I Den Norske Turistforeningens årbok fra 1868 – den aller første sådanne – finner man følgende formålsparagraf: «Foreningens nærmeste Øiemed er (...) at lette og videreudvikle Turistlivet her i Landet». I andre paragraf konkretiseres ambisjonen. Den nyoppstartede turistforeningen forplikter seg til å arbeide for å «lette Adgangen til Steder, der i sær Grad udmærke sig ved Naturskjønhed». Dette skulle skje ved å etablere overnattingssteder og lære opp «paalidelige Førere», men først og fremst gjennom å bygge og vedlikeholde veier og stier gjennom det norske landskapet.

Naturskjønnhet

DNTs sammentenkning av veibygging og naturskjønnhet er interessant og tidstypisk. 1800-tallets «oppdagelse av fjellet» var muliggjort ikke minst ved hjelp av ny infrastruktur; veier og jernbaner som gjorde det norske landskapet tilgjengelig for ferdsel og fornøyelse.

Som geografen og historikeren Yngvar Nielsen – selv DNT-formann i en årrekke – skrev i tolvte utgave av sin uoppslitelige reisehåndbok: «Reiselivet i Norge antager i de senere Aar væsentlig forandrede Former gjennem Aabningen af de nye Jernbaner, som hurtig og uden Besvær fører de Reisende langt ind i Landet.» «Professorturist» Nielsen så «vort Rejselivs mærkelige Udvikling» som en seier og et fremskritt. Norges «storartede Landskaber» var gjort tilgjengelig for allmenn ferdsel, og den norske befolkningens blikk var åpnet for naturlandskapets skjønnhet og storslagenhet.

«Gyselig dal»

I dag synes de fleste av oss at fjell er fagert, men på midten av 1800-tallet var forestillingen om fjellandskapet som noe vakkert relativt ny i norsk sammenheng. På 1820-tallet beskrev geologen Balthazar Keilhau Jotunfjellene som «græsselige precipicer» omkring en «gyselig dal», og så sent som i 1860 fastslo Aasmund Olavsson Vinje med sedvanlig sarkasme at blant Romsdalstindene burde det ikke bo annet enn «geiter og engelskmenn og målarar og kunstkjennarar frå flatlandet.»

Sitatet er hentet fra Ferdaminne, der Vinje lot bondekona Malene fnyse foraktelig av turistenes sentimentale estetisering av fjellheimen: «Du seier at Ronden er fager, du ... nei stygg er han som det vonde sjølv». Bondegutten Vinje sympatiserte med Malene, men forsto allikevel at et nytt natursyn var i emning. «Kunstsmaken» skrider fremover enten man vil eller ikke, skrev Vinje, og for det moderne, estetiske blikket er landskapet først og fremst et panorama og en utfoldelsesarena: Et bilde man betrakter og et opplevelseslandskap man rekreerer i.

Ferdselsårer

Routes, roads and landscapes: aesthetic practices en route, 1750 – 2015 er et tverrfaglig forskningsprosjekt som studerer endringer i moderne landskapsforståelse. Vår optikk for å nærme oss dette store emnet er ferdselsårer: Veier, stier og jernbanelinjer som har banet seg vei inn i landskapet og påvirket måten vi betrakter det og handler i det. For ved siden av stor praktisk og økonomisk betydning har slike ferdselsårer også en estetisk verdi, og har åpnet landskapet for estetisk verdsetting på mange ulike vis. Hvilken estetisk betydning har veien, og hvorledes betinger den vårt blikk på landskapet?

Rikt materiale

Det finnes et rikt materiale fra litteratur, billedkunst, teknologihistorie og arkitekturhistorie som kan gi innblikk i dette. Fra 1700-tallets topografiske litteratur via 1800-tallets kommunikasjonsrevolusjon og til det 20. århundrets mobilitetsestetikk, utgjør veien et godt prisme for å undersøke det komplekse forholdet mellom det naturgitte og det kulturskapte.

Et godt eksempel på veiens betydning som former både av landskap og landskapsforståelse er Statens vegvesens ambisiøse «Nasjonale turistveger». Prosjektet ble satt i gang i 1995, og ved ferdigstillingen i 2016 skal 18 veistrekninger ha blitt tilrettelagt som særskilte turistveier. Fremragende norske arkitekter og designere har vært med å forme rasteplasser og utsiktspunkt, og prosjektet har med rette høstet heder i nasjonal og internasjonal fagpresse.

Estetiske konvensjoner

Hva slags landskap er det så turistveiene presenterer, og hvordan gjør de det? Det er interessant å legge merke til hvor trofast turistveiprosjektene fastholder 1800-tallets estetiske konvensjoner. Jordbrukslandskapet og skogslandskapet glimrer med sitt fravær, for ikke å si industri- og bylandskapet. Her er det først og fremst storslagne fjellutsikter, dramatiske fosser og bratte fjordlandskap som vises frem, omkranset av lekker arkitektur som smakfullt innrammede bilder.

Arkitektonisk gjendiktning

I noen tilfeller, som i Carl-Viggo Hølmebakks vakre «Sohlbergplassen», er det nettopp et bilde det er snakk om: den buktende utsiktsplattformen gjenskaper utsynet i Harald Sohlbergs Vinternatt i Rondane og tilbyr således en arkitektonisk gjendiktning av et av norsk kunsthistories mest ikoniske landskapsmalerier. Mens Vinjes Malene avskrev Rondane som «stygg som det vonde sjølv», etablerer Sohlberg (og Hølmebakk) dette landskapet som selve sinnbildet på naturskjønnhet.

Ønsker seg mer

Det er utvilsomt et tegn på turistveiprosjektets suksess at man ønsker seg mer av det, og det er å håpe at Veivesenets kvalitetsbevisste strategi kan komme også andre typer landskap til gode. Dersom prosjektet blir utvidet ut over 2016 kunne også jordbrukslandskapet, skogslandskapet, og ikke minst Norges overveldende flotte industrilandskap presenteres på nyskapende måter. Det hybride hverdagslandskapet også, for den saks skyld. Selv veiskjæringene langs E6 har en prosaisk, landskapsdefinerende skjønnhet, slik Ingrid Book og Carina Hedéns utstilling Produserte landskap nylig dokumenterte.

Ny mobilitet

I sitt glitrende lille stykke om natursansens utvikling (DNTs årbok 1872), skrev historikeren Ernst Sars følgende: «Ved den vågnende natursans kan det siges, at nationen har taget sit land i besiddelse på en ny og varigere måde. (...) Først blev det lavere land indvundet med den mer smilende natur, agervidderne, skovene, de græsrige egne (...) sidst kom det øde højfjeld.» Som blant andre Rune Slagstad har påpekt, var denne estetiske erobringen av fjellandskapet et resultat av ny mobilitet. Nye veier og jernbaner gjorde reisen over fjellet ufarlig nok til at man kunne begynne å se landskapet som noe mer enn et hinder og en trussel.

«Culture has more to do with routes than roots» skriver den engelske kulturgeografien Tim Cresswell. Det norske landskapet, slik det farer forbi tog- eller bilvinduet vårt, er et slikt kulturprodukt: Formet, forvandlet og forstått en route.