Borgerens interesser. Som de fleste spissformuleringer har utsagnet over begrenset bærekraft. I snart 200 år har vi nordmenn beroliget hverandre med at det er bygget inn konstitusjonelle skranker mot statens maktutøvelse. Politiske vedtaks gyldighet kan prøves rettslig etter at stortingsflertallet har målbåret flertallsviljen på Løvebakken. Innflytelsesrike jurister i hine vårdager på Eidsvold var vel bevandret i naturretten og fullt fortrolige med forestillingen om «umistelige, fundamentale menneskerettigheter».

Lenge før Den Europeiske Menneskerettskonvensjon formelt ble bygget inn i norsk rett, har tankene og prinsippene preget og formet rettslige standarder på de fleste områder. Fordi borgerens antatte interesser kan tenkes å komme i konflikt med fellesskapets.

Vårt hus og vår portemoné

Det er ikke rimelig å bruke mitt innledende utsagn som en generell karakteristikk av forholdet mellom stat og individ i vårt land. Først og fremst fordi statens appetitt de første 150 årene etter 1814 stort sett begrenset seg til borgernes økonomiske forhold. Dessuten sømmet det seg en rettsstat å underrette borgerne om hva som ventet den som ikke maktet å holde seg selv og sin adferd på en relativt smal sti.

Staten interesserer seg fortsatt aktivt for vårt gods og gull, vårt forbruk og vår adferd. Men i tillegg er kommet en akselererende opptatthet av vårt hus og vår portemoné, vår promille og vår helse.

Bygge på viten

Da freden kom i 1945, var det bred enighet om at fremtidens Norge skulle bygges og formes på grunnlag av viten; ikke ideologiske vyer. Slikt hadde Europa fått nok av. Det ble straks klart for oss at det ville bli nødvendig å vite mer, mye mer, om det samfunnet man hadde satt seg fore å utvikle og trygge. Planer og reformer måtte forankres i innsikt og viten – særlig om dem man ønsket å planlegge og reformere for.

Dermed økte etterspørselen etter personopplysninger dramatisk. Ønsket om å samle, bearbeide, analysere, oppbevare og videreformidle persondata hadde full legitimitet. Statistisk sentralbyrå (SSB) sto de første etterkrigsårene for mesteparten av dette arbeidet. Den etterspurte kunnskapen knyttet seg først og fremst til grupper, og opplysningene kunne formidles fra SSB til brukerne i stat, kommune og organisasjoner i aggregert og anonymisert form.

Planlegge

Datamengdene ble enklere å håndtere: Hullkortene overtok for protokollene og elektronisk databehandling erstattet deretter hullkortene. På visse samfunnsområder ble det etter hvert klart at statiske kunnskapssnitt oppnådd på den måten at man gikk inn og registrerte en definert gruppe på et visst tidspunkt, hadde sine ulemper: Man fikk problemer med å følge utviklingen over tid. I dagens helsepolitikk er det selvsagt ikke ambisiøst nok å vite hvordan det står til: Man trenger også innsikt i hvorledes det har stått til for å planlegge og beslutte hvorledes det skal kunne bli bedre.

I 60- og 70-årene ble det både i vårt land og i våre naboland reist spørsmål om denne personopplysningsappetitten kunne utvikle seg til en utfordring for andre, fundamentale samfunnsverdier enn fellesskapets garantiansvar for velferd, trygghet og sikkerhet. I 1978 vedtok Stortinget loven om behandling av personregistre. Den forutsatte opprettelsen av en hybrid mellom forvaltningsorgan og ombud – et Datatilsyn som skulle både reflektere og selv være med på å skape politisk opinion.

Personvernets retrett

Vi har etter evne forsøkt å etterleve et slikt mandat, med selvironisk liv og lyst under personvernets retrett på stadig nye samfunnsområder. Nytt er det imidlertid at det å samle, oppbevare og bruke personopplysninger også er blitt interessant for planleggere, utviklere og markedsstrateger i privat sektor. Her er egeninteressen erklært og åpenbar, mens postulater om statens overordnede interesser stadig underbygger det offentliges intense interesse for mitt forbruk, mine bevegelser, mine vaner, mine holdninger og mine antatte, bredspektrede behov rundt om i kropp og sinn.

Teknologisk kartlegging

Like viktig er kanskje de nye, teknologiske mulighetene for å registrere borgerens adferd – uten at hun merker eller tenker over det. De elektroniske spor vi etterlater oss er ikke avgrenset til betalings- eller kredittkortet vi trekker gjennom terminalene: Vi lukker oss ut og inn med kort, vi reiser med kort, vi telefonerer med kort, vi handler på ICA, låner bøker, passerer bomstasjoner, betaler egenandeler. Vi betror vår PC vårt engasjement, våre preferanser, våre venners identitet og våre medisininnkjøp pr. postordre i Irland.

Indikasjoner på hvem vi er

Det dreier seg om astronomiske mengder indikasjoner på hvem vi er, hva vi er, hvor vi er og når vi er der.

Om få år vil prisen på kartlegging av ett enkelt individs samlede, genetiske egenskaper bli så lav at krav vil melde seg for aktiv bruk av disse gigantiske kildene til kunnskap. Da vil fellesskapets behov for systematisk å kunne unngå vanhelse melde seg med full tyngde.

Tilsynet markerer i år sitt 30-årsjubileum. Hva er så personvernets situasjon i dag?

Solstreif

Ut fra vår utkikksposisjon er det mulig å registrere solstreif over et mistrøstig, grått landskap. Den paradoksale forklaringen kan være Regjeringens ønske om å kunne registrere, med loven i hånd, samtlige, norske teleabonnenters bruk av sine apparater for å øke mulighetene for oppklaring av lovbrudd.

Debatten om EUs datalagringsdirektiv har stimulert en bred og engasjert debatt om personvernets plass, rolle – og smertegrense i et liberalt demokrati som det norske. Denne bevisstgjørende ettertenksomheten finner sted særlig i ungdomspartiene.

Ikke realistisk

I enkelte miljøer næres fortsatt det håp at det vil la seg gjøre å forene overvåking og kontroll med frihet, tillit og åpenhet. Jeg tror ikke det er realistiske forventninger. Neppe i dag, og heller ikke under fremtidens grenseløse muligheter for registrering og bruk av personopplysninger i den hensikt å forbedre menneskers kår.

En betingelse for å korrigere en slik negativ utvikling er at selve frihetsbegrepet settes på dagsordenen – og ikke bare prefiksutgavene: nærings-, ytrings-, tros- og skattefrihet.

Ha noe for seg selv

I vår norske fellesskapsmodell må personvern fortsatt ta sitt utgangspunkt i den enkeltes styringsrett over seg selv og opplysningene om seg selv. Det følger av myndige menneskers selvforståelse at de ønsker å bli betraktet som nettopp det, som myndige, ansvarlige og tillitsverdige. Dette må forutsette at de innrømmes rett til å ha noe for seg selv, ha hemmeligheter, være uiakttatt, og respektert for sine valg og sine preferanser i den private sfære de ønsker å forme seg selv og sitt eget.

Kort sagt: Din totale viten om meg og mitt er en trussel, forkledd som omsorg, som jeg ønsker å slippe.