Les også:

Tjenernes tjener. Jeg kjenner kirken innad fra 15 år som medlem av Det pavelige Råd for Rettferdighet og Fred og Det Pavelige Sosialvitenskapsakademi. Jeg har også tidligere vært diplomat for kirken i flere FN-konferanser og kjenner den nåværende paven personlig. Den som brakte meg inn i alt dette var faktisk dagens erkebiskop av Dublin, Dairmuid Martin, som nå er sendt for å rydde opp i den irske kirke. Han vil være kjent for mange nordmenn fra internasjonalt diplomati.

Sølibat

Den katolske kirke består av nesten 1,2 milliard medlemmer; det store flertall legfolk som meg. Våre prester – ca. 500000 hvorav 5000 er biskoper – skal betjene oss med sjelesorg og sakramenter. Kirken driver mer enn 300000 barnehager, sykehus, skoler og universiteter over hele kloden. Vi legfolk forventer selvsagt at våre prester skal være tilgjengelige for å tjene alle når som helst, i total disponibilitet, derfor sølibatet. Forrige paves motto var «servo servorum Dei», «jeg er mine tjeneres tjener». Prester skal gi seg selv for andre og ikke prioritere egen familie eller eiendom.

Synder og forbrytelse

På latin heter synd «crimina», og seksuelle overgrep er både synd og forbrytelse. Det stilles høye krav til katolske prester mht. renhet, men menneskenaturen er lik for alle. Det er skuffende, men ikke overraskende at også prester er syndere. Overgrep mot barn er det aller verste, spesielt når overgriperen er betrodd barnet. De skyldige er selv personlig ansvarlige og skal ta sin straff, både dennesidig og hinsidig. Men biskopene som har forflyttet slike overgripere, bærer også skyld. Dette har tydeligvis vært håndtert med mer hensyn til overgriper enn offer. Biskoper har ofte forflyttet dem som har hatt seksuelle forhold på tross av sølibatet, det være seg heteroseksuelt eller homoseksuelt. Det tragiske er at mange biskoper har agert på samme vis mht. overgrep. I mange tilfelle har ikke bot ført til bedring. Pavens brev til det irske folk av 20. mars anklager disse biskopene meget sterkt for det de har gjort og uttrykker skam og sorg over dette.

Automatisk dispensasjon

Men hva med paven selv? Jeg vet ikke hvordan han ledet sitt eget bispedømme München, men det er han som har håndtert slike saker på aller høyeste nivå i Roma. Da paven var kardinal Ratzinger ledet han den mektige Troskongregasjonen. Denne fikk ansvar for alle de amerikanske overgrepssakene som kom frem rundt år 2000 og fikk innført et føre var-prinsipp for disse med automatisk dispensasjon av prester under mistanke.

Kirkeretten

Forholdet mellom prester og deres biskop er regulert av kirkeretten. Hvis en prest anklages for noe, skal saken vurderes ut fra rettens prinsipper, hvilket innebærer at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. En prest kan bli ekskommunisert eller fratatt retten til å lese messe, preke, utgi bøker, forflyttes mot sin vilje, beordres til oppgaver han ikke velger selv, eller fratas presteembetet.

Han er underlagt andres myndighet, men denne myndigheten kan ikke være vilkårlig. Kirkerettens regler sikrer rettferdig prosess. Men fordi en slik langdryg prosess kan medføre risiko for flere overgrep, fikk Ratzinger omgjort regelen. Han innførte også informasjonsplikt overfor Troskongregasjonen om alle mistanker.

Apostolisk visitas

For at Roma skal kunne behandle en sak, må anklager om seksuelle overgrep undersøkes. Det igangsettes da en såkalt «apostolisk visitas», dvs. at paven sender granskere. Den pavelige ambassadør på stedet – nuntius – er med i dette arbeidet. Ratzinger var meget rask i sin reaksjon på overgrepsanklager – som ikke gjaldt mindreårige – i Norge for noen år siden. Han sendte granskere til Oslo og var personlig involvert i saken. Ratzinger var også den som suspenderte lederen for den mektige bevegelsen Legionnari di Christi, Maciel Degollado, i 2006. Han var lenge mistenkt for diverse seksuelle forhold, men hadde en sterk posisjon i Vatikanet.

Mediene og kirken

Men hvorfor er det så dårlig mediehåndtering om alt dette fra Vatikanets side? Det virker som kurien – hoffet – er ute av stand til å kommunisere ut fra medienes egen logikk. Man er for sent ute, reaktiv, defensiv og rask til å diagnostisere mediekampanjer. I påsken kunne paven sagt noe i sin tradisjonelle tale, men gjorde det ikke. I stedet fikk kardinal Sodano lov til å kalle det hele en kampanje mot kirken. At paven deretter omfavnet ham, er standard protokoll, men så ut som en begeistret gestus.

Ingen tradisjon for åpenhet

I kirken har man ingen tradisjon for åpenhet; og personalsaker er selvsagt hemmelige. Men det som gjør kommunikasjonen så håpløs er etter mitt skjønn at kurien er et hierarki hvor også klerikalismen blomstrer hos mange. Klerikalisme betyr at kurien opptrer som om den selv er viktigst, som om verden er et annet sted. Men kristendommens makt er tjenestens makt: Slik Jesus vasket disiplenes føtter skjærtorsdag, skal kirkens ledere tjene alle oss andre. Derfor er det verden utenfor og legfolket som er viktig, ikke kurien.

Som jeg ofte har sagt i Vatikanet: «Hvis ikke dere kommuniserer med verden, er det ikke verdens problem. Det er deres». Men det kan virke som om det er mer nyttig å kunne Machiavelli enn Bibelen når man skal forstå den romerske kurie, for her ligger maktstrukturer som er nesten 2000 år gamle.

På kardinalt nivå

Hierarkiet i kirken gjør at ingen under kardinalers nivå er autorisert til å uttale seg til mediene, mens den offisielle pressetalsmannen bare har prests rang og derfor ikke kan melde annet ut enn det som kommer ovenfra. Ideen om proaktiv åpenhet er altså fremmed i kurien. Men i dag må enhver institusjon ha profesjonell kommunikasjon utad.

Kompliserte svar

Paven selv er nok fremmed for medienes logikk og heller ikke særlig interessert i den. Han er en eminent teolog med sylskarp logikk, men vil mene at det bare finnes «kompliserte svar på kompliserte spørsmål», som han har sagt mht. mediene. I det åtte sider lange brevet til det irske folk vil man finne disse kompliserte svarene, og det mener nok paven er langt viktigere enn noen ord fra talerstolen den dagen i året hele verden lytter. Men for en tapt anledning!

Napoleon, som tok paven i arrest og ellers gjorde som han ville med kirken, sa til en kardinal: «Eminense, vet De ikke at jeg har makt til å ødelegge kirken?» «Jo», svarte kardinalen, «men det har vi selv forsøkt i 1800 år, uten hell».