Røtter i det kristne Europa. Tendensen så vi allerede like etter terrorangrepene i USA 11. september 2001. Det utløste sterke reaksjoner både mot muslimer og jøder. I denne situasjon er det nødvendig å mobilisere kunnskap og innsikt om antisemittismens historie i vår egen verdensdel. For det er i det kristne Europa at hatet har sine dypeste historiske røtter, ikke i den muslimske verden, selv om det også der har vært en økende antisemittisme i de senere år.

Behov for mer

Det finnes en meget omfattende litteratur om antisemittismen – Saul Friedländers mange bøker, Lucy S. Dawidowic`s standardverk, utgivelsen til tyske forskere som Wolfgang Benz og Harald Welzer og ikke minst Raul Hilbergs grunnleggende studier. Jeg har et helt bibliotek av Holocaust-litteratur. Er det da behov for noe mer?

Svaret er ja, og det gis av den norske germanisten Elsbeth Wessel og hennes nye bok Jødene i Østerrike. Innlemmet – utstøtt. Professor Wessel er spesialist på østerriksk litteratur og kulturliv og har tidligere skrevet den beste bok om Wien som er kommet ut i Skandinavia.

Antisemittismens historie

Den nye boken begrenser seg ikke til selve Østerrike som tittelen kan gi inntrykk av, men belyser antisemittismens historie i store deler av Europa – Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Polen og deler av Ukraina. Det er områder som i sin tid tilhørte Habsburgimperiet så det faller naturlig å ta dem med i denne fremstilling.

Hennes behandling av særlig Polen og Ungarn er ikke minst nyttig i dag da det fra enkelte jødiske hold opereres med en «rankingliste» over land som angivelig er mest antisemittiske. Nå er Norge også kommet på denne listen på grunn av høyreekstremistiske kretser i Israel. Den slags påstander slår tilbake på Israel og jødene og stimulerer ny antisemittisme.

En høykultur

Slike rankeringer holder sjelden for historikernes skarpe søkelys. I Ungarn er det i dag sterke antisemittiske tendenser som regjeringen og de demokratiske krefter er på vakt mot, og under admiral Horthy og særlig Pilkorset var det en dødelig antisemittisme. Men Ungarn er også det land der jødene i perioder fikk utfolde seg og utviklet en høykultur.

Misvisende

I Polen er det i klerikale og nasjonalistiske kretser en intens antisemittisme, og noen polakker myrdet under krigen jøder uten at tyskerne behøvde be om det. Men det var flere polakker som hjalp jødene med fare for sitt eget liv. Polen-Litauen åpnet i sin tid grensene for jødene da de ble fantejaget i resten av Europa. I dagens Polen tar president, statsminister, ledende kulturpersonligheter og mediene jødene i forsvar. Det er helt misvisende å omtale Polen som «Europas mest antisemittiske land».

Kyndig innføring

Men det er Østerrike som er Elsbeth Wessels hovedanliggende, og her gir hun en meget kyndig og fengslende innføring i hvordan jødenes skjebne skiftet opp gjennom historien. Når keiseren trengte dem som financierer, var de velkommen på hoffets nåde. Det samme var tilfelle i mange andre land. Men denne beskyttelse kunne trekkes tilbake like raskt som den ble gitt, og da ble jødene overlatt til pøbelen og etter hvert til et misunnelig og grådig besteborgerskap.

Heslig overtro

Med noen få hederlige unntagelser pisket prester og munker, anført av Vatikanet, opp hatet til jødene som ble beskyldt for å vannhellige hostien, nattverdsbrødet, og myrde kristne barn som de tappet blodet av til rituelle formål. Den slags heslig overtro, støttet av prester, forekom helt opp i vår tid og ga støtet til pogromer i blant annet Polen og Ukraina etter den annen verdenskrig.

Elsbeth Wessel slår fast det som det ikke lenger burde herske noen tvil om, nemlig at antisemittismen i Europa blomstret opp med korsfarerne etter en tid da jødene hadde relativt gunstige vilkår i islamske land, særlig i det mauriske riket. Kirkenes historiske ansvar burde forplikte alle kristne i dag til å være på vakt når jødehatets hestehov stikker frem igjen.

De første båtflyktninger

Elsbeth Wessel gir en uhyre fengslende fremstilling av perioder med jødisk høykultur i Østerrike – først frem til katastrofen i 1420–21 da fattige jøder ble kastet ut av Wien og senere av hele Østerrike. De ble sendt nedover Donau uten mat og var de første «båtflyktninger». De velhavende og høykulturelle som var igjen – ca. 500 – ble massakrert i påsken 1421 på Gänseweide (Gåsemarken) utenfor Wien. De ble brent på bål, angivelig som hevn for at de hadde myrdet Jesus.

Senere høstet Wienerjødene fordeler av Josef IIs toleransepolitikk fra slutten av 1700-tallet. De gjorde seg ikke bare bemerket i banker og næringsliv, men skapte en høykultur som ga Østerrike en særstilling i Europa.

Europeiske kulturkart

Gullalderen var 1867–1918. Den musikk, litteratur, billedkunst og arkitektur som da ble skapt av jøder, satte Østerrike på det europeiske kulturkart, og det ble gjort betydelige vitenskapelige fremskritt. Denne utvikling ble stanset av den antisemittiske oppblomstring fra 1920-årene, og etter Anschluss og tyskernes innmarsj ble hele denne kultur utslettet med deportasjoner, tvangsarbeid og utslettelse.

Gått tapt

Selv om det på ny er et jødisk kulturliv i Wien er det meste gått tapt. Men det aller verste er at Østerrike, i motsetning til Vest-Tyskland og i noe mindre grad Øst-Tyskland, etter 1945 ikke tok et virkelig oppgjør med denne fryktelige fortid.

Derfor burde Elsbeth Wessels bok oversettes til tysk og leses av østerrikere, i tillegg til alle oss andre som trenger en skikkelig vaksine mot den nygamle antisemittisme.