I Aftenposten nylig spør Dag Øistein Endsjø om jentene alltid må forbli på Toten, som en oppfølging av NRK 2-serien Jentene på Toten om transpersoner. I serien velger transpersonene og seriens produsent å fremstille transene som noen stakkarslige personer vi alle skal synes synd på. Det skyldes ifølge NRK at det er alle andres skyld når de som er født som transpersoner mener de møter vanskeligheter i sine liv. Tanken om at det kan skyldes deres egen oppførsel og deres egen selvvalgte livsførsel og eventuell fortielse om egen legning er åpenbart helt fremmed også for Endsjø.

Selvvalgt oppførsel

Det er ikke såkalt mangelfull lovgivning med nåværende diskrimineringsbestemmelser som eventuelt skaper de påståtte problemene, men mer sannsynlig transpersonens egen, selvvalgte oppførsel. Endsjø hevder at transpersoner er blant de grupper som blir utsatt for fordommer og diskriminering i samfunnet. Hvor er dokumentasjonen for påstanden om at det er fordommer mot transpersoner og at de er utsatt for såkalt diskriminering?

Velger å tie

Jeg vil påstå at transpersonens egen oppførsel og egne valg kanskje medfører langt større problemer både for dem selv og deres nærmeste enn eventuell diskriminering. Det er nemlig transpersonene selv som i de fleste tilfeller velger å tie om egen medfødte legning. En legning de ikke selv kan eller skal ta noe ansvar for, da dette er medfødt og ingenting å skamme seg over.

Det er min påstand at noen av transpersonene bevisst lurer og/eller bedrar sine omgivelser og sine nærmeste i stedet for å oppføre seg ordentlig og skikkelig. På lik linje med andre medmennesker i det norske samfunn må også transpersoner stoppe løgner og falskneri.

Må ta ansvar

Så spør kanskje leseren om hva i all verden får meg til å engasjere meg i denne sak?

Jeg er tidligere svigerfar til en av «Jentene på Toten». Først da min datter var gravid med deres siste barn, valgte han å informere henne om at han var transvestitt. I dokumentaren Jentene på Toten uttaler han at han visste om sin legning fra han var seks år gammel. Min anklage er ikke at han er transvestitt, det er ikke hans feil, det er medfødt og det er fullt akseptabelt og intet grunnlag for fordømmelse eller diskriminering. Min anklage og bebreidelse er at han burde, skulle og hadde et overordnet ansvar for å fortelle min datter om sin legning da deres forhold begynte å bli alvorlig. Han visste om sin legning, men valgte selv å lyve om det, og han valgte selv å innynde seg overfor min datter under falskt flagg.

En moralsk plikt

Transpersoner som selv vet at de er transpersoner har, etter min oppfatning, en moralsk plikt til å informere sine nærmeste, og særskilt mennesker de går inn i et forhold med, om dette. En transperson som unnlater å informere om sin legning, og heller velger å leve under falskt flagg, lyve, skjule og forlede andre til å tro at de er vanlige heterofile menn, må ta ansvar for eventuelle senere konsekvenser fullt og helt.

Min ekssvigersønn velger fremdeles å kle seg som mann på jobben. Samtidig har han det siste året konsekvent nektet å kle seg som mann når han er sammen med sine barn, selv om han veldig godt vet at barna ønsker at han skal opptre i mannsuttrykk sammen med dem. Han respekterer sine arbeidskollegers ønsker høyere enn sine barns ønsker!

NRK fortiet sannheten

I NRKs program valgte han likevel å fremstille seg som en kjærlig far som setter barna høyest, selv om alle i barnas omgangskrets og miljø vet at dette langt fra stemmer med virkeligheten. Også NRK kjente til dette da den såkalte dokumentaren skulle sendes, men valgte å fortie sannheten. Ikke på noe tidspunkt ble min datter eller hennes barn spurt om de ønsket å formidle sin side av historien. I denne saken er det barna og min datter som er de uskyldige ofre, ikke transepersonen som vises i serien. Denne siden av historien ønsket altså NRK å skjule for sine seere.

Min ekssvigersønns gjentagende deltagelse i Jentene på Toten var for oss, og NRK, som kjenner de faktiske forhold, dessverre således et gedigent falsum og et propagandainnslag i et egentlig godt formål, nemlig å alminneliggjøre og normalisere transpersoner. For min ekssvigersønns vedkommende ble hennes/hans fremstilte historie basert på en løgn.

Barna fikk kunnskap om at deres far ønsker en kjønnskorrigerende operasjon gjennom TV-programmet. De fikk selvsagt sjokk. Kan man forestille seg hvordan det er å få slik informasjon om sin far via TV-skjermen?

«Overgrep mot barna»

Mine barnebarn flyttet langt unna sin far fordi barna etter hvert uttrykte at de var livredde for at han skulle hente dem på skolen i dameklær eller at han som kvinne skulle vise seg i nabolaget. Da han/hun ble med i Jentene på Toten, uttalte psykologen i samværsrettssaken at det var et «overgrep mot barna» dersom noen av barna skulle bli assosiert med ham/henne og dermed bli identifisert i sitt nærmiljø. På tross av denne kunnskap om virkningen på barna valgte han/hun å stå frem med fullt etternavn, noe som ytterligere bidro til at barna rent faktisk ble assosiert med ham.

For å hindre slengbemerkninger eller mobbing av barna, følte min datter seg tvunget til å ta affære. Hun ga, med litt hjelp fra meg og barnas skoler, full informasjon om legningen til barnas far til skoleledelse, lærere, klassekamerater, idrettskamerater og deres foreldre for å forebygge mobbing og latterliggjøring. Barnas far løftet ikke en finger for å forebygge problemer for sine barn som følge av hans/hennes deltagelse i Jentene på Toten, selv om han/hun var fullt ut innforstått med problemene.

Barnas behov

I ukene før Jentene på Toten skulle sendes satt barna engstelige hjemme og gruet seg til at pappaen deres skulle snakke om dem på TV-skjermen. Han/hun på sin side fortalte sine barn at han/hun gledet seg til premièrefesten.

Det er ikke min ekssvigersønns legning som skaper problemer for barna, men oppførselen hans/hennes. Det er min påstand at også transepersoner har plikt til å sette egne barns behov foran sine egne. Kanskje også vertskapet på Toten burde stille noen vanskelige spørsmål til sine kunder, slik at lignende overgrep som ble begått mot mine barnebarn ikke skjer mot andre transepersoners barn?

Mine barnebarn har hatt en meget vanskelig situasjon etter at far valgte å informere sin kone og noe senere alle barna om at han heller ville være kvinne. Han klargjorde tidlig at han forventet og delvis forlangte at de skulle være like glad i ham og behandle ham helt likt enten han var i kvinneuttrykk i dameklær (inkludert undertøy), med sminke og smykker, eller mannsuttrykk i herreklær. Samtidig visste ingen andre i nabolaget, på skolen, i vennskapskretsen eller i familien om hans legning. Dette ble selvsagt en helt umulig situasjon for både kone og barn. Da han valgte å være kvinne, var det svært vanskelig for barna å ta imot besøk fra andre barn i hjemmet. Barna skulle altså vite om det, men han/hun gjorde ingenting for å informere nærmiljø, skole, slekt og venner om sin legning. Det må være innlysende for alle at denne situasjonen var umenneskelig for barn.

Samfunnsmoral

Endsjø er opptatt av kjønnsidentitet og tror at lovgiverne kan løse alle problemer. Da vil jeg anbefale at han overfor sine medlemmer i den såkalte Menneskerettsalliansen blir noe mer opptatt av vanlig samfunnsmoral og medmenneskelig moral. Det er nemlig ikke slik, og det bør heller ikke bli slik, at når noen oppfører seg som en drittsekk, så skal alt tilgis og aksepteres fordi drittsekken er transperson, homofil, heterofil, bifil eller annet. Endsjø må ganske enkelt snu sin aggresjon og sine angrep mot myndighetene for lovgivning og tiltak og heller konsentrere seg om å oppdra sine medlemmer og alle transpersoner til å opptre som ærlige, redelige og opplysende og inkluderende mennesker.

Hvem er ofrene?

Jeg synes det mest sentrale spørsmålet her er: Hvem er de virkelige ofre i denne situasjonen? Er det transpersonen eller de uskyldige barna? Hvor er barnas rettsvern?

For å si det rett frem: Det er ingen unnskyldning for en drittsekk at han er en transperson. Min ekssvigersønn burde ikke vært gitt adgang til å forlede det norske folk i beste sendetid på statskanalen NRK.