• kommentar:

Klare rammer. Hvor langt har man egentlig lov til å gå når man dramatiserer historiske personers liv? Historikeren og den empiriske biografen har jo sine helt klare rammer. Men selv innenfor disse feltene, strides man ofte om vinkling og ståsted. En biograf kan lett bli kritisert for å være for «snill» i forhold til stoffet. Samtidig kan man stå i fare for å finne på ting eller trekke en konflikt ut av sin egentlige sammenheng.

De store debattene handler ofte om hvor langt man har lov til å være subjektiv, å mene noe det ikke finnes absolutt belegg for, noe som ikke er vedtatt som «sannhet». Det kom for eksempel til uttrykk da Bodil Stenseth utga Pakten, der hun ut ifra et stort og detaljert kildemateriale fokuserte på om det fantes en pakt mellom Edvard Munch og andre av familiens medlemmer: De måtte ikke få etterkommere.

Det subjektive

Men i den senere tid er det subjektive mer og mer løftet opp som en verdi i seg selv. Det er en voksende trend at biografen skal være synlig, ta seg friheter, fokusere på drama. Dette imperativet følges opp når forfattere setter seg fore å dramatisere historiske begivenheter. Dermed har det oppstått en helt ny genre, «diktning innenfor et historisk rammeverk,» som Hans Rossiné skriver her i avisen 7. januar. Fordi levet liv er drama, er det interessant. Dermed får vi flere og flere teaterstykker, filmer og bøker om tenkte møter mellom mennesker, dramaer med et dokumentarisk rammeverk, som like fullt er fri fiksjon.

Etiske sider

NRKs dramasjef varsler flere slike produksjoner allerede under overskriften «Kunstens frihet!». Utropstegnet setter liksom alle motforestillinger på plass: «Det er subjektivt, men likevel sant. Det er frihet og det er kunst. Nye prosjekter er allerede under planlegging,» skriver han begeistret, og avskriver enhver debatt om de etiske sider ved denne form for historieskrivning. Han henviser til BBC og SVT, som om selve trenden skulle være moralsk nok alibi i seg selv. Rossiné er entusiastisk til en diktning uten altfor store historiske føringer og lever godt med det. Derfor stiller han seg bak når en av hans manusforfattere innrømmer at 90 prosent av en historisk basert fortelling er fri diktning.

Egne tanker

En slik innrømmelse gir grobunn for mange refleksjoner. I påfallende liten grad har man jo hatt en debatt om denne bruken av historisk stoff her hjemme. Selv Jon Fosse har forbausende nok sluppet diskusjon om sin totalt subjektive diktning rundt skikkelser som maleren Lars Hertevig og Henrik Ibsens kone Suzanne. Det kunstneriske ambisjonsnivået er i begge tilfeller skyhøyt, men ikke ønsket om å være historisk korrekt. Egentlig kunne Fosse skrevet om hvem som helst. Han er inne i hodene deres, men tenker sine egne tanker og skaper verk som i den grad er fri diktning at de engang levende personene som var utgangspunktet, ikke fyller noen annen funksjon enn at de er kjente og dermed kan gi et ekstra løft i markedsføringen.

Men har vi lov til det? Skal den kunstneriske friheten Rossiné setter opp som et nytt ideal gjøre det mulig for oss alle å bruke historisk kjente personer som marionetter for våre ønsker om sterkt drama og sterke konflikter?

Munch og Oda

Skulle jeg tatt denne nye genren på alvor, kunne jeg levert Aschehoug eller NRK et saftig drama til Munch-jubileet i 2013. Det er jo dokumentert at Oda Krohg overnattet hos Munch i Åsgårdsstrand da det var som mest dramatisk mellom henne, Christian Krohg og Jappe Nilssen. Jeg kunne skrevet en roman eller en dramaserie der jeg belyste et tenkt men besnærende trekantdrama mellom Munch og Krohg-ekteparet. På den måten kunne jeg servert både en dikterisk og en erotisk forklaring på hvorfor Krohg senere ble så bitter på Munch, mannen han hadde dyrket i sin ungdom.

Usann

Dette ville jeg altså fått prinsipiell støtte til å forsøke å skrive. Prisen jeg betalte på veien, var selvsagt at man ikke fikk belyst hvor usann en slik historie ville vært, uansett hvor mye Oda Krohg var samtidens femme fatale. Jeg ville heller ikke klart å belyse Munchs sjeldne egenskap: At han faktisk kunne få et dypt og alvorlig vennskap med kvinner som forøvrig hadde en sterk erotisk utstråling, fra Åse Carlsen til Oda Krohg, og at han og Oda stilte ut sammen i Kristiania, uten noen form for romantikk mellom dem, noen få uker senere. Sendte jeg de løsrevne historiske fakta til forlag eller fjernsyn, ville det kanskje blitt et godt drama, på kunstens premisser. Men bevares, har jeg egentlig lov til det?

Nydiktede konflikter

Hverken Ibsens, Shakespeares eller Enquists historiske dramaer er gode eksempel på denne nye genrens manglende forankring i virkeligheten. Hos dem er det historien som trenger gjennom teksten. Dikteren forholder seg til et stoff som er allment kjent og utdyper konfliktene, fordi de historiske hendelsene faktisk er forelegget, og ikke nydiktede konflikter eller trekantdramaer.

Kronprinsparet

Rossiné forhåndsannonserer nye prosjekter der «kunstnerisk frihet» står høyere enn biografisk etterrettelighet i samme genre. Men er det da bare et tidsspørsmål før vi får en dramaserie om kong Olavs hemmelige kjærlighetsliv etter kronprinsesse Märthas død? Kan homseryktene om Jens Stoltenberg også bli en dramaserie, med tid og stunder? Og hva med den store, «kunstneriske» serien om hvordan vårt nåværende kronprinspar møtte hverandre? Med et utall av bifigurer som kunne utvide den klassiske trekanten til en mulig sex-kant?

Skråsikkerheten bør være biografens verste fiende. At stadig flere av de såkalt historiske forfatterne ikke kan innrømme at de har begitt seg inn i en vanskelig genre som i utgangspunktet reiser mange moralske spørsmål og betenkninger, blir en temperaturmåler for en ny type «kreativ» kynisme.

Respekt

Nettopp respekten for forelegget burde være avgjørende når historie blir drama. At man tillater seg å dramatisere historien, er en annen sak. Det er så mange gode eksempler på at det kan lykkes.

Stendødt og forsvarsløst

Selv har jeg ofte blitt møtt med mistenksomhet nettopp når jeg har dramatisert historisk stoff. Denne mistenksomheten har jeg hilst velkommen. Jeg har også vært usikker på hvor langt jeg har kunnet gå for å gjøre et stoff levende. Det skulle bare mangle at man ikke tok noen runder med seg selv i så henseende. Men å begynne å dikte helt fritt over avdøde menneskers liv, uten grobunn i virkeligheten, er en ny form for kunstnerisk og litterær nekrofili som lett kan gi seg bisarre utslag.

Da er den levende både overgriper og førsteelsker. Og offeret er stendødt og forsvarsløst.