Svaret på dette spørsmålet er ikke naturgitt. Hver eneste dag ser vi eksempler på hvordan ulike barnesyn kommer til uttrykk. Mange av dem er sterkt krenkende. Barn er den samfunnsgruppen det blir snakket mest om, men lyttet minst til. De fleste handlinger som direkte berører barn forsvares med at intensjonen er å ivareta barnas behov. Men er det alltid det som skjer?

Nylig kunne vi se en kronikk på trykk i Aftenposten , der en bestefar rykker ut i harnisk for å rette opp i en urettferdighet han mener er begått mot sine barnebarn. Carl I. Hagen finner det absolutt nødvendig å stemple sine barnebarns far som en regelrett drittsekk. Dette med en hel nasjons oppmerksomhet rettet mot seg. Var det virkelig barnas mening han målbar?

Eksponering av barn.

Hagens kronikk faller inn under en økende trend der eksponering av barn i ulike medier skjer stadig oftere, og med ulike konsekvenser. Et betimelig spørsmål er hvorvidt og i hvilken grad dette skjer på barnas premisser. Sosiale medier som blogger og Twitter er å regne som offentlige fora. Daglig kan vi se ikke-anonyme foreldre som legger ut om sine barns diagnoser, mobbehistorier, skolevansker og psykologiske problemer. Barna kan lett identifiseres gjennom sine foreldre. Har ikke disse barna krav på å få sin integritet beskyttet?

Artikkel 16 i Barnekonvensjonen slår klart fast at «Barnet skal ikke utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, i familien, i hjemmet eller i korrespondansen sin. Det skal beskyttes mot ulovlig angrep mot ære og omdømme. Barnet har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.»

Overvåkes.

I Dagsavisen 6. mars kan vi lese at et økende antall foreldre utstyrer barna sine med en GPS-sender , slik at de kan overvåke sine barns bevegelser. Avisen forteller videre om en far som overvåker sin ti år gamle datter via mobilen, uten hennes viten. Slik kan han ta henne i eventuell løgn om hennes handlinger. Har denne datteren ingen rett til privatliv? Hva skjer med et barn hvis far erstatter tillit med kontroll? «Jeg hadde følt meg som en hund», svarer en av ungdommene som ble intervjuet i artikkelen.

Slik chihuahuaen er blitt et tilbehør man kan putte i vesken, har også barn fått rollen som statussymbol. Biologiske barn er selve tegnet på vellykkethet. Før vi fikk avansert bioteknologi og rett til assistert befruktning, ble eventuelle barn sett på som en gave. I dag er barn mer å betrakte som en rettighet. For noen oppleves de som en nødvendighet.

Surrogatmødre.

En slik holdning gjenspeiles i de mange kreative løsningene på ufrivillig barnløshet. Det siste nye er å bruke surrogatmødre fra India . Fordelen med disse er at de ikke har rett til å trekke seg, og at de er langt billigere enn sine tjenestevillige medsøstre i USA. Når behovet for å fylle tomheten i eget liv blir så sterkt som vi er vitne til her, er en av konsekvensene at mange barn blir satt til verden med en oppgave de overhodet ikke har forutsetninger for å innfri. Vi kan vel alle være enige om at den eneste oppgaven barn skal ha, er å være barn. Ikke terapeuter i miniatyr.

Et annet tegn på at barns rettigheter ikke blir tatt på alvor, er det faktum at barn ikke står fritt til å velge sin religion. Dette til tross for følgende formulering i barnekonvensjonens artikkel 14: «Partene skal respektere barnets rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet». Det vi leser her er intet mindre enn den reneste festtale, for allerede i neste setning blir denne rettigheten inndratt med følgende ord: «Partene skal respektere foreldrenes, eventuelt vergenes, rett og plikt til å veilede barnet om utøvelsen av hans eller hennes rettigheter på en måte som er i samsvar med barnets gradvise utvikling».

Foreldrenes frihet.

Hvis du lurer på hva dette innebærer i praksis, så kan kanskje barneombud Reidar Hjermann hjelpe. Om barns religionsfrihet har han følgende å si i Bergens Tidende 20. mars: «Barns religionsfrihet følges i barnekonvensjonen opp av foreldrenes plikt til å veilede sine barn i tråd med sin kulturelle eller religiøse overbevisning». Det er altså foreldrenes frihet til å velge sine barns religion som beskyttes her, ikke barnas religionsfrihet. Den er kastet på båten.

Men illusjonen om barns religionsfrihet stopper ikke her. Privatskoleloven tillater nemlig såkalte religiøse friskoler, der barn risikerer systematisk indoktrinering av religiøse budskap. På hjemmesiden til Kristne Friskolers Forbund kan man lese følgende mål for skolen: «De gir oppdragelse og undervisning som bygger på og formidler et kristent menneskesyn, et helhetlig kristent syn på verden og livet, og kristen tro og etikk». Videre presiserer forbundet hvor viktig det er å være tydelig om hvilken påvirkning den enkelte skole gir. Barnas rett til religionsfrihet, eller rett til frihet fra religion, nevnes ikke med ett eneste ord.

Grusomme eksempler.

At skolen som institusjon ikke garanterer for barns rettigheter er nok den dødelige mishandlingen av åtte år gamle Christoffer et av de mest grusomme eksempler på. Skadene hans beskrives på følgende måte i Dagbladet: «Onsdag 19. januar er Christoffer tilbake på skolen. Synet som møter skolepersonalet sjokkerer dem. Det ene øyet er nesten klistret igjen. Ansiktet er kraftig opphovnet. Kontaktlæreren reagerer og kjenner på hodet hans. Det er fullt av kuler».

Ble denne grove mishandlingen meldt til barnevernet? Nei, den ble ikke det. Var dette første gang Christoffer kom på skolen med synlige skader? Nei, det var ikke det. Guttungen ble etter tur sviktet av sin mor, skolepersonalet, helsepersonalet og naboene. Ingen av disse ble straffet.

Store mørketall.

Jeg skulle gjerne skrevet at historien om Christoffer er et unntak, men da ville jeg løyet. Helsetilsynet regner med at så mange som ni barn under tre år blir drept hvert år som følge av mishandling og omsorgssvikt. Det totale bildet ligger skjult i mørketallene. Årsaken til de høye tallene er blant annet at helse- og skolepersonell unnlater å følge meldeplikten. Ubehaget blir for stort.

Personlig lurer jeg på hvilke livsløgner man må fortelle seg selv for å i det hele tatt få sove om natten, når man velger å svikte et barn på denne måten.

Likeverdige.

Vi er alle enige om at et barn er et menneske, men ikke alle deler det samme synet på hva et barn er. Ønsker man å distansere seg fra barnas perspektiv kan man gjøre det ved å se de små som uferdige mennesker, som human becomings. Det er også mulig å betrakte barna som human beings. Som likeverdige. Men da blir det ikke fullt så enkelt å distansere seg.