Roper på geriatrien. Etter to romaner bryter Tiger Garté med Aschehoug forlag. Han føler ikke at han blir satset nok på, at markedsføringen ikke fungerer og han går til et lite forlag. Så kritiserer han de store forlagene for å by opp for mange til dans. «Det er galskap sånn som et er i Norge nå. Det utgis altfor mange debutanter, de fleste forsvinner», sa han til Dagbladet 10. februar. Dagen etter var Hans Petter Moland intervjuet i Aftenposten under tittelen «Filmbransjen bør slippe til færre». Den meritterte filmskaperen sier: «Vi har rett og slett for mange engangsregissører her i landet», samt at han gir en belæring i hvor mange år det tar for å bli god. Disse to utspillene sammenfaller i tid og begge er grunnleggende lite generøse overfor nye generasjoner. I tillegg roper de på geriatrien.

Å skylde på denne forbaskede ungdommen er et stykke verbalkunst Garté (27) og Moland (54) ikke kan være bekjent av.

Hestene bites.

Det blir naturlig å tenke at hestene bites. Pengene er et mulig motiv. I litteraturen finnes en innkjøpsordning. Den er unik i verdenssammenheng, den er god og den er blitt utvidet de siste årene, ikke barbert ned av budsjettbødlenes Mach3. Innkjøpsordningen gjør at både Tiger Gartés og andre en- og tobokforfatteres verker er tilgjengelig på bibliotekene. Ordningen gjør at forlagene tør satse på litterær litteratur, ikke bare den trygge, oppskriftsmessige kommersielle. Det er slett ikke sikkert at Tiger Garté hadde debutert uten en slik ordning. Nå er han i ferd med å etablere et forfatterskap, men han klør og klarer ikke vente på gjennombruddet.

«Hos de fleste norske forlag er det en større fare for at det blir utgitt en dårlig femtebok av en etablert forfatter enn at det blir utgitt en dårlig debutbok av en fersking»

En spesiell plass.

Debutanter har, og skal ha, en spesiell plass i et forlag. Få bøker passerer like trange nåløyer som debutantenes bøker. Hos de fleste norske forlag er det en større fare for at det blir utgitt en dårlig femtebok av en etablert forfatter enn at det blir utgitt en dårlig debutbok av en fersking. Debutanter blir prioritert anmeldt i avisene, og mange opplever en interesse og ståhei uten like. Foran annenboken slås lyset ofte av, og forfatteren forblir i skumringen til hun klarer å presse opp en større dør.

Slik var det også da Tiger Garté selv debuterte. Han er en del av en generasjon utålmodige og medievennlige forfattere. Nå er han kommet til en midtperiode i det vanlige forløpet i et norsk forfatterskap. Halloi rundt debuten, godkjentstempel for nummer to og ofte tar det ikke av, hverken litterært eller kommersielt, før etter en del bøker. Det tar flere år og rundt fire til syv bøker å etablere et forfatterskap. Bare spør Anne B. Ragde, Lars Saabye Christensen, Ingvar Ambjørnsen, Levi Henriksen, Roy Jacobsen, Tom Egeland, Vigdis Hjort, Dag Solstad, spør hvem som helst som ikke fikk Knausgårds eller Nesbøs kommersielle medvindsstart.

Gjør ablegøyer.

Tiger Garté er altså i et limbo der han gjør ablegøyer i mediene, sparker i mange retninger og finner årsaken til sitt manglende gjennomslag hos alle andre. Når han sparker nedover til nykommerne, debutantene, blir det ikke særlig pent. Når han sparker oppover til Aschehoug, gjetter jeg at de trekker på skuldrene og spør seg om Garté egentlig blir en bedre forfatter hos Juritzen.

Bøkene er ikke i sjappa.

Den andre delen av kritikken går på at Aschehoug ikke markedsfører godt nok og får boken hans ut i bokhandel. Garté mener det gjelder alle de store forlagene. Mange forfattere kjenner seg igjen i beskrivelsen, ifølge en undersøkelse forfatterforeningen gjorde for ikke lenge siden. Er du i et selskap med mer enn to forfattere, er dette et tema. Bokhandlerleddet har de siste årene fått mer og mer makt, og det finnes da, som Garté har oppdaget, mindre forlag ved siden av de store som også har gjennomslagskraft.

Men man kommer aldri rundt det aller viktigste: Det holder ikke at leseren eventuelt liker en bok. Den kommer ikke til henne om ikke bokhandleren liker den først, og tar den inn i mer enn ett eksemplar, som ofte kalles «førsteeksemplar» og selges fra de fleste forlag med 70 prosent rabatt i det godes tjeneste.

Merverdi.

Mediene velger selv hvilke debutanter de vil fronte, og alle kan se at det er en tiltagende etterspørsel etter et «produkt», etter en debutant med en fortelling, en merverdi ut over det å ha skrevet en bok. Tiger Garté har selv prøvd å være en slik. Er du en forkommen, grå og kun litterært opptatt debutant, er det en fare for å drukne i mediestrømmen, men i det lange litterære løp kan det kanskje lønne seg.

Filmkronene.

Filmskapere og byråkrater rundt dem, har i det siste diskutert det sørgelige lave antallet kvinnelige regissører og en omfordeling av midlene fra mannlige regissører til kvinnelige. Hans Petter Molands utspill om at det er for mange som får prøve seg, er, som Tiger Gartés, både overraskende og lite generøst. Tilskuddene til norsk film har også økt de siste årene.

Det er urettferdig å sammenligne film- og litteraturstøtteordninger i Norge, men la oss si at filmens vilkår ennå ikke er like god som litteraturens. Hestene bites og Molands motiv kan være økonomisk fundert. Det er legitimt nok, men å hevde at det er unge debutanter som er problemet, blir merkelig når man ser hva den nye generasjonen i norsk film har utrettet. Jeg sier Reprise, jeg sier De usynlige, Mongoland og Død snø, og de siste gir meg mulighet til å påpeke at flere av de mest interessante filmene de siste ti årene har kommet fra en filmens undergrunn, miljøene i Tromsø, Trondheim, Bergen og Stavanger.

I bevegelse.

Mange lages på lavt budsjett. Uten at ungdommen og debutantene får lage film og få respons, blir det heller ikke storfilmer. Et fotballag er en organisk enhet som kun forbedrer seg ved å ta inn juniorer og la veteranene gå ut, ved hele tiden å være i bevegelse. Slik er det også med norskstallen hos et forlag eller det knippet av filmskapere som hele tiden skal gjøre hverandre bedre. Få land, om noen, har bedre kunstnerfinansiering enn Norge. Det betyr at vi tar inn mange nye, men uten å skyve de gamle, litt slitne ut før de selv velger å legge opp.

Etablerte forfattere og filmskapere må levere hver bok og hvert prosjekt som om det var det første. Utfordrerne kommer aldri til å være problemet innenfor noen kunstgren. Tilfanget av stadig nye og unge stemmer bør skjerpe de eldre og etablerte, ikke generere smålige utfall mot fornyelsen. Som Pippi Langstrømpe sa: Når man er veldig sterk, må man også være veldig snill.