Hestehandelen i Bjørvika

Byen må få pusterom

Et rikere kunstliv

Selvmotsigende

Strategisk utspill. Riksantikvarens strategiske utspill blandet to forskjellige problemstillinger som må skilles. Den ene handler om hvordan bebyggelsen rundt Middelalderparken skal utformes og hva som skal prioriteres for å oppnå et godt parkrom med viktige kulturminner. Den andre problemstillingen handler om utformingen og plasseringen av et nytt Munch-museum på Paulsenkaia, 400 meter unna.

Hestehandel.

Riksantikvaren bekrefter at de benyttet muligheten som ligger i at reguleringsplanen for området rundt museet må endres (Klassekampen 15. desember). Det åpner for å fremme innsigelser, og dermed skape komplikasjoner i det videre arbeidet med museumsplanleggingen. Denne trussel brukte Riksantikvaren som virkemiddel til å forhandle om utformingen av andre områder i Bjørvika. God byforming bør ikke skje gjennom slike hestehandler.

Det ene har ikke direkte med det andre å gjøre, og forutsetningene for å fatte de riktige beslutninger basert på de rette kriterier forvanskes. Omfattende byplanlegging fremstår useriøs for offentligheten. Det påligger forvaltningen å drive ansvarlig byplanlegging med en ryddighet som gjør at vi kan diskutere byens utforming på dens rette premisser.

Synsing om synsakser.

Et av argumentene for valget av vinnerprosjektet om Munch-museet er at det ikke bryter de planlagte siktsektorene fra Middelalderparken til Akershus festning. Skal man bygge by og ivareta romlige sammenhenger mellom historiens bevarte motiver i byen, må dette skje med nøye regi. En bebyggelse på Paulsenkaia vil derfor ikke stenge for noen opplevelse av byen fra Middelalderparken, ruinene eller Ekebergåsen. Avstanden mellom Middelalderparken og bebyggelsen på Paulsenkaia gjør at denne påstanden faller på sin egen urimelighet, da det i praksis vil fremstå som et lite punkt i et ellers storslagent bybilde.

Manifestere historien.

Som bakgrunn for påstanden om at kulturminnevernet vil lide, ligger argumentet om at synslinjer skal manifestere historien. Man skal kunne se fra Middelalderparken til Akershus slott, kun forutsatt en reduksjon av planlagt bebyggelse. Et alternativ med like stor verdi er at kulturminnene i seg selv forteller byens historie. Opplevelsen av den får vi ved å besøke dem i vår bevegelse rundt om i byen, fremfor å se fra det ene til det andre. Med bebyggelse rundt vil flere bo og arbeide i nærheten av kulturminnene, og bruke dem som en naturlig del av det å bo i byen. Det gir dem daglig innhold og verdi, i tillegg til den historie kulturminnene forteller oss om fortidens Oslo.

Parkens utforming.

Parker i de fleste byer er forøvrig kjennetegnet ved at de er omkranset av bebyggelse, og definert romlig og funksjonelt i bylandskapet. Fra Central Park i New York, Frognerparken i vest til Sofienbergparken i øst. Det er parkenes utforming, tilbud, muligheter og innhold som gir dem kvalitet, ikke at de kan synes fra et annet sted.

Før vi klipper og limer i allerede planlagte områder, må vi definere de prioriteringer vi ønsker for de nye områdene. Miljøverndepartementet vurderte forholdene i 2004. Man kom gjennom planleggingen frem til at dagens plan i tilstrekkelig grad ivaretar de romlige og historiske sammenhengene.

Bebyggelse og parkrom.

Bjørvikaplanen kombinerer bebyggelse som omkranser Middelalderparken samtidig som det er planlagt flere brede «allmenninger» og parkrom med åpninger for noen utvalgte synslinjer, med god kontakt til vannet. Om man ønsker å endre prioriteringene, må det legges nye undersøkelser til grunn som redegjør for endrede valg fremfor feilaktige eller spekulerende påstander.

Den stille støtten.

Det foreslåtte prosjektet høster mye negativ kritikk i media. Også blant arkitektene er det delte meninger om prosjektet, både for og imot. Hvorfor ser vi ikke noe forsvar i media som vi ser motstand?

Fra arkitektenes side er det sjelden man går ut og forsvarer kollegaers prosjekt i en polemisk mediedebatt, selv om man mener det kan bli godt. Som det er motstand mot prosjektet, er det også mange som mener og tror at forslaget til nytt Munch-museum har potensial til å bli et strålende museum, ut fra byplanmessige, museumstekniske og arkitektoniske betraktninger. Og ikke minst basert på de premisser som ble lagt til grunn for museet og arkitektkonkurransen.

Man unnlater å gå inn i diskusjonen om stygt og pent, knekk og glass, vel vitende om hvor feilaktige slike utsagn kan være når man ikke har grunnlag til å vurdere premissene bredt, og i forståelsen av at byplanleggingens prosesser og prosjektutviklinger er kompliserte og mangfoldige.

Et av kriteriene i konkurransen om Munch-museet var faktisk at man skulle se bort fra den gjeldende reguleringsplanen om det krevdes for å oppnå det beste for Munch-museet. At reguleringsplanen må endres er derfor ingen overraskelse. Store prosjekter bryter som oftest med de lokale reguleringsbestemmelsene, som ofte er laget før lokaliseringen er bestemt.

Juryens vurdering.

Basert på den kritikken som fremkommer kan man mistenke at få har satt seg inn i forutsetningene for arkitektkonkurransen – eller faktisk har lest juryens vurderinger og begrunnelser for valg. Juryens redegjørelse ligger offentlig tilgjengelig på Hav Eiendoms hjemmesider.

Om museet er foreslått lagt på riktig sted i byen eller ei er en annen diskusjon, men byråd og bystyre har så langt bestemt seg. Hav Eiendom som grunneier ble gitt i oppgave å invitere til arkitektkonkurranse. En samling av verdens mest anerkjente arkitekter ble håndplukket til å delta. Det ble oppnevnt en svært kompetent jury til å velge blant forslagene og fremme sin anbefaling, som Byråd og Bystyre deretter har fulgt. Dette er en omstendelig prosess valgt av det sittende Bystyre, og som vi må forvente at de håndterer med ansvar og til det beste for Oslo og Munch.

Begeistring.

Utfallet av forhandlingsmøtet viser at saken vil gå sin gang. En rokkering av bebyggelsen som er planlagt å omkranse Middelalderparken blir vurdert som del av den videre planleggingen, uten reduksjon av utnyttelsen. Som del av reguleringsplanens justeringer for nytt Munch-museum, vil høyder, bredder og nøyaktig plassering bli vurdert. Så vil et endelig forslag til museum fremmes av Oslo kommune. Bystyre og byråd, som prosjektets eiere og forslagsstillere, bør sørge for å presentere et forslag til begeistring og forventning.

Muligheten for at det kan skje er fortsatt der.