I Hamlet skrev Shakespeare at noe er råttent i Danmark, og det utsagnet er aktuelt som aldri før. Det er ikke kongehuset det er noe galt med denne gang. Råttenskapen har forlengst spredt seg fra prins Hamlets Kronborg til politikernes Christiansborg. Siden valget i november 2001, da en sentrum-høyreregjering kom til makten med støtte fra Dansk Folkeparti, har makthaverne ødelagt danskenes selvforståelse og forgiftet den danske folkesjelen.

Verdikampen

Før det skjebnesvangre valget la opposisjonslederen Anders Fogh Rasmussen sine liberalistiske ideer om minimalstaten til side fordi han innså at de aldri ville vinne og beholde makten dersom de for alvor endret noe ved den velferdsstaten sosialdemokratene hadde brukt et århundre på å bygge opp.

I stedet manet regjeringen og deres støtteparti til kamp om de danske verdiene. De gikk straks til angrep på alle eksperter og smaksdommere og nedla det ene rådet og utvalget etter det andre som et ledd i kampen mot ekspertveldet – et folkeslag som også omfattet kunstnere og kulturradikale, kort sagt alle som hadde de politisk korrekte holdningene og alltid trodde de visste bedre.

Ingen skulle være i tvil om at det nå var noen andre som bestemte, og de hadde forlengst fått nok av å sitte i ring og snakke seg frem til et kompromiss som alle kunne leve med, nok av all den sosialistiske sentimentaliteten og slappe pasifismen.

Regjeringen og deres støtteparti tok patent på det danske, og nå – ni år senere – må det erkjennes at de vant kampen om verdiene. Fogh Rasmussen innførte skattestopp så danskene kunne holde forbruksfesten gående. De kvitterte med å lukke øynene, mens regjeringen og Dansk Folkeparti fikk den danske selvforståelsen til å rakne og gjorde Danmark til en krigførende nasjon som til og med tvangshjemsender irakske asylsøkere så de må leve i det livsfarlige kaoset Danmark har vært med på å skape.

Palme-prisen

Fogh Rasmussen er blitt utnevnt til leder av NATO som takk for sin krigslyst, to tredjedeler av danskene mener han er en stor statsmann, og de kritiske røstene har stort sett forstummet. Men det er én forfatter som fortsetter å sparke fra seg. Han heter Carsten Jensen, og da han i slutten av januar mottok den svenske Olof Palme-prisen, ble reaksjonen nok et eksempel på at noe er galt i Danmark.

Han fikk prisen for sitt engasjement for forfulgte og undertrykte, som har brakt ham til krigsrammede Balkan, Burma og Afghanistan og til kirker og torg «i sitt eget hemland där han försvarat asylsökande flyktningars mänskliga rättigheter. Carsten Jensen riktar ljuset mot vår självtillräcklighet och trångsynthet. Han bjuder oss att stå upp för humanism, förnuft och framtidstro.»

Den prestisjetunge prisen er tidligere tildelt blant andre Tsjekkias ekspresident Václav Havel, den nå myrdede russiske journalisten Anna Politkovskaja og den burmesiske menneskerettighetsforkjemperen Aung San Suu Kyi. Men i Danmark kronet Ritzau nyheten med tittelen: «Carsten Jensen får 400000 for å kritisere danskene.» Og slik ble historien servert i de totalt ukritiske mediene.

Populismens stemme

Carsten Jensen er drevet av dyptfølt empati og oppriktig indignasjon og skriver med stor innsikt om de viktigste konfliktene i tiden. Men når han mottar anerkjennelse for sin innsats, blir han kalt en luksusmatros i Jyllands-Posten, kommentatorer skriver at svenskene gjerne må beholde ham, avisenes nettsider flyter over av hånlige kommentarer, og lederen av Dansk Folkeparti, Pia Kjærsgaard, skriver i sitt nyhetsbrev: «Carsten Jensen burde droppe reisene til Sverige og ta en tur rundt i landet og besøke helt vanlige mennesker. Jeg er sikker på at det vil være en opplevelse som er minst like eksotisk som reisene til Sydhavet.»

Slik lyder populismens stemme. Pia Kjærsgaard er folket, hun vet hvordan vanlige dansker har det i motsetning til den intellektuelle Carsten Jensen. At nyheten fordreies til at han mottar prisen for å kritisere danskene, forteller alt. Når man kritiserer makten, er det danskene man kritiserer. Slik får man all kritikk til å forstumme.

Et splittet folk

Det gikk mer enn én uke før Politiken ga Carsten Jensen sin fulle støtte, men da la sjefredaktøren til gjengjeld ikke fingrene imellom: «Den politiske ortodoksi her hjemme er på en gang så selvsikker og så provinsiell at den ikke tåler kritikk, men derimot fordømmer både Carsten Jensen og Sverige med en aggressivitet som minner om europeisk nasjonalisme fra første halvdel av det tyvende århundre...»

Det er klart opptrukne fronter. Danskene er et splittet folk. Carsten Jensen var så rystet over reaksjonen i hjemlandet at det gikk mer enn to uker før han lot seg intervjue av Politiken, der han slo fast at problemet er det borgerlige sentrums uhederlige ettergivenhet: «Etter min mening har det borgerlige Danmark råtnet opp innenfra under det langvarige samarbeidet med Dansk Folkeparti og har forrådt alle sine verdier.»

Mann med prinsipper

Carsten Jensen snakket om at sosialdemokratiet har vært gjennom et ulykkelig generasjonsskifte, der flere store personligheter er blitt avløst av en ny generasjon som hverken har talent eller prinsipper, mens man i Norge har hatt et vellykket generasjonsskifte i Arbeiderpartiet: «Der har de Jens Stoltenberg, som er en mann med prinsipper... som ikke har gitt etter for den høyreradikale retorikken... Og så har de et norsk borgerskap som er av et helt annet moralsk kaliber enn det danske.» Han sa at Fremskrittspartiet har hatt en skremmende eksplosiv vekst som kan gjøre partiet dobbelt så stort som Dansk Folkeparti ved neste valg: «Men de norske sentrumspartiene har stått på sitt og har ikke villet samarbeide med dem.»

Ulv i fåreklær

I Ekstra Bladet 25. januar hadde Siv Jensen det travelt med å distansere seg fra Dansk Folkeparti, som hun nekter å assosieres med. Spørsmålet er om Carsten Jensen idealiserer det norske borgerskapet, og om Siv Jensen er en ulv i fåreklær som er i ferd med å gjøre seg stueren så hun kan få del i makten. Svar på de spørsmålene får nordmennene dersom Høyre og Fremskrittspartiet overtar makten ved neste valg.

Når man ser på det som har skjedd i Danmark, er det kanskje best om spørsmålene forblir ubesvart, for ellers kan nordmenns fremtid vise seg å være av samme stoff som mareritt er vevet av. Man tror ikke at det kan skje. Men plutselig er ens elskede land forvandlet til en byggeplass der en mengde engstelige mennesker er i ferd med å skape et nytt land, bygget på frykt.

Oversatt av Unni Wenche Grønvold