Statlig finansiering og styring av velferden er forsøkt kombinert med kommunalt ansvar og prioritering. Ytelsene er tildelt den enkelte innbygger basert på kommunale fagfolks skjønn. Men nye krav til tjenestene underminerer kommunenes rolle. Lokal prioritering og tildeling fremstår som et problem i en tid da alle skal ha rett til tjenester. Derfor overkjøres kommunene i dag.Den klassiske kommunemodellen er bygget på enkle prinsipper: I lokalpolitisk strid skal arealbruk reguleres og infrastruktur bygges ut slik at kommunen formes etter befolkningens ønsker. Det skal være stor lokal frihet i håndtering av lokale kollektive oppgaver, men så skal de også finansieres av innbyggerne selv. Desto større forskjeller det er i ønsker og lokale forutsetninger utover landet, desto viktigere er det å ha kommuner som fanger opp befolkningens syn. Kommuner skal sikre mangfold og forskjeller, mot statlig standardisering.Kommunene i Skandinavia har fått mye større oppgaver enn den lokale "klubb" som beskrives i idealmodellen. Kommunene driver de viktigste nasjonale velferdstjenestene. Det er ikke en opplagt løsning. En kan tenke seg denne type tjenester fordelt av statlige kontorer etter mønster av trygdeforvaltningen.I tillegg til at kommuner og fylkeskommuner øker den politiske deltagelse, er det to hovedargumenter for den skandinaviske kommunemodellen:For det første bidrar kommunalt ansvar (ikke nødvendigvis kommunal produksjon) til å tilpasse tjenester til lokal variasjon. Dersom velgerne ønsker å prioritere omsorg foran barnehagedekning i en kommune, og omvendt i en annen, kan dette realiseres ved kommunal prioritering. I praksis synes dette å virke, for kommuner har svært forskjellige tilbud, avhengig av befolkningens alderssammensetning.For det annet sikrer kommunene tildeling etter behov. I motsetning til mange andre land er velferdstjenestene stort sett gratis. Gratis tjenester skaper høy etterspørsel, og tilbudet må rasjoneres etter andre kriterier enn pris. Kommunene fordeler sitt budsjett på de ulike formål, og en sykepleier eller barnehagekonsulent tildeler i neste runde tjenester til den enkelte borger etter vurdering av behovet.Velferdsstatens utbygging har ført til kommunenes ekspansjon. Velferdstjenestene omfatter etterhvert hele befolkningen og alle deler av landet. Standarden er gradvis hevet. Kommunene er blitt tunge institusjoner i den nasjonale økonomi. Men nå kommer nye utfordringer.Med oljepengene er det skapt voldsomme forventninger til videre utbygging av velferdstjenestene. Politikerne går foran med å vedta individuelle rettigheter. Det er forlengst innført i videregående skole, og ser nå ut til å komme som rett til barnehageplass for alle som ønsker det. Kravet om rettighetsbaserte ytelser i omsorgssektoren ligger rundt hjørnet. På denne måten overkjøres kommunenes tildelingssystem. De kommunale prioriteringer blir mer et problem enn en løsning.Rettigheter fjerner ikke helt behovet for faglig vurdering og tildeling. Rettigheter til bestemte ytelser kan lett tas med i sektorer der brukerne enkelt kan defineres. Eksempler er barnehager og skoler.I helse- og omsorgssektoren er det vanskeligere, fordi tildelingskriterier er uklare, og indikasjonsgrenser flytende. Når skal man ha rett til sykehjemsplass? Alvorlige former for demens er greit å plassere, men hvor omfattende skal fysiske funksjonshemninger være før en har rett til plass?Den gamle monopolmodellen for tjenestetilbudet hvor fagfolk tildeler tjenester etter faglig vurdering, står også for fall, fordi middelklassen krever valgfrihet og spesialsydde tilbud. De trekker til private helseklinikker, private omsorgstilbud og ditto skoler. Offentlige tilbud har fått konkurranse, og konkurranseutsetting er nødvendig for å skape dynamikk i det som er igjen. Kommunene står i veien for reformer der penger følger klient og man søker de beste produsenter, ikke nødvendigvis de kommunale.Valgfrihet krever ny finansiering av velferdstjenestene. Kommunene er ikke noe nødvendig mellomledd. Hvis tjenestene skal være tilnærmet gratis, og brukerne skal velge, må det følge penger med brukernes valg. Hvis foreldrene kan velge seg ny skole til barna, må den nye skolen tilføres midler, og den gamle rimeligvis avgi midler. Valgfriheten kan også gjøres uavhengig av kommunegrenser.Den mest radikale modellen bygger på overføring av statlige penger direkte til brukeren, kontanter eller kuponger (vouchers) . Konsekvensene for kommunene er dramatiske. Kommunebudsjett og lokale prioriteringer blir ikke lenger bindende for velferdstjenestene. Kommunene må avgi makt til brukerne, men kan fortsatt delta som "produsenter". De vil kunne tilby tjenester i konkurranse med private.Etter at kommunene er ribbet, vil staten stå overfor mange utfordringer: Hvordan skal brukerpengene dimensjoneres etter variasjon i behov? Hvordan skal brukerne fordeles på tjenesteinstitusjonene når det blir kø hos de beste? Hvordan skal kontroll med klienter og kvalitet ivaretas? Hvordan skal man fastlegge overføringer og skatter til kommunene?Ellers i Europa har mange land hatt ordninger med stor grad av valgfrihet innen eldreomsorgen. Men her er fordeling og kontroll organisert via en sosialforsikring, slik at innbyggerne betaler for omsorgen gjennom forsikringspremier. Hvis tjenestene skal være tilnærmet gratis, slik det i dag er i Norge, vil det være mange som melder seg med behov. Selv i det oljerike Norge kan dette fort bli dyrere enn godt er.Kommunene kan muligens få en ny rolle.Et alternativ er å la pengene følge brukerne gjennom kommunekassen. Kommunene blir da organisatorer av valgfriheten. Det blir viktig å skille mellom kommunen som bestiller av tjenester til borgerne, og kommunen som produsent under konkurranse. Fristilling av de produserende kommunale institusjoner blir nødvendig. Kommunen må legge til rette for valgmuligheter og konkurranse.Kommunemonopolets fall gir kommunen nye oppgaver. Det kan knapt sies at kommunesektoren har organisert seg godt for en slik rolle. Fylkeskommunene oppdaget for sent at de var for små til å håndtere sykehusene. Den oppflisede kommunestruktur begrenser kommunenes kompetanse og kapasitet til å møte den nye tid.En mellomløsning innebærer at staten finansierer et privat tilbud som konkurrerer med et kommunalt. Denne løsningen velges nå for barnehagene, iallfall som en overgangsløsning. Den diskuteres også som en løsning for "friskolene". Problemet er at kommunene vil kunne redusere bevilgningene til skoler og barnehager for på den måten å skyve regningen over på staten. Effekten for det samlede tilbudet vil da være uklar, og det er grunn til å stille spørsmål ved hvilke effekter en "delt løsning" har for brukerne.Kommunenes storhetstid som eneprodusent av de tunge velferdstjenester er slutt. Sykehusene er overtatt av staten, barnehagene er kanskje på vei ut, eldreomsorg er under omdannelse, og skolekonkurranse er foreslått. Kommunene kan få nye oppgaver i administrering av individuelle rettigheter, valgfrihet og konkurranse. Men de har ikke organisert seg for de nye betingelser. Derfor kan stadig flere statlige løsninger presse seg frem, både innen omsorg og skole.Kommunesektoren kan lett bli tvunget tilbake til idealet - lokale kollektive oppgaver med lokal finansiering, mindre betydningsfull i storsamfunnet, men mer meningsfylt for lokalpolitikere enn dagens avmakt overfor den statlige styring av velferdstjenestene.