergåsen og middelalderruinene. Motforestillingene virker nokså unisone, fra unge og gamle, konservative og progressive, arkitekter, kunstkjennere og legfolk.
Bordet fanger.
Det er ikke nødvendigvis feil å plassere et høyt og monumentalt bygg, et fyrtårn og et landemerke, ved innseilingen til gamle Oslo. Høyde har alltid signalisert betydning – rådhustårn, kirkespir og minareter. Det kan gi en spennende og meningsbærende kontrast til det ordinære. Men det er en særdeles krevende oppgave. Det forutsetter ekstraordinære kvaliteter i den arkitektur som skal kunne tildeles en så dominerende posisjon. I debatten hører vi lite om slike kvaliteter ved Lambda. Men vi hører at juryen, på litt uklare premisser, har bestemt seg, at bordet fanger og at løpet er kjørt, at det er for sent å snu. Og vi skjønner at det selvfølgelig vil være litt pinlig, selv om det er flere år før bygging kan begynne.
|Tenke seg om.
Det kan allikevel være fornuftig å tenke seg om og lytte til reaksjonene, nå på nyåret. Det har kanskje gått litt kjapt, både med ansvarsflytting til det halvoffentlige Hav AS, med en invitert fremfor åpen konkurranse, et upresist program og en uklar tomteavgrensning som gjorde at bare 8 av de 20 konkurrentene la museet der juryen ønsket det.
Krever mer.
Poenget er ikke at viktige prosjekter nødvendigvis skal styres av en litt ullen folkemening, at de skal være motstandsløse og konvensjonelle. Et prosjekt som skal huse Munchs kunst bør nettopp være utfordrende, interessevekkende, spenstig og rensesprengende. Med slike kvaliteter vil det kunne kjempes gjennom. Det er en situasjon som kanskje krever mer enn Lambda har å tilby.
Mulig å stoppe.
Så er det allikevel mulig å si: Kanskje vi skal stille høyere krav, lytte til reaksjonene, være dristigere, eller tenke annerledes? Det var mulig å stoppe statuen av Olav V, selv om det var både pinlig og dyrt, fordi den kommuniserte feil. Det var i sin tid mulig å stoppe rivingen av Karl Johan-fasaden, på tross av at juryen ville bygge høyhus i kvartalet. Også i andre byer gjør de dette – stopper biblioteket i Stockholm og Det Kongelige Teater i København, på tross av juryvedtak og investert prestisje. Katedraler som bygges for kommende århundrer krever en oppslutning som strekker seg utover en kommunal valgperiode og noen budsjettår.
Flau forpliktelse
. Vi kan trolig være glade for at en ny riksantikvar maner til besinnelse. Et nytt museum for Munch/Stenersen er for viktig for byen til å bygges som en litt flau forpliktelse.
