Inge og Kristen vil ha barn, men kan ikke få på «naturlig måte». De velger derfor å prøve assistert befruktning. Staten betaler for tre forsøk. Etter det tredje mislykkede forsøket bestemmer de seg for å adoptere. Nå endrer myndighetenes måte å forholde seg til dem på. Det kreves en serie med dokumenter (vandelsattester, helseattester, lønnsoppgaver etc.), samt en egen rapport fra Barnevernet som godkjenner parets foreldrekompetanse. For å få en slik godkjennelse må de gjennom en serie intervjuer/hjemmebesøk og ofte et års venting. Ingen tilsvarende sertifisering ble krevd for at staten skulle finansiere de assisterte befruktningsforsøkene.

Rett til barna.

Hva skyldes denne forskjellen i myndighetenes holdning til biologisk foreldreskap og adopsjon? Vanlige begrunnelser er henholdigvis beskyttelse av barnet som skal adopteres og at det er så få barn til adopsjon. Disse begrunnelsene er imidlertid høyst diskutable: I vår kultur står de biologiske foreldrenes eksklusive rett til barna i fokus. Selv ved stor grad av omsorgssvikt, foretar staten ytterst sjelden varig omsorgsovertagelse, fordi målet nesten alltid er gjenforening med biologiske foreldre.

Beskyttet.

Det er svært sjelden at foreldre som på grunn av omsorgssvikt har mistet omsorgen for et barn, mister rettighetene som foreldre. Dette gjelder for eksempel rett til samvær, også i tilfeller hvor sakkyndige har fastslått at samvær ikke er til barnets beste. Igjen er det biologiske foreldres rettigheter som er beskyttet. Dette innebærer også at det nesten er umulig for fosterforeldre (som jo allerede har fått godkjennelse fra staten på at de er gode foreldre), å adoptere barn de har hatt ansvar for i mange år – også i tilfeller hvor barnet selv har et sterkt ønske om å bli adoptert.

I dagens virkelighet har vi en svært høy toleranse overfor at barn må være sine foreldres «terapeuter» og bære omkostningene ved stadige omsorgsskifter og utrygghet.

Beste løsningen.

I utgangspunktet er det ønskelig at barn vokser opp hos sine biologiske foreldre. Men for barn i nød hersker det ingen tvil om at adopsjon er den beste løsningen, både for barn født i og utenfor Norge. Norge har ratifisert FNs konvensjon om barnets rettigheter og gjennom dette forpliktet seg til å arbeide for at alle barn i verden skal kunne vokse opp i et familiemiljø, i en atmosfære av kjærlighet og forståelse. Ut fra denne skal alltid barnets beste være det avgjørende.

Verden er full av små barn som går til grunne i krig, nød og elendighet. Dette er en erkjennelse som ha gjort at for eksempel Storbritannia bruker adopsjon i en helt annen utstrekning enn Norge.

Her i Norge synes biologisk foreldreskap uansett å seire over sosioemosjonelle bånd. Å ha biologiske barn er en rettighet; å få adoptere gjøres til et knapphetsgode som skal være vanskeligst mulig tilgjengelig. Et moderne paradoks er bruken av surrogatmødre, gjerne fra fattige land, hvor det allerede fins store mengder små barn som lever i nød og kunne trenge muligheten til å bli adoptert inn i en god familie. Det kan se ut som om det er enklere å «kjøpe» seg et barn, enn å få adoptere.

Uforståelig.

For oss, og mange med oss, er de norske adopsjonslovene både rigide og uforståelige. Det er selvfølgelig viktig med utvelgelsesmekanismer. Men målet må være å sile ut uegnede personer, ikke å utelukke egnede, villige mennesker på irrelevante premisser. Barnas vanskelige bakgrunnssituasjon skulle dessuten tilsi at man gjorde alt for å sikre smidige og raske prosedyrer. Jo mindre barnet er, jo mindre risiko for skader og jo bedre muligheter til å reparere eventuelle oppståtte skader.

Vårt mål er ikke at man skal la være å evaluere adoptivforeldre (ei heller å sertifisere alle vordende foreldre!). Det vi ønsker er en nødvendig opprydding i adopsjonsprosessens irrganger som kan fremme adopsjon som en likeverdig måte å være foreldre på.