Da regjeringen i det tidligere Øst-Tyskland i sin tid ville slå ned på folkets manglende entusiasme for å oppfylle politikernes planer, foreslo dikteren Bertolt Brecht at regjeringen skulle se til å få valgt seg et nytt folk. Frafallet i videregående skole reiser spørsmålet om skolepolitikerne her i landet burde få valgt seg ny ungdom.

At hver tredje ungdom ikke fullfører videregående, avslører et gap mellom skolepolitikkens ambisjoner og dens resultater. Også resultatene i grunnskolen er urovekkende. Ifølge tall fra Utdanningsdirektoratet har andelen 15-årige elever som skårer på laveste nivå i lesing, økt fra 17 prosent i 2000 til 22 prosent i 2006, mens ytterligere ca. 20 prosent av elevene scorer på nest laveste nivå. Dette tilsier at hver tredje elev har fått et vanskelig utgangspunkt for å mestre de teoretiske fagene i videregående skole. Grunnskolen har offisielt ikke frafall, men når så mange ikke får med seg grunnleggende ferdigheter, har det mentale frafallet vært stort.

Uvant tanke

Periodevis skremmes den norske offentligheten opp av tallene fra PISA, TIMSS, PIRLS og nasjonale prøver, men ellers preges skoledebatten av at alle aktører først og fremst må forsikre om sine gode hensikter. Mitt nylige utsagn om at elever som dropper videregående, kan ha gjort både rasjonelle og sunne valg sett fra eget ståsted, falt mange tungt for brystet. Det var nok en uvant tanke at alle dystre spådommer om følgene av frafallet bidrar til å stigmatisere alle disse unge som hverken har oppnådd fagbrev eller studiekompetanse, med andre ord hver tredje ungdom.

Det statistiske sammenfallet mellom lav utdannelse, arbeidsledighet og uføretrygd er høy, men årsak-virkningsforholdet her er komplisert. Det burde være helt unødvendig å måtte minne om at unge uten fagbrev kan bli både dyktige arbeidstagere og gode bidragsytere i samfunnet, og at opphausset engstelse på disse elevenes vegne lett kan virke mot sin hensikt. Norge er ellers et liberalt samfunn, men noen mener altså at frafall i videregående skal og må omtales som totalt uakseptabelt. Der går grensen for avvik.

Studiekompetanse

En ungdom som ikke fullfører videregående innen fem år, regnes som frafalt. Femårsplanen gir rom for litt ulike tempo, men (nesten) samtlige personer i hvert ungdomskull skal etter planen oppnå vitnemål med fagbrev eller studiekompetanse. Den første Soria Moria-erklæring er enda mer ambisiøs og sier at fullført videregående skole skal gjøre at elevene oppnår generell studiekompetanse, uavhengig av studieprogram.

Da dagens skolestruktur ble innført i 1994, og alle unge samtidig fikk rett til plass på videregående skole, var det en viktig rettighet som skulle sikre all ungdom muligheter. Men målet om studiekompetanse for alle gjorde at også yrkesopplæringen ble teoretisk og generell. Det kom sterke advarsler mot akademiseringen av alle fagområder, men protestene ble avfeid.

Mistankens sosiologi

I ettertid er styringsklimaet i reformen i 1994 karakterisert som Mistankens sosiologi. Elevenes interesser – og særlig de svake elevenes interesser – ble kjørt frem mot alle som hadde pedagogiske innvendinger. Denne mistankens sosiologi er fortsatt virksom i skolen og gjør at kritiske utsagn tolkes i verst mulig mening, og helst i retning av elevfiendtlighet.

Stillferdig ungdomsopprør

Det kommer derfor ikke overraskende at selv et utsagn om å ha tillit til at ungdom kan ta rasjonelle og sunne valg på egne vegne, trigger beskyldninger om manglende omsorg for elevene. Den norske skolesamtalen følger gjerne rituelle spor der eleven tildeles offerrollen, som lille Marius og stakkars Jonas. I samtaler med egne elever opp gjennom årene har jeg erfart hvordan ungdom ganske kontant avviser denne klientifiseringen av seg selv. I mine øyne er dette sunne reaksjoner. Ungdom vil, som alle andre, tas alvorlig, enten de lykkes med skolefagene eller ikke. Det store frafallet i skolen kan sees som et stillferdig ungdomsopprør.

Noen vil møte et slikt opprør med å gjøre videregående skole like obligatorisk som grunnskolen. Da kan man, som i grunnskolen, fjerne det synlige frafallet, og så har man tilsynelatende også fjernet faren for arbeidsledighet, dårlig helse og sosial nød i fremtiden. Kunnskapsdepartementet omtaler allerede Den 13-årige grunnopplæringen som ett løp, og forskriftene for alle skoletrinn er slått sammen og gjort enhetlige.

Sterke rettigheter

Vurderingsforskriften for videregående skole er slik innrettet at eleven har sterke rettigheter til karakterer og vitnemål, også om fraværet er meget stort. I tillegg praktiseres klageordningen slik at elever svært ofte får medhold når de klager på strenge karakterer. Dette har ført til at en del lærere like godt setter ståkarakter selv om de mener at eleven ikke har bestått i faget, fordi dette uansett blir enden på visa.

Utgangspunktet for Kunnskapsløftet var at man ville ha større læringstrykk og ta et oppgjør med den såkalte ettergivenhetsstrategien i grunnskolen. Men strenge krav om fremmøte, arbeidsinnsats og læringsresultater vil i mange situasjoner oppleves ubehagelig for elever, noe som igjen gjør det vanskelig å kombinere med sterke elevrettigheter og føringer på at elevene ikke skal slutte, uansett.

Lokale eksamener

Som tiltak for å minske frafallet har skoler ønsket å få lage egne, lokale eksamener som passer til det deres egne elever har lært. Slik kan man minske frafallet der og da, men et slikt system er hverken sunt eller bærekraftig i det lange løp. Svake læringsresultater forskyves fra grunnskolen, via videregående og over til høyere utdanning og over på den enkelte som skal klare seg i arbeidslivet.

Vi ser tendenser til stort frafall i høyere utdanning. I 2008 viste en rapport fra Nokuts evaluering av ingeniørutdanningen at bare 44 prosent av studentene gjennomførte på normert tid. Her forklares frafallet med at studentene har for dårlige matematikkunnskaper fra videregående skole. For å stoppe en slik utvikling må vi skape et skoletilbud som har både høyere kvalitet i det faglige innholdet og en mer mangfoldig og variert struktur. Ulike tilbud i praktiske og estetiske fag må få høyere og mer selvstendig status, og man må gi slipp på tanken om at samtlige elever skal gjøres til akademikere. En romsligere skole som ikke bare tolerer, men også verdsetter elevenes forskjellighet kan ta til seg slagordet til Hard Rock Café: Love All. Serve All.

Så kan vi håpe at stemningen, både i skolen og i skoledebatten kan bli litt mer rocka og litt mindre engstelig.