Les også:

RUNE SLAGSTAD

FOTO: Aagaard Rolf M

Konfrontasjon. Det har i det siste vært betydelig offentlig oppmerksomhet omkring Høgskolen i Oslo (HiO). Og det er av vesentlig interesse på hvilken måte landets største høyskole med ambisjon om å bli universitet forvalter sine akademiske ressurser. Konfliktene ved HiO gir en god illustrasjon på hva som skjer når en svak akademisk kultur konfronteres med et ekspanderende byråkrati.

Konflikt

La meg kort rekapitulere de siste måneders konflikt ved HiO. Foranledningen var administrasjonens innføring av ny bokinnkjøpsavtale, med etterfølgende intern kritikk av en ordning som var tredd nedover hodene på de vitenskapelig ansatte. Min kronikk «Akademisk båndtvang» (Aftenposten 8. oktober 2009) var et bidrag til den offentlige debatt omkring den tiltagende byråkratisering av vårt akademiske liv.

Tvetydig rolle

Flere eksempler ble anført for å belyse HiOs tvetydige rolle i denne forbindelse: På den ene side høyskolens ambisjon om å bli universitet til tross for sine relativt svake akademiske tradisjoner; på den annen side dens funksjon som en byråkratiserende fortropp i det akademiske Norge. Ett eksempel var administrasjonens vansker med å se forskjellen på innkjøp av kontorrekvisita og anskaffelse av forskningslitteratur, med den følge at HiO mener seg pålagt en langt mer byråkratisk rigid ordning enn f.eks. Universitetet i Oslo. (Siden den gang har endog et klokt hode ved en anledning lansert forslaget om å samle alt innkjøp av vitenskapelig litteratur til januar måned; det har foreløpig ikke vunnet frem.)

E-post bak min rygg

En kontorsjef ved HiO følte seg så forulempet av min kronikk at han sendte en e-post til alle i sin avdeling med bl.a. følgende budskap: «Å gå ut i pressen med kritikk av arbeidsgiver på den måten som her er gjort i Aftenposten, vil i de aller fleste bedrifter bli betraktet som ekstremt illojalt og helt sikkert ført til oppsigelse flere steder.» Over en tid foregikk det en heftig e-post-utveksling omkring min person, bak min rygg og uten at noen i ledelsen, heller ikke kontorsjefen, fant grunn til å informere meg om korrespondansen.

Selv fikk jeg kjennskap til kontorsjefens e-mail i etterkant – av Pål Veiden. Jeg bad umiddelbart om et møte med rektor og direktør og gjorde det klart at slik undergraving skapte et uholdbart vitenskapelig arbeidsmiljø ved HiO.

Krenket av kronikken

En ny fase ble innledet ved Veidens kronikk «Nok byråkrati nå» (Aftenposten 4. mars), som har det ved seg at den ikke bare inneholder en generell byråkratikritikk, men belegger sine synspunkter med eksempler fra et faktisk eksisterende HiO-byråkrati. Da kontorsjefens forslag om å gi meg sparken via Veidens kronikk for første gang ble brakt inn i en større offentlighet, ble Veiden neste dag av sin dekan, Dag Jenssen, på et fellesmøte for de ansatte, hvor Veiden ikke var til stede, kritisert for å ha forurenset et ellers utmerket arbeidsmiljø, bl.a. fordi dekanens kontorsjef hadde følt seg krenket ved kronikken.

Innkalling

Noen dager senere fikk Veiden følgende innkalling uten ytterligere dagsorden fra sin dekan: «Jeg har konferert med rektor om kronikken i Aftenposten. Det er nødvendig å innkalle deg til et møte om saken. (...) Dette er en personalsamtale og du har rett til å ha med deg din fagforeningsrepresentant.»

Undergraver autoritet

I stedet for umiddelbart å beklage denne hodeløse opptreden overfor en av høyskolens ytterst få profilerte skikkelser i det offentlige rom, har HiOs rektor og direktør valgt en forsvarsstrategi som undergraver deres autoritet som akademiske ledere. De begrunner HiOs reaksjon med at Veiden «på en uheldig og sårende måte» har hengt ut «ansatte som gjør jobben sin i henhold til et fastsatt regelverk» (Aftenposten 13. mars).

Arbeidsmiljøproblem

Uthengningen består i korrekte sitat fra fire e-poster. Det ene sitatet skriver seg fra nevnte kontorsjef. Adskillige ville nok mene at kontorsjefens opptreden er vel så mye av et arbeidsmiljøproblem som det å bevirke offentlig diskusjon gjennom systemkritikk, men slik er det åpenbart ikke for HiO-ledelsen.

Offentlighetsallergi

De tre øvrige sitatene eksemplifiserer håndhevingen av HiOs bokavtale og innebærer åpenbart ingen kritikk av de ulike e-postavsendere, men av HiOs implementering av regelverket. Dersom de fullt anonymiserte avsenderne er så sensible at slik systemkritikk underbygget ved sitat tas personlig, er det opplagt deres eget problem, og ikke Veidens. Like fullt skyver ledelsen disse ikke navngitte medarbeidere foran seg i forsvaret for sitt forsiktighetsregime med betydelig offentlighetsallergi.

Krenkelsestyranni

Dette er nok et eksempel på det krenkelsestyranni og den offerretorikk som er i ferd med å gripe om seg i akademiske kretser generelt, sammenfattet i universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboes formel: «Når noen opplever ytringer som krenkende, er det overtrådt en grense.»

Pinlig forstemmende

Veidens sukk om at han ved ledelsens opptreden blir lite motivert til fortsatt virke ved HiO – jeg forstår ham godt – kommenteres ikke av rektor og direktør med ett eneste ord. Det gjøres heller ikke Aftenpostens avslørende intervju med en vitenskapelig ansatt som ikke tør stå frem, til tross at det vedkommende har å si er helt ukontroversielt. Ledelsens forsikring om at enhver ved HiO kan tale og skrive fritt, blir da bare pinlig forstemmende.

Ufornuftig ambisjon

Jeg har tidligere, under visse forutsetninger, gitt min støtte til HiOs ambisjon om å bli universitet. En avgjørende forutsetning har vært at høyskolen ville ta på alvor at også den forvaltet en akademisk kultur med de samfunnsmessige forpliktelser det innebærer. Den senere tids tildragelser ved HiO gir grunn til å tvile på det fornuftige i en slik ambisjon for en institusjon med en så svakt utviklet forståelse for den akademiske kultur – og gitt ledelsens nærmest totale læringsresistens.

Landet trenger ikke flere lissomuniversiteter.

Les mer: