Storming. Det vil ta lang tid før vi vet alle detaljene rundt israelske kommandosoldaters storming av de sivile skipene med hjelp til Gaza i går morges. Israelske anstrengelser for å lamme mobiltelefoner og nyhetsjournalister gjør at vi vet lite om tyrkiske aktivister brukte vold.

Men uansett er tre konklusjoner åpenbare: Fortsatt okkupasjon og blokade av palestinerne vil bli ødeleggende for Israel i det lange løp. Israelsk politikk har fundamentalt endret seg i forhold til den nasjonen vi sympatiserte med i tidligere tiår og som ville måles mot en vestlig standard. Sist og viktigst, amerikanske og europeiske myndigheter må våkne fra sitt sløvsinn og tvinge frem normale forsyningslinjer til et par millioner ekstremt sårbare palestinere i Gaza og på Vestbredden. Midtøsten trenger ikke flere granskningsrapporter. Israelere og palestinere har behov for et internasjonalt lederskap som river dem ut av voldsspiralen.

Provokasjon.

En fortsettelse av den nåværende utviklingen vil føre til nye og større konfrontasjoner. Fortsatt okkupasjon, blokade og kolonisering av okkupert land rundt Jerusalem og Vestbredden vil bli oppfattet som en så utålelig provokasjon av så mange i og utenfor de arabiske land, at det i det lange løp vil undergrave sikkerheten for hele regionen – også for Israel.

Det siste tiårets mislykkede internasjonale diplomati må avløses av et mer kraftfullt internasjonalt press på Israel så vel som på de arabiske nabolandene. Obamas administrasjon har så langt ikke maktet å gi ny energi til sin forgjengers åtte år lange ørkenvandring. FN er lammet, og europeerne er som vanlig splittede og lederløse.

Sjøbasert korridor.

Et første skritt for å bryte Gazas isolasjon kunne være en sjøbasert korridor direkte til Gaza fra Kypros som FN sammen med USA og EU garanterer sikkerheten for og innholdet i. Tilsvarende korridorer kan den samme trioen organisere på de landbaserte grensepasseringene fra Egypt og Israel. Slik vil Israels sikkerhet bli ivaretatt fordi amerikanske og europeiske kontrollører vil kunne stanse eventuelle smuglingsforsøk av raketter eller andre våpen som kan rettes mot Israel. Samtidig vil Israels folkerettsstridige blokade stanses en gang for alle.

Som FNs nødhjelpskoordinator foreslo jeg slike korridorer for den israelske forsvarsminister i 2006. EU har allerede hatt grensekontrollører på plass ved grenseovergangene, men de har aldri fått noe ansvar fra israelerne.

Det er nemlig ikke riktig at det nåværende israelske grenseregimet ivaretar Gazas behov. FNs hjelpeorganisasjon UNRWA kan dokumentere at under halvparten av befolkningens behov dekkes – til og med i gode måneder. Israel har i mange år brukt grensestengninger som kollektive straffetiltak overfor hele det palestinske folk hver gang en ekstremistgruppe har forsøkt å utføre sin terror. Og ingen lands myndigheter, ei heller Israel, kan forhindre all voldsbruk til enhver tid fra sin mangslungne befolkning.

Det nye Israel.

I timene mellom Israel hadde sunget sin Eurovision-sang blant europeerne på Fornebu og israelske kommandosoldater hadde drept sivile blokadebrytere i internasjonalt farvann, hørte vi den israelske historikeren Tom Segevs dystre analyse av israelsk politikk på Litteraturhuset i Oslo: «Dere må ikke lengre tro at Israel er et land som vil leve etter en vestlig standard. Israelske politikere har sluttet å tro vi kan leve i fred med våre naboer. Mitt land har fundamentalt endret seg. Opinionen i de fleste land er bekymret for tilværelsen for palestinerne. Det er ikke vanlige folk i Israel.»

Desillusjonerte.

Tom Segev tilhører en generasjon av israelske intellektuelle jeg kjenner godt. På 1980- og 90-tallet var de ledere for store fredsbevegelser. De tok tallrike modige fredsinitiativer. De mobiliserte hundretusener av israelere mot okkupasjonen av palestinske naboer og mot disproporsjonal israelsk maktbruk i Libanon, på Gaza eller Vestbredden. Nå er de få, desillusjonerte og utsatt for massiv kritikk av nasjonalister og høyreekstreme som dominerer i israelsk politikk.

Israel har i dag en utenriksminister og visestatsminister som de fleste, også i israelsk politikk, for få år siden betraktet som en ekstremist med holdninger på linje med lederskapet i arabiske diktaturstater. Avigdor Liberman er en innvandrer til Israel som med sin russiske aksent argumenterer for at arabere som har bodd i Israel i mange generasjoner må få hjelp til å forlate landet.

Nabohat.

Jeg har besøkt Israel, Vestbredden og Gaza jevnlig i over 30 år. Bare de som har vært der vil forstå betydningen av den dramatiske forverringen av levekår og menneskerettigheter blant palestinerne. Like viktig er det nabohatet som har fått slå rot hos de to nært beslektede israelske og arabiske nabofolkene. Den nåværende israelske presidenten, Shimon Peres, erklærte etter Osloavtalen i 1993 at Gaza «skulle bli Midtøstens Singapore».

Disse håpene er erstattet av håpløshet og dyp fortvilelse. Palestinske ekstremistbevegelser som Hamas og Islamsk jihad har gjort sitt for å undergrave fremtidshåpet. Men Israel har selv gang på gang systematisk hjulpet ekstremistene på palestinsk side ved å bombe livsnødvendig sivil infrastruktur. Moderate og upolitiske hjelpearbeidere gir opp og søker seg bort fra Gaza.

Voksende raseri.

På et av mine besøk nylig så jeg hele produksjonen fra de store gartneriene som ble bygd på initiativ fra Verdensbankens president James Wolfenson, råtne opp foran de stengte grensepasseringene. Flere broer finansiert av FNs utviklingsprogram, er bombet sønder og sammen. Gazas eneste elektrisitetsverk, som hadde amerikanske og europeiske eiere, ble bombet i 2006. Resultatet er et voksende raseri og en vilje til å bruke militant vold, særlig blant unge mennesker.

Det haster med å snu en israelsk politikk som er en ulykke for både Israel og palestinerne.