Fornøyd med sitt arbeid. Oppfatningen av at arbeidslivet generelt har gjennomgått en «brutalisering» synes å ha etablert seg det siste tiåret. Hypotesen brukes ikke minst til å forklare sykefravær og uføretrygding. Samtidig er norske arbeidstagere minst like fornøyd med sitt arbeid som tidligere.

Beskrivelser av arbeidslivets brutalisering kan sies å være et gammelt fenomen. Den første betydelige tenkeren som legger stor vekt på dette, er formodentlig Adam Smith. Knapt noen har gitt en mer kullsvart beskrivelse av hvor destruktive visse typer arbeidsforhold kan være. Når man i dag leser enkelte beskrivelser av «brutaliseringen av arbeidslivet», kan man få et inntrykk av at vi er på vei tilbake til den type forhold Smith beskrev.

Pågående prosess

Uttrykket «brutaliseringen av arbeidslivet» synes å betegne en pågående prosess hvor arbeidstageres kår blir stadig verre. Dernest, fordi «arbeidslivet» brukes i bestemt form entall, synes det å implisere at dette er noe som vedrører arbeidslivet som helhet. Spørsmålet er om diagnosen stemmer, og det finnes relevante data fra blant andre Statistisk sentralbyrå og Statens arbeidsmiljøinstitutt.

Arbeidstagernes erfaringer

Det viktigste spørsmålet for en vurdering av en eventuell brutalisering av arbeidslivet, er arbeidstagernes egen opplevelse av sin arbeidssituasjon. Her har norske arbeidstagere ligget svært høyt i lang tid. Ni av ti norske arbeidstagere er fornøyd med jobben sin. 46 prosent svarer at de er svært fornøyd, 44 prosent ganske fornøyd, syv prosent hverken fornøyd eller misfornøyd, to prosent ganske misfornøyd og en prosent svært misfornøyd.

Man kan tenkes å ville forsvare hypotesen om arbeidslivets brutalisering ved å hevde at slike undersøkelser bare fanger inn dem som fortsatt er i arbeid. Et slikt forsvar er imidlertid lite plausibelt, av den enkle grunn at det ville vært svært underlig om en slik brutalisering utelukkende ble registrert av de «utstøtte» og ikke også av dem som faktisk er i arbeid.

Arbeidstid

En annen relevant dimensjon er tiden man tilbringer på arbeid. Gjennomsnittlig arbeidstid er lav i Norge, og i 2006 var gjennomsnittlig antall timeverk pr. sysselsatt person i Norge 1408. Våre naboland lå høyere enn oss, med Sverige på 1583 timer, Danmark på 1577 og Finland på 1721. Siden 1996 har det vært en liten økning i kvinners arbeidstid, mens menns arbeidstid er redusert med halvannen time.

Andelen ansatte i deltidsstillinger og midlertidige stillinger har vært stabil de siste tiårene. Denne andelen er høy i Norge sammenlignet med mange andre land, men dette er et vanlig trekk i land med høy kvinneandel i arbeidslivet.

Eldre arbeidstagere har en høy deltagelse i det norske arbeidslivet. I de europeiske OECD-landene deltar 43 prosent i aldersgruppen 55–64 år, mens det tilsvarende tallet for Norge er 69 prosent. Sammenlignet med andre land finner altså utstøting av eldre arbeidstagere sted i liten grad.

Omorganiseringer

En tredjedel av norske arbeidstagere har opplevd omorganiseringer i løpet av de siste tre år. Arbeidstagerne opplever ikke dette som entydig negativt. Omorganiseringer og/eller bemanningsreduksjoner har gitt én av fire arbeidstagere større arbeidsglede og én av ti mindre glede, mens den er uendret for de resterende. Imidlertid kompliseres bildet av at omorganiseringer også fører til økt sykefravær og dårligere helse.

Andelen yrkesaktive som månedlig føler seg nedfor på grunn av kritikk eller vansker på jobb, ble mer enn halvert i perioden 1996-2006, fra 29 til 14 prosent. I 2006 følte to prosent av de yrkesaktive seg nedtrykt ukentlig av disse grunnene.

Krav

Én av fem norske arbeidstagere opplever i stor eller ganske stor grad «kvantitative krav» i jobben. Med dette menes at det ikke er tilstrekkelig tid til å utføre jobben skikkelig, at man må sløyfe lunsj, jobbe overtid eller ta med jobb hjem, og at man må gjøre en ekstra innsats. Langt over halvparten av arbeidstagerne opplever ikke slike krav. Andelen arbeidstagere som daglig føler seg fysisk utmattet etter jobb, var i 2006 fem prosent.

1,6 prosent av arbeidstagerne mener at de har nokså eller svært dårlig fysisk arbeidsevne i forhold til de kravene som stilles i jobben. For den psykiske arbeidsevnens del er tallet 1,3 prosent. Hvis vi også inkluderer dem som svarer «hverken god eller dårlig», øker prosenttallet til 6 for begge grupper. Nesten alle norske arbeidstagere mener at de har god fysisk og psykisk arbeidsevne i forhold til de kravene som stilles i jobben.

Selvbestemmelse

Over halvparten av norske arbeidstagere har i stor grad eller i ganske stor grad mulighet til selvbestemmelse i arbeidet. Ti prosent svarer at de overhodet ikke har slik mulighet, og 20 prosent svarer at de i liten grad har det. Det er ikke utenkelig at mangel på autonomi i arbeidet er en viktigere faktor for trivsel enn høyt arbeidspress og lignende, og denne problematikken bør utvilsomt undersøkes nærmere.

Åtte prosent av norske arbeidstagere er i en særlig belastende arbeidssituasjon som er karakterisert av høye krav, liten egen kontroll over arbeidstiden og lav sosial støtte. Dette er åpenbart alvorlig for dem det gjelder, men vi bør merke oss at under én av ti arbeidstagere faller inn under denne gruppen. Derfor synes også dette å svekke, snarere enn å styrke, brutaliseringshypotesen.

I utakt

Vurdert ut fra disse tallene er altså brutaliseringshypotesen er i utakt med arbeidstagernes egne erfaringer. I den grad en «brutalisering» har funnet og finner sted, rammer den et lite mindretall av arbeidstagerne. Det er fullt mulig at det er blitt hardere kår innenfor visse sektorer, hvor særlig deler av helse- og omsorgssektoren ser ut til å utmerke seg. I så fall bør man snakke om en «brutalisering av helse- og omsorgsarbeid».

Man kan også få et inntrykk av at i den grad en «brutalisering» finner sted, er den i større grad å finne i offentlig sektor enn i den private, og dette støttes av det faktum at ansatte i offentlig sektor blir stadig mer misfornøyd med sin arbeidsgiver mens ansatte i privat sektor blir stadig mer fornøyd.

Direkte uredelig

Vi kan med stor sikkerhet avvise at arbeidslivet generelt har gjennomgått en «brutalisering» i nyere tid. Det empiriske belegget mot brutaliseringshypotesen er så sterkt at den som ønsker å fremme den og samtidig vil gjøre krav på å tas alvorlig har en formidabel begrunnelsesbyrde. Inntil slikt belegg skulle være lagt frem, kan påstander om slik brutalisering vanskelig beskrives som annet enn kunnskapsløst eller direkte uredelig.