Stortinget vedtar tirsdag 9. mars nye endringer i barneloven. Dette er den siste endringen i rekken av mange lovendringer i barneloven de siste årene. Lovendringene har som regel kommet på overtid, og loven fremstår mer enn noen gang som et lappverk.

Barneloven er nå overmoden for en grundig og helhetlig lovrevisjon, hvor det tas nødvendige og tilstrekkelig grep for å tilpasse den utviklingen man har sett med hensyn til større grad av likeverdig og likestilt barneomsorg de siste ti årene.

Rettslig behandling

Mor og far er i dag i større grad likestilt i utøvelse av omsorgen for barn under samlivet, og mange foreldre finner det naturlig å fortsette med dette etter et samlivsbrudd. Mange foreldre blir enige om at de skal ha en slik løsning for barna. Men trenden er samtidig at domstolene får stadig flere barnesaker til rettslig behandling, herunder også endringssaker (saker som har vært behandlet av domstolene tidligere). Det samme gjelder også familievernkontorene, meglere og andre faginstanser, som barnevernet.

Utvikling

Barneloven har til nå lagt opp til en ulikhet mellom fedre og mødre i kjølvannet av et samlivsbrudd, både når det gjelder muligheten for likeverdig foreldreskap, foreldreinnflytelse og utøvelse av faktisk omsorg for fellesbarn. Spørsmålet er da om barneloven nå, i den siste fornyede drakt, er i samsvar med samfunnsutviklingen. Og om den ellers legger forholdene til rette for slik fortsatt utvikling, slik det oppfattes som ønsket fra lovgivers side.

Svaret på dette må nok fortsatt bli nei. Den nye barneloven legger fortsatt opp til at domstolen som hovedregel må velge mellom én av foreldrene hvor barn kan bo fast. Fortsatt gjør også barneloven forskjell på barn av gifte/samboende foreldre, og de som har hatt foreldre som bare har vært kjærester, med hensyn til foreldreansvaret.

Unntaksregel

Den nye regelen i barneloven om at domstolene kan idømme delt bosted, er også ment å skulle praktiseres som en meget snever unntaksregel. Det kreves at man må påvise særlige grunner, hvor det henvises til at man må ta i syn den forskning som finnes på området, og hvor det i tillegg kreves en sterkere grad av visshet hos domstolen om at en slik løsning er til barnets beste enn ellers, for at domstolen skal kunne avsi en slik avgjørelse.

Hovedargumentet mot at domstolen skal kunne idømme dette ut ifra vanlige kriterier, ligger i at en vedvarende foreldrekonflikt er skadelig for barn, og at det formodes at konfliktnivået er høyt når slike saker havner for retten. Barne-, likestillings – og inkluderingsdepartementet har ellers sagt uttrykkelig at det som hovedregel er uaktuelt å idømme delt bosted for barn under syv år.

Ikke drøftet

Det er samtidig ikke drøftet eller nevnt spesielt av lovgiver at ordning med delt fast bosted handler om mer enn fordeling av tid med barnet, det handler også om foreldrenes fortsatte mulighet for medinnflytelse i barnets liv etter samlivsbruddet. Det er heller ikke tydeliggjort at man ikke nødvendigvis må ha barna like mye tid hver for at det skal vurderes som en delt bostedsløsning. Lovgivers strenge krav om særlige grunner vil sannsynligvis medføre at domstolene i praksis aldri vil finne grunnlag for å idømme dette.

Skjerme barna

For dem som arbeider aktivt med disse sakene, er det sjelden å oppleve at det ikke er konflikt i en eller annen form. Det beste man noen ganger kan håpe på, er å få et nødvendig foreldresamarbeid til å fungere, og at foreldrene evner og vilje til å skjerme barna for eventuelle voksenkonflikter. Det er også viktig å se foreldrenes rolle i en konflikt, og ikke minst motiver for å holde konflikter i gang.

Fortsatt gir den nye barneloven den ene forelderen mulighet til fritt til å flytte med barn, uten den andre foreldrerens samtykke. Varslingsplikten på seks uker før planlagt flytting er ikke befestet med konsekvenser, om forelderen skulle finne det for godt å bryte denne. Man vet med sikkerhet at slike flyttinger ofte medfører store og langvarige konflikter mellom foreldrene, og sakene ender ikke sjelden for domstolen.

Forsiktig justering

Utvidelsen som nå gjennomføres med hensyn til definisjonen «vanlig samvær», til å være totalt fire dager i løpet av 14 dager, er en meget forsiktig justering når man ser at foreldre i dag mer og mer avtaler delt fast bosted, og også mer utvidede samværsordninger.

Det er heller ikke tatt inn en presisering i barneloven om at domstolen kan fastsette samvær opp til 50 prosent av tiden, selv om det i lovforarbeidene oppfordres til dette i tilfeller dette er å anses til barnets beste. Definisjonen «vanlig samvær» beholdes i barneloven, til tross for at denne er blitt oppfattet som en norm i befolkningen generelt sett (noe den ikke er ment som fra lovgivers side). Denne normen gjenspeiler ikke lenger samfunnsutviklingen, heller ikke den forsiktige utvidelsen lovgiver her innfører.

Likestiller

Den løsningen som er best tilpasset dagens og fremtidens familiemønster og kjønnsroller, og som vil kunne ta bort mye av grunnlaget for de fastlåste konfliktene foreldre mellom, er etter min oppfatning at lovgiver i langt større utstrekning likestiller foreldrenes rettigheter og plikter ved samlivsbrudd.

Det burde vært en sentral målsetting med lovarbeidet å få en barnelov som aktivt søker å dempe konfliktnivået mellom foreldrene, i langt større utstrekning enn det som er tilfelle i dag, også siste lovendring tatt i betraktning. Det er også i svært liten grad vurdert i hvilken grad, og på hvilken måte, både lovverket og de økonomiske støtteordningene i forbindelse med samlivsbrudd, er konfliktskapende i seg selv.

Ikke tilstrekkelig

Det er derfor neppe grunn til å tro at de siste endringene i barneloven vil være tilstrekkelig for å kunne bidra til å forebygge og dempe konfliktene mellom foreldrene ved samlivsbrudd.

Det vil også med stor sannsynlighet, og i løpet av kort tid, bli nødvendig med ytterligere endringer i barneloven.