JULIA ORUPABO

FOTO: Privat

MONICA FIVE AARSET

FOTO: Privat

Islam i mediene. Medienes dekning av innvandrere skaper islamfrykt og grobunn for diskriminering. Slik konkluderer Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) i sin årsrapport. Et ensidig fokus på islam og muslimer i norske medier fører til at det flerkulturelle hverdagslivet usynliggjøres, ifølge IMDi.

Folk flest går derfor glipp av både suksesshistoriene og hvilke utfordringer vi egentlig står overfor når det gjelder integrering. Kritikken fra IMDi ble møtt på kommentarplass i Aftenposten 24. februar. Der IMDi oppfatter at veien mot en sann virkelighetsbeskrivelse går gjennom å snakke mer om hverdagsliv, kan Aftenpostens sjefredaktør Hilde Haugsgjerd oppfattes dithen at vi må snakke mer om islam. Avisen stilte spørsmål ved om frykt for diskriminering og stigmatisering av innvandrerbefolkningen er en gyldig grunn til at mediene ikke skal våge å møte tabuene. Men hvordan står det omfattende fokuset på islam i mediene i forhold til dagens integrasjonsutfordringer?

Medienes logikk

I 2009 ble islam og muslimer omtalt 77000 ganger i norske aviser. Dette overgikk dermed dekningen av svineinfluensaen, ifølge IMDi-rapporten. 70 prosent av disse sakene hadde et problemfokus, mens bare 11 prosent var nøytrale. Så hva betyr dette? Ifølge Haugsgjerd handler medienes fokus på de negative aspektene ved integrering om medienes logikk.

Det påpekes at «å sette søkelyset på det kritikkverdige, det konfliktfulle og det svært vellykkede i samfunnet» er nødvendig for å bidra til debatt, politisk handling og reformer. Åpenhet og viljen til å ta tak i de store endringene i vår tid, fremstilles som en nødvendighet for å speile den flerkulturelle virkelighet. Mediene kan ikke tie.

Moralsk panikk

Når hver tredje mediesak om integrering er om islam, betyr det at islam er den viktigste integreringsutfordringen i Norge i dag? Ifølge foreliggende kunnskap om det flerkulturelle Norge eksisterer det også andre viktige utfordringer, som ikke først og fremst handler om religion og kultur.

Å få en jobb i et arbeidsmarked som er blitt strammere etter finanskrisen, er én slik utfordring. Et ensidig fokus på symbolsaker som hijab og karikaturer kan dermed vitne om en tilstand som nærmer seg moralsk panikk.

Det er nødvendig med en kritisk refleksjon rundt hvilke mekanismer som definerer saker som kritikkverdige og konfliktfylte nok til å nå avisenes forsider. Når det kreves at vi må «tørre å ta debatten» sies det lite om hvem som har makt til å bestemme hvilke debatter som skal tas, hvilke spørsmål som kan stilles og hvilke som fortjener et svar.

Annerledeshet

Kan en av grunnene til at mediene skriver lite om f.eks. språkopplæring, fattigdom og midlertidige stillinger i arbeidslivet være at disse spørsmålene ikke kan reduseres til kulturelle eller religiøse årsaker? Det er en tendens til at mediene tar på seg «muslimbriller» og får et fokus på den religiøse og kulturelle annerledesheten i saker som omhandler personer med innvandrerbakgrunn.

Et godt eksempel på dette er medienes omtale og fokus på demonstrasjonen mot Dagbladets karikaturtrykking. Unge norske muslimer som gjennomførte en lovlig demonstrasjon mot trykkingen ble viet langt mer oppmerksomhet i mediene enn etnisk norske husokkupanters hærverk i Hausmanns gate og seks angrep på politiet samme dag.

Iffit Qureshi påpekte treffende i sin kronikk 22. februar at der de unge norske muslimene først og fremst ble forstått som muslimer og lite integrerte, ble det ikke stilt spørsmål ved de unge blitzerne og husokkupantenes norskhet og integreringsevne. Dette handler om hvordan problemene fremstilles, men også om hvilke stemmer som gis rom.

Et demokratisk problem

Når redaktører og politikere påstår at det ikke er en sammenheng mellom negativ dekning av muslimer i mediene og muslimers opplevelse av å være stigmatisert og diskriminert, som blant annet politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, gjorde, er det en rekke stemmer de velger å ikke lytte til. Dette er et demokratisk problem.

At mediene har innvirkning på unges opplevelse av identitet og tilhørighet i det norske samfunnet, er vel dokumentert. Ungdommer med muslimsk bakgrunn som deltok på dialogmøtene i etterkant av Gaza-demonstrasjonen og ungdommer vi selv har intervjuet, trekker nettopp frem medienes negative fokus på islam og muslimer som en sterk belastning.

Det kontinuerlige fokuset på islam og muslimer er med på å gi en opplevelse at de alltid vil bli sett på som muslimer, og at det med å være muslim følger en rekke negative assosiasjoner. Andre aspekter ved deres identitet – om de er mattegenier, fotballspillere eller blitzere – blir gjort mindre viktig. For noen blir løsningen å møte dette konstante presset med å omfavne den muslimske identitet og samtidig kjempe for retten til å være en del av det norske «vi’et». For enkelte kan løsningen være å stille seg utenfor dette «vi’et».

Norsk virkelighet

Medieskapt islamfrykt ble knyttet til manglende representasjon av minoriteter både i avisredaksjonene og i medienes kilder i IMDi-rapporten. Så hva er løsningen? Å gjøre et blendahvitt redaktørsjikt mer fargerikt? Vil flere med minoritetsbakgrunn i landets redaksjoner gi oss nye spørsmål, saker, vinklinger og perspektiver? Ser vi til forskningen er det helt klart at kvinners inntog i akademia har hatt enormt mye å si for hvilke virkeligheter og spørsmål vi i dag utforsker. Der spørsmål og svar tidligere ble undersøkt ved å ta utgangspunkt i én posisjon, mannens, tas det nå i større grad for gitt at god kunnskap produseres fra ulikt ståsted. Dette har ført til at kjønn er en dimensjon som hverken kvinnelige eller mannlige forskere kan overse.

Overført til norsk medieoffentlighet: Når et hvitt redaktørsjikt setter premissene for hva som oppleves som stigmatisering, synliggjør dette at det bare er visse stemmer og virkelighetsbeskrivelser som når frem. Å jobbe for representasjon på ulike nivåer, det være seg i avisenes redaksjoner, bedriftsstyrer eller i kulturlivet, handler ikke først og fremst om å tolerere eller verdsette kulturelle forskjeller hos en etnisk minoritet. Det handler om å ta inn over seg at disse individene, minoriteten, allerede er en del av en norsk virkelighet.

En virkelighet det er på høy tid å gjenspeile.