Personvernet til salgs

Politikortet. Nå er det kastet, for ikke å si slått i bordet. Kripos har gått inn med full tyngde i den viktige striden om Norge skal godta EUs datalagringsdirektiv. Høringsfristen er rett rundt hjørnet, 20. april. Et kraftfullt direktiv-ja fra Kripos får sentrale politikere i det polititro Frp til å vakle fra nei til ja. Evnen til å tenke prinsipielt er det vanskelig å få øye på. La oss derfor tillate oss et hjertesukk. Det er forlengst sagt av kloke tenkere både i øst og vest at det jo er ganske lett å skape et samfunn uten forbrytere. Det er bare å avskaffe friheten. Bak denne ironien ligger et mørkt alvor tuftet på blodige erfaringer.

Frihavn for kriminelle

Nå har altså Kripos-sjef Odd Reidar Humlegård hevet stemmen kraftig. Han hevder at Norge vil bli en frihavn for kriminelle uten datalagringsdirektivet (Aftenposten 18. mars). Det samme er sagt i Ap og Høyre, men mer lavmælt. Vi lytter oppmerksomt når politiet argumenterer faglig for bedre etterforskningsmetoder. Men vi er ikke servile lyttere. Og denne gangen er det noe som skurrer alvorlig i våre ører.

Humlegård sier at personer som har begått svært alvorlig kriminalitet, fra drap til overgrep mot barn, vil slippe unna hvis trafikkdata slettes. Han viser også til eksempler. Det er ikke på grunn av dårlig samvittighet at vi føler ubehag når vi leser dette. Det er heller noe ved Humlegårds argumenter som etterlater et inntrykk av at alle vi som er mot direktivet, ikke skjønner de alvorlige konsekvensene.

Moralsk svarteper

Indirekte sitter vi igjen som en moralsk svarteper, som om vi nærmest stiller oss likegyldige til både pedofili og barnemishandling, inkludert barneporno på nettet. Kripossjefen bør vite at han villeder. For oss handler spørsmålet om til hvilken pris – inkludert personvernet – hele samfunnet må betale dersom EU-direktivet innføres.

Videre skaper påstanden om Norge som kriminell frihavn et inntrykk av at politiet rår over altfor svake hjelpemidler i kampen mot alvorlig kriminalitet. Dette er et agitatorisk vrengebilde. I dag har politi og spesialpoliti tilgang til et formidabelt informasjonsnettverk både nasjonalt og internasjonalt. En gjennomgang av dagens nettverk, databasetilgang og metoder kunne fylle en godt voksen dagsavis. Selvsagt finnes det problemer, ikke minst byråkratisk saksbehandling både her hjemme og internasjonalt som av og til kan drive et politi med godt begrunnet hastverk til vanvidd.

Underminere personvernet

Men skal det skje ved å innføre metoder som betyr et prinsipp- og paradigmeskifte i synet på hvordan en hel befolkning skal behandles? Skal politi, spesialpoliti og andre myndigheter få innpass i store deler av alles elektroniske hverdagsliv – uten at de aller fleste av oss hverken har planer om eller har gjort noe som helst kriminelt? Datalagringsdirektivet er i sin karakter en voldsomt inngripende metode som vil underminere personvernet i stor skala.

Eller skal politiet be om andre, langt mindre dramatiske, men likevel effektive metoder, for å komme bestemte forbrytelser på nettet til livs? Vi vil minne om hva en av Kripossjefens kolleger skrev i Aftenposten allerede 16. november i fjor. Her argumenterer politioverbetjent John Ståle Stamnes for EU-direktivet slik sjefen hans nå gjør. Likevel avslutter han slik: «Manglende datalagring må i så fall åpne for helt andre metoder for etterforskning av Internett-trafikken. Er motstanderne av datalagringsdirektivet villige til å gi politiet disse mulighetene?»

Alternative metoder

Her sier han at det finnes alternative metoder til direktivet. Og da er det Kripos som bør konkretisere hva de mener med «andre metoder». Er dette metoder som holder seg innenfor rammene av vanlig rettssikkerhet og menneskerettskonvensjoner? I så fall hvilke, helt konkret? Eller handler dette om prinsipielt nye metoder i slekt med EU-direktivet som, satt på spissen, også vil bety at en hel befolkning blir satt i en form for «elektronisk varetekt»?

Et tungt ansvar

De politikerne som snart skal avgjøre om også Norge skal bli et datalagringsland, har et tungt ansvar. Ansvaret bør tynge ekstra fordi EU-direktivet garantert vil skape en presedens for nye og lignende tiltak som etter hvert vil bringe Norge farlig nær et elektronisk totalovervåket samfunn. Hva blir så skritt? Hvor lang tid tar det før kravet kommer om å få adgang til innholdet i den elektroniske kommunikasjonen, ikke bare til trafikkdataene?

EU arbeider nå svært aktivt med å utvikle nye metoder for masseovervåking. Og samordning av databaser og registre er i ferd med å bli den nye «moten». Også vi lever i et høyteknologisk land hvor vi sannsynligvis er registrert i rundt regnet 700 registre. Hva da om et hardere samfunnsklima fører til en ny lov som tillater samkjøring og dermed effektiv bruk av alt som finnes av data om oss alle i Nav, forsikringsselskapene, bankene, biltilsynet, Utlendingsdirektoratet, bidragsfogden, namsmannen, osv. osv.? Og hva skjer med den nye genetiske kunnskapen om hver og en av oss som vil eksplodere i omfang om ikke altfor mange år? Hvem vil ta kontroll over den?

Farlig presedens

Datalagringsdirektivet vil skape en farlig presedens. Terskelen for kontroll og overvåking vil senkes. Derfor handler direktivet om usedvanlig mye mer enn en nyttig måte å etterforske visse alvorlige forbrytelser på. Nye kontrolltiltak vil komme skritt for skritt. Hvert enkelt kan virke uskyldig, Men summen av dette elektroniske overvåkingskomplekset kan bli skjebnesvanger.

Haltende taktikk

I Høyre forsøker ledelsen seg på kompromisser for å svekke motstanden i egne rekker. Kort lagringstid og domstolskontroll med adgang til dataene er blant forslagene. Vi aner at Erna Solberg, oppmuntret av hardkjøret fra Kripos, vil presse hardere på for et direktiv-ja.

Men denne taktikken halter. For denne saken er prinsipiell. Sier vi ja til direktivet, spiller det ingen rolle om lagringstiden blir seks eller 24 måneder. Pillen blir bare sukret. Valget er i virkeligheten som mellom pest og kolera.

Prinsipper til salgs

Kanskje får Høyre-ledelsen hjelp fra Frp. Etter Kripos-utspillet signaliserte første nestleder Per Sandberg at partiet nå kan snu fra nei til ja. I så fall vil også Ap-ledelsen få gjennom sitt direktiv-ja ved hjelp av både Høyre-stemmer og ikke minst Frps.

Da får vi nok en gang illustrert at prinsipper er til salgs. Og at ubehagelig mange politikere har en ryggrad som mest minner om et oljet kulelager.