I dag er det 31 år siden den iranske revolusjonen, en revolusjon som skulle gavne folket, men som ganske raskt ble stjålet av det sjiamuslimske presteskapet. Iran kvittet seg med en diktator, Sjahen av Iran, bare for å våkne opp til et regime som var langt verre. Dette regimet sitter fremdeles ved makten gjennom systematisk undertrykkelse av folkets ønsker og rettigheter. Hvert fjerde år avvikles et såkalt presidentvalg der alle kandidater representerer regimet, for å gi inntrykk av at Iran er et demokratisk land.

Ny kommunikasjon

Den teknologiske utviklingen har gjort verden mindre. Med nye former for kommunikasjon videreformidles nyheter i et raskere tempo og til alle verdenshjørner, og det er blitt vanskeligere å legge lokk på informasjon man ikke ønsker skal komme ut. Dette så vi et godt eksempel på etter valget i Iran i juni 2009. Til tross for at regimet forsøkte å lukke landet for journalister, sendte de opposisjonelle ut videoer, bilder og annen informasjon via Internett og mobiltelefoner.

Mange mennesker verden over ble sjokkert over det iranske regimets brutalitet mot fredelige, forsvarsløse demonstranter som åpenlyst ble drept på gatene, men verdenssamfunnet støttet allikevel i liten grad det iranske folks legitime krav om frihet og demokrati.

Anerkjent av Norge

I Norge i dag er det en uttalt politikk at man ikke skal boikotte udemokratiske land, men at man heller gjennom handel og investeringer gradvis skal fremme en demokratisk utvikling. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har gitt næringslivet denne utfordringen. Det er riktig at norske myndigheter må fremme norske økonomiske interesser, men det må også forventes at et land som Norge fremmer verdiene det er kjent i verden for å ha, og stå for visse etiske prinsipper når det gjelder menneskerettigheter. Ved å investere i eller handle med et både korrupt og totalitært land som Iran, anerkjenner og legitimerer man også dette fundamentalistiske regimets eksistens.

I Iran har ulike organer og militante grupper med tilknytning til regimet, spesielt revolusjonsgarden, kontroll over store deler av næringslivet. Regimet bruker denne økonomiske anerkjennelsen i egen propaganda for å fjerne fokus fra den umenneskelige undertrykkelsen som systematisk foregår. Økonomiske hensyn går foran menneskerettigheter, og det iranske folk ser at omverdenen aksepterer tingenes tilstand.

Statoils velsignelse

Det er selvsagt en god tanke at man skal unngå handelsboikott som til syvende og sist også straffer folket, men det er allikevel viktig å være klar over hvem man handler med. Internasjonale sanksjoner må være rettet mot de delene av næringslivet som er direkte knyttet til prestestyrets undertrykkelsesapparat. Det statseide selskapet Statoil er for eksempel tungt inne i iransk olje- og gassindustri, som er statseid og kontrollert av presteskapet. Dette er et eksempel på indirekte velsignelse av mullahene og deres fremferd.

At Norge fører en utenrikspolitikk der man i liten grad fordømmer brutale regimer som det reaksjonære fundamentalistiske styret i Iran, blir også reflektert i asylpolitikken. Flyktninger fra Iran som har unnsluppet et diktaturs brutalitet og forfølgelse, møter overraskende liten forståelse i Norge. På den ene siden har man store investeringer å ta hensyn til. På den andre siden skal man innrømme iranske flyktninger beskyttelse mot en stat man har økonomisk samarbeid med.

Ullen holdning

Det er nemlig påfallende at man gjenfinner denne ulne holdningen i rapportene om Iran fra Landinfo, utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon. Landinfo er den viktigste kilden UDI og Utlendingsnemnda benytter for å fastslå om en asylsøker har et beskyttelsesbehov. I Landinfos beskrivelse fremheves gjerne sider ved det iranske samfunn som gjennom mistolking kan gi inntrykk av at det iranske regimet er langt mer demokratisk enn det som er tilfelle i praksis.

Eksempelvis fremstilles tidligere president Khatami som svært reformvennlig og demokratisk anlagt. I hans tid ble universitetet i Teheran angrepet. Studenter ble kastet ut fra vinduer i fjerde- og femteetasje og drept. Utallige forfattere og politiske aktivister ble drept. Hundrevis av aviser ble nedlagt og en lov for å kontrollere folks internettbruk ble innført. Som om det ikke var nok, omtales Khatami som ayatollah i disse rapportene, noe som er en ganske banal feil.

Drøy kost

Å si at «Det iranske styringssystemet er bygget på så vel teokratiske som demokratiske prinsipper», er drøy kost for demokratiforkjempere. «Iransk politikk utspilles ikke med basis i politiske partier på samme måte som i vestlige demokratier.» Ikke på samme måte? Det er å si det mildt. Ordet «demokrati» må holdes utenfor når alle kandidatene kommer fra samme parti.

Papirløse

Slike omformuleringer av det iranske regimets totalitære karakter medfører at en uforholdsmessig stor del av iranske asylsøkere får avslag og risikerer tvangsretur til Iran og en uviss skjebne som kan ende med fengsel, tortur og dødsstraff. Mange iranere ser seg derfor nødt til å leve en papirløs tilværelse i Norge. De får ikke starte et liv her, men de kan av frykt for eget liv heller ikke reise tilbake. Det er i denne tilstanden, som papirløse, marginaliserte og rettighetsløse, at flere av oss nå markerer begynnelsen på det trettiandre året med diktatur.

Etter presidentvalget i Iran i juni i fjor, har millioner av regimemotstandere gang på gang trosset frykten og samlet seg i gatene for å vise sin motstand mot prestestyret. Hele verden har fått se hvordan regimet har skutt med skarpt mot demonstrantene, mange er blitt drept og tusenvis skadet, pågrepet og fengslet. Revolusjonsgarden har i det siste understreket i iranske medier at regimemotstandere både hjemme og utenlands vil bli funnet og straffet, og at alle anses som utenlandske agenter.

Folket lider

FN og andre internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har gang på gang påpekt de grove menneskerettighetsbruddene i Iran. Etter det som har skjedd de siste månedene kan ikke lenger Norge lukke øynene for at det iranske regimet står langt fra både menneskerettigheter og demokratiske verdier, eller for at folket lider.

Iranske asylsøkere må behandles i lys av denne kunnskapen. Om norske myndigheter ikke kan trylle frem et regimeskifte i Iran, så kan de i det minste støtte frihetskampen til dem som faktisk har sluppet unna med livet i behold og akseptere dem som reelle flyktninger fra et av vår samtids verste diktaturer.