Merkeåret 2014. I 2005 reiste en dagskonferanse på Eidsvold spørsmålet «Hva skal vi gjøre med Grunnloven?» Tanken var å aktualisere føre-var-prinsippet i god tid før det neste store merkeåret: Tilsier ikke Grunnlovens alder at den trenger en skikkelig ansiktsløftning?

Hverdagssvaret på spørsmålet hva vi skal gjøre med Grunnloven, er enkelt: Det samme som vi har gjort siden 1814, nemlig å forbedre den når behov melder seg. Oppskriften er gitt i § 112 og kan settes på den klassiske formel «forandre for å bevare». Grunnlovsforslag har alle storting hatt til behandling siden 1814.

Kontinuitet og forandring.

Når Norge i dag har den nest eldste grunnlov i verden, skyldes det at den tekst riksforsamlingen i løpet av noen våruker i 1814 klarte å enes om, har vist seg bestandig og elastisk på samme tid. Bestandig når det gjelder det § 112 kaller «denne Grundlovs Principer» og «denne Grundlovs Aand», men fleksibel nok til å gi rom for nødvendige endringer.

Endringsvillig.

Stortinget 2005-2009 var et av de mest endringsvillige i historien. Det skrev inn parlamentarismen som statsskikk (§ 15), definerte regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget (§ 82), vedtok en helt ny riksrettsordning (§ 86) og avskaffet todelingen i odelsting og lagting. I tillegg ble det inngått et forlik om stat/kirke med omfattende grunnlovsendringer (§§ 2, 4, 12, 16, 21, 22 og 27) som forutsettes vedtatt i inneværende stortingsperiode.

«Den nye § 2 legger listen høyt for arbeidet med å styrke menneskerettighetenes stilling»

Endringsvilje.

Det synes ikke å mangle vilje til å endre Grunnloven. Snarere synes grunnlovsendringer å falle i kategorien «business as usual». Ikke desto mindre kan 200-årsjubileet gi grunn til ikke bare å se bakover, men også å løfte blikket så vi kan få øye på linjene inn i fremtiden.

Sist gang vi feiret grunnlovsjubileum (1964), markerte Stortinget begivenheten ved å skrive vernet av en fundamental menneskerettighet inn i Grunnloven. («Alle Indvaanere have fri Religionsøvelse», § 2). I fjor vedtok presidentskapet å nedsette et utvalg til å vurdere menneskerettighetenes stilling i Grunnloven. Utvalget skal legge frem sin rapport innen utgangen av 2011, slik at grunnlovsforslag kan fremsettes i tide til at Stortinget kan ta stilling til dem i 2014.

Ny faneparagraf.

Behovet for gjennomgang av Grunnlovens menneskerettighetsvern forsterkes av den nye § 2 som Stortinget vil vedta i løpet av kommende år. Den innebærer et markant brudd med enevoldstidens begrep «Statens offentlige Religion». Det eneste som blir tilbake, er verbet forbliver:

«Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne.»

Verdigrunnlag.

Med ny § 2 vil Grunnloven for første gang fastslå hvilket verdigrunnlag det norske samfunn er bygget på, og hvilket formål Grunnloven er til for å ivareta.

Det er nærliggende å lese faneparagrafen slik at treklangen demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene er avledet av det som i første setning er definert som vår kristne og humanistiske arv. Formålsbestemmelsen må oppfattes som et svar på spørsmålet hva Grunnloven skal være godt for.

Menneskerettighetene.

Selv om ordene «demokrati» og «rettsstat» er nye i Grunnloven, har saken vært til stede fra begynnelsen av. «Menneskerettighederne» kom første gang inn i ny § 110 c i 1994. Ordlyden minner om formuleringen i ny § 2: «Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne».

At menneskerettighetsbegrepet introduseres i Grunnlovens faneparagraf, og at det å sikre menneskerettighetene angis som et hovedmål, gir begrepet en tyngde det hittil ikke har hatt. Det skaper samtidig en forventning om at Grunnloven skal synliggjøre det angitte formål.

Tung bevisbyrde.

Den nye § 2 legger listen høyt for arbeidet med å styrke menneskerettighetenes stilling. For så vidt som folkestyret og rettsstaten både er forutsetning for og del av innholdet i menneskerettighetsbegrepet, vil formålsbestemmelsen måtte prøves på hvorvidt menneskerettighetene blir ivaretatt på tilfredsstillende vis i Grunnloven.

Mandatet for Stortingets menneskerettighetsutvalg ber om «en prinsipiell og samlet vurdering av menneskerettighetenes plass» med det formål «å sikre de allmenngyldige menneskerettsprinsippene i Grunnloven», ikke «en opplisting av enkeltrettigheter, som naturlig hører hjemme i ordinær lovgivning».

Grunnlovens funksjon.

Bestillingen aktualiserer debatten om Grunnlovens funksjon innenfor vårt rettssystem. De menneskerettslige bestemmelser som finnes i dagens grunnlov, er av ulik art. Forbudet mot å gi lover med tilbakevirkende kraft (§ 97) og påbudet om erstatning ved ekspropriasjon (§ 105) påberopes stadig i tvistemål for domstolene. Den nye § 2 vil, i likhet med for eksempel § 110 om rett til arbeid, vanskelig kunne påberopes i enkeltsaker. Derimot vil de indirekte ha betydning som retningsvisere for forståelsen av andre lovbestemmelser. Også i fremtiden vil Grunnloven romme begge typer bestemmelser. Menneskerettighetsutvalget er bedt om å vurdere dette i tilknytning til de forslag utvalget fremmer.

Invitasjon til debatt.

Altfor sjelden er grunnlovsspørsmål gjenstand for offentlig debatt. Tausheten omkring de grunnlovsendringene som følger av stat/kirke-forliket, er et talende tegn. Når Grunnloven selv krever et stortingsvalg mellom fremsettelsen av forslag og behandling av forslagene, er det for å gi velgerne mulighet til å øve innflytelse på beslutningene. Derfor er det sterkt ønskelig med en bred og engasjert debatt både om de 25 grunnlovsforslagene dette storting skal ta stilling til (Dokument nr. 12 2007-2008) og de forslag som det er meningen å ta stilling til i 2014.

I støpeskjeen.

De siste vil være i støpeskjeen frem til utgangen av 2011. Åpningen for at den offentlige debatt kan påvirke prosessen, er dermed større enn det som er vanlig. For Menneskerettighetsutvalgets bidrag til et meningsfylt merkeår i 2014 vil alle synspunkter på hvordan menneskerettighetsvernet kan gis en fremtidsrettet form i Grunnloven, være verdifulle og velkomne.