Absurd agenda. Noe har gått helt galt i vårt elskede Norge. I hvert fall i den delen av virkeligheten som styres av media. Småligheten griper om seg. Misunnelsen herjer. Bagatellene blåses opp og kraftuttrykkene florerer. Vi forholder oss til en stadig mer absurd agenda, der negativitet og kritikk tilsynelatende er det eneste som duger. Nasjonens mentale helse er i fare hvis dette får fortsette.

I løpet av to små uker i månedsskiftet februar/mars kom det tre hårreisende eksempler. Først Petter Northug-hysteriet, der mannen ble korsfestet i flere dager fordi han valgte å være seg selv, fremfor å være slik mediene vil ha ham. Dernest raseriet mot Trond Giske og kronprins Haakon fordi sistnevnte hadde sagt ja til å være med i et utvalg om fremtidig verdiskaping i landet vårt. Og til slutt da ragnarokk brøt løs fordi Bjørn Einar Romøren (og 11 andre) hadde gjennomført avtalte prøvehopp i den nye Holmenkollbakken, dagen før Anette Sagen skulle gjøre det første offisielle.

Katastrofer i kø

Her kan vi fort være enige om at katastrofene har stått i kø. Her har media virkelig forstått sin rolle – å ta tak i de viktige spørsmålene, de som preger nasjonen, de som fordrer at bagatellene ryddes unna; bagateller som jordskjelvet i Chile, etterdønningene etter Haiti-katastrofen, den økonomiske krisen i Hellas som ryster Europa i sine grunnvoller. Glem dem! Northug har gått forbi en norsk journalist. Kronprinsen har ønsket å bidra til nasjonal utvikling. Romøren har testet ut bommen, flomlyset og sporet i ovarennet.

For en vidunderlig tid for kommentatorene. For en saksliste for viktige debatter i beste sendetid. For en mulighet til å stille overløperne, svikerne og undergraverne til ansvar. For en anledning til å ta de største sleggene i bruk: Skandale! Uoppdragent! Kvinnediskriminering av verste sort!

Blåse opp bagateller

Medienes evne og vilje til å blåse bagateller ut av alle proporsjoner, er ikke bare et problem for dem selv (hvis noen i VG og Dagbladet lurer på hvorfor opplaget stuper, vil jeg anbefale en gjennomlesning av de siste ukenes forsider, baksider og rapende kommentarer). Langt verre er at de skaper et klima der andre samfunnsaktører lar seg drive fra skanse til skanse, og der publikum hisses opp til de store høyder av noe som i sin kjerne er helt uvesentlig.

Kronprinsen må svare om igjen og om igjen på sitt landsforræderiske «ja» til å sitte i Regjeringens verdiskapingsutvalg. Hvem var det som ringte? Var det statsministeren? Beklager du? Angrer du? Hva sa Giske? Var det statsministeren som ringte?

Alt for Norge

Hadde ikke Haakon hatt smertelige erfaringer med media fra tidligere, ville han forhåpentlig svart «Hva i all verden spiller det for rolle? Hva er det du insinuerer!?» Hadde han et øyeblikk trodd at media hadde andre hensikter enn å blåse opp en skandale, ville han forhåpentlig sagt «Jeg synes det er viktig at ulike mennesker og miljøer samler seg for å tenke rundt fremtidig verdiskaping i dette landet. Jeg stiller opp fordi det passer med kongehusets motto – Alt for Norge».

Dette kan han ikke gjøre. Da går media fra konseptene. Da kommer Trine Skei Grande fra vandrehallen på Stortinget og forlanger republikk.

Alle må beklage. Petter og Haakon og Bjørn Einar. Trine Skei Grande forlanger beklagelse. Marie Simonsen i Dagbladet, Erik Mosveen og Truls Dæhlie i VG, Arne Scheie i NRK – alle er bestyrtet, indignerte, vantro over overgrepene som er begått.

Prøvehopp

Dagsrevyen onsdag 3. mars handlet i sine første ti minutter – en tredjedel av hele sendingen – om Romørens prøvehopp. Kulturminister Anniken Huitfeldt forklarte oss om mannssjåvinisme, sikkert hjulpet av Trine Skei Grande som forlangte riksrett, Regjeringens avgang, kastrering av alle mannlige skihoppere og devaluering av kronen.

Dette er nesten det mest forstemmende av alt; at myndighetspersoner, statsråder og kongelige lar seg presse av eller danser etter medias pipe. Ingen tør si imot. Ingen påpeker galskapen i hva journalistene driver med.

Utvist før Krekar

Bjørn Einar Romøren blir trolig utvist fra landet lenge før mullah Krekar. Han har prøvehoppet! Tatt oppmerksomheten og æren fra Anette Sagen. Bortsett fra at det selvfølgelig var media selv som gjorde akkurat det. Romøren testet ut bakken og sikkerheten, uten å si det til noen eller invitere pressen til å bivåne. Anette Sagen forsøkte så godt hun kunne å si at det ikke gjorde henne noe, uten at noen medier interesserte seg for det.

Galskapen topper seg

Galskapen og vendettaen topper seg torsdag kveld, da TV 2-sportens ankermann med utilslørt fryd forteller at vi nå skal få se «gråtkvalt Bjørn Einar Romøren». Og der sitter han, ved siden av sin nærmeste sjef og leder (som ikke har løftet en finger for å beskytte sin medarbeider) og gråter. Han forteller at han er kjempelei seg for det han har gjort. Hadde man ikke visst bedre, ville man trodd at han hadde myrdet sin kjæreste eller forgrepet seg på et barn. Men det var ikke det han hadde gjort. Han hadde gjort er prøvehopp i Kollen. Er det et overgrep mot kvinner? På linje med å legge en 26 år gammel kvinne i bagasjerommet, drepe henne og begrave henne i en snøfonn? Kvalifiserer det til å utløse nasjonalt hat?

Merkverdig tanke

Bli med på en merkverdig tanke: Hva som hadde skjedd hvis media fremfor å lete etter nasjonale skandaler og katastrofer, hadde forsøkt å forstå, tone ned og sette ting i perspektiv.

Hva hadde skjedd hvis pressen etter Northugs taushet hadde skrevet at «Sånn er han, kanskje dette er den beste måten for ham å håndtere skuffelsen på, kanskje han kommer tilbake og vinner sprintgull og 5-mila?».

Hva hadde skjedd hvis pressen hadde sagt at «Kronprinsen og Giske og resten har sikkert hadde bare gode hensikter. De ønsket å diskutere noe som er av stor nasjonal betydning, så kanskje dette er til å leve med?».

Hva hadde skjedd hvis media hadde fått høre om prøvehoppingen og sagt «Pytt, pytt, det spiller ingen rolle. Det er ofte generalprøve på andre ting også – noen tenner OL-ilden før den tennes, noen prøver på Tannhäuser før det er première, la oss ikke gjøre dette til noen stor sak for da ødelegger vi bare gleden og æren for Anette Sagen».

Vise forståelse

Alt dette ville vært helt fornuftig og lov til å forvente, spør du meg. Slik ønsker vi å være som mennesker mot andre, og vil at andre skal være mot oss. Vise forståelse. Se etter det som er forsonende. Ha perspektiv på ting. Sånn er sikkert Truls Dæhlie mot guttungen sin, Marie Simonsen mot venninnene sine og Trine Skei Grande mot Hr. Grande, hvis det finnes en sånn.

Utenkelig i pressen

Men det er utenkelig i pressen og offentligheten, slik den er blitt eller er i ferd med å bli her i landet.

Dette betyr ikke at media skal slutte å være kritiske eller avdekke feil. Det er lov å mene at Northug burde uttalt seg til pressen. Det er lov å kjenne savnet etter en kommentar av typen «Æ gikk dårlig på duatlon, æ grattulere hainn Hellner og æ ska prøve å ta revvansj seinar». Hvor lykkelig vi som nasjon ville blitt av det, er kanskje ikke åpenbart, men la gå.

På samme måte er det lov til å være kritisk til at kronprinsen skulle være med i en departementalt nedsatt tenkegruppe, og å mene at Romøren burde latt en annen prøvehopper hoppe først.

Hellig harme

Alt dette hadde sikkert vært fornuftig, selv om det selvsagt ville gjort verden til et kjedeligere sted. Det som ikke er til å holde ut, er den hellige harme, den moraliserende indignasjon og den perspektivløse oppblåsingen av bagateller fra dem som skal gjøre verden forståelig og dimensjonere begivenheters betydning for oss.

Alt dette er undermåls fordummende. Alt dette gjør oss til en gjerrig, teit og misunnelig nasjon. Og det gjør at mediene med samme iherdighet som de siste årene fortsetter å grave sin egen grav.