Kulturministerens bryske avvisning av tanken om et nasjonalleksikon i våres, vakte en viss oppsikt. Om lønnsomhet får det siste ordet, og lommekalkulatoren blir den eneste ideologiske premissleverandøren, ville det bety en krise for politiske beslutninger – ikke bare på kulturfeltet. Det er ikke lett å se hvilke oppgaver en kulturminister og en kunnskapsminister på et ørlite språkområde skulle ha om ikke å sikre rimelige levevilkår for den felles hukommelsen på morsmålet.

I Norge har det vært mye tale om å sikre minoritetenes rettigheter, så mye tale om det at man har oversett at norske språkbrukere er en utsatt minoritet i global målestokk. Kanskje noe av engasjementet for minoritetenes rettigheter innenfor Norge også kunne rettes inn på den kulturelle selvbergingens betingelser. I et større perspektiv er vi selv en – muligens verneverdig – språklig og kulturell minoritet.

Plattform

I slutten av mars foreslo rektor Jarle Aarbakke ved Universitetet i Tromsø at nettstedet for Store Norske Leksikon kunne brukes som en plattform for fagformidlingen til og fra universitetene og høyskolene i landet. Ideen er glimrende og passer som hånd i hanske med den nye universitetsloven (2008) som sidestiller forskning, undervisning og formidling som primære oppgaver for de høyeste lærestedene.

Nå er initiativet drøftet på de enkelte universitetene, hvor det har fått mottagelser over hele spekteret fra oppslutning til avvisning, og skal behandles på rektormøtet i mai. De største problemene er her, som så ofte ellers, knyttet til finansieringen av et slikt prosjekt. Det er en sak for seg. Mitt ærend er bare det ideologiske.

Lovbestemt oppgave

Kulturministeren virket forurettet da hun avviste forslaget, og signaliserte at hun også vil sperre alle alternative løsninger. Kunnskapsministeren nølte med å engasjere seg i saken. Ingen av dem tok hensyn til at kunnskapsformidling nå er en lovbestemt oppgave for de høyeste lærestedene. Er nå det å bygge videre på et nasjonalt leksikon på Internett virkelig en oppgave for universiteter og høyskoler?

Kulturministeren snakker usjenert uvitende om den dugnadsånd som preger nasjonalleksikonets viktigste konkurrent, Wikipedia, uten å forstå at leksikonarbeid alltid har vært dugnadsarbeid for symbolsk betaling. En venn av meg skrev 35 artikler om en hel nasjonallitteratur til den siste papirutgaven. Den økonomiske gevinsten var 2500 kroner minus skatt. Om man ikke godtok andre hensyn enn dem lommekalkulatoren kunne kontrollere, var det ingen land – bortsett fra verdensspråkenes områder – som kunne utgi leksika med tilstrekkelig lønnsomhet. Om alle var like flinke til å telle penger som kulturministeren, ville tekstbidragene utebli.

Lange tradisjoner

Dessuten er det lange tradisjoner for at universitetsmiljøene engasjerer seg i det nasjonale leksikonarbeidet. Universitetsansatte har ofte spilt en helt sentral rolle i produksjonen av slike utgivelser. I siste utgave av Aschehougs leksikon på 1970-tallet, som senere ble slått sammen med Gyldendals leksikon til SNL, var rundt 145 av 220 fagmedarbeidere universitets- og høyskoleansatte (66 prosent), mange av dem professorer.

Rektor ved Universitetet i Oslo, Hans Vogt, og professor i geologi Leif Størmer var hovedredaktører. I Gyldendal leksikon var det akademiske innslaget riktignok betydelig mindre, men SNL (1975) har hatt tydelig preg av å være et akademisk dugnadsprosjekt.

Bred kanal

At fagfolk ved universiteter og høyskoler vil formidle sine fag gjennom leksika, er svært nærliggende. Leksika gir en bred kanal til befolkningen, ikke minst nå som de finnes gratis tilgjengelige på Internett. Forskningsformidlingen tjener ikke bare offentligheten, også forskerne skjønner mer av de faglige innsiktenes mulige betydning når de blir tvunget til å formulere dem i et allment tilgjengelig språk. Et livskraftig nasjonalleksikon vil bety svært mye for å utvikle og befeste en fagterminologi for å sikre norsk som fagspråk i konkurransen med engelsk som studentene må lære seg i alle fall.

Garanti for leseren

Innenfor universitetenes og høyskolenes liv er det nå åpnet for at fagformidling kan regnes for meritterende for den enkelte og kreditterende for instituttene, fordi fagformidling er blitt anerkjent som en hovedoppgave. Derfor er det viktig at det er synlig hvem som står bak formidlingen. Det er en garanti for leseren som får dokumentert sine kilder, og det blir en æressak for forfatteren og instituttene å levere sitt beste.

Ingen venter at alle skal være enige i det som står i en leksikonartikkel, men fordi den er signert, vet man i alle fall hvem man skal polemisere mot. Utpekt og synlig fagansvarlighet er et spørsmål om demokratisk åpenhet. Når konkurrerende nettsteder kan forandre artikler om omstridte temaer 25 ganger i døgnet, og alt skjer anonymt, befinner vi oss utenfor alle faglige diskusjoners verden.

Koordineres

Et samarbeid mellom universiteter og høyskoler må koordineres. Kanskje Nasjonalbiblioteket kunne ha en naturlig rolle her? Resultatet av et slikt samarbeid kan nok bli en mer akademisk vinkling. Men nå er den akademiske kulturen blitt allemannseie, så den tradisjonelle motviljen mot akademiske bedrevitere og hatet mot hovedstaden, som er en gjennomgående linje i norsk historie, er nå mindre aktuelle innvendinger mot et nasjonalleksikon enn det var for 50 år siden.

Kunnskapssamfunnet omfatter i våre dager de aller fleste yrkesaktive. Dessuten er universiteter og høyskoler ikke lenger et hovedstadsprivilegium. Kulturministerens anarkistiske fantasier om å unngå all autoritetsvurdering av kunnskapsbaser, passer bedre på meningsnivået, hvor alle selvsagt står fritt til å tømme sine hjerter, enn der hvor det er tale om kvalitetssikring av gyldige kunnskaper.

Usignerte artikler

De usignerte artiklene i Wikipedia kunne ta hånd om det populære og det nyhetspregede stoffet, og et nasjonalleksikon med synlige fagfolk og fagmiljøer kunne røkte den akademiske fagformidlingen. Akademisk fagformidling er ikke lenger vesentlig kunnskaper som regner ovenfra og ned. Som Hjernevask-debatten har vist, har fagene problemer med å forstå hverandre. Med et så differensiert kunnskapsunivers som vårt, vil det være en vesentlig mulig gevinst av fagformidlingen at fakultetene igjen kommer på talefot med hverandre.

Differensiering

Situasjonen ville ligne mer på forholdet mellom Gyldendals og Aschehougs leksika for en generasjon siden da Gyldendals særlig tok seg av aktualitetene og Aschehougs særlig pleide de akademiske fagenes formidlingstrang. Kanskje vi trenger en slik differensiering i leksikonfeltet. Det norske språket ville vinne stort på om begge typer leksika fremdeles var tilgjengelige på morsmålet i fremtiden. Universitetene og høyskolene ville få en åpen kanal for sine formidlingsplikter, og de som ville ta sjansen på et raskt oppslag i en usignert tekstmasse, ville selvsagt ha frihet til det.