Tid for kritikk

Russland er i stadig endring og norsk russlandspolitikk må justeres deretter. Kanskje har en lav norsk profil når det gjelder demokratikritikk vært en forutsetning for en god relasjon til Russland i den perioden vi har bak oss. Etter to år med ytringer som «frihet er bedre enn ikke frihet» fra den sittende russiske presidenten er imidlertid tiden moden for fornyet norsk engasjement på dette feltet.

Norsk utenrikspolitikk dreier seg om å hevde interesser, men også om å fremme verdier. I vårt forhold til mange land er denne blandingen uproblematisk. Når det gjelder Russland byr den på større utfordringer. Derfor dukker spørsmålet om hvorvidt norske myndigheter er klare nok i sin kritikk av demokratiunderskuddet i Russland stadig opp, senest under president Medvedevs besøk til Norge.

Brusten illusjon

Illusjonen om at Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd uvegerlig ville utvikle seg i retning av et liberalt, demokratisk regime fikk stadige skudd for baugen utover 2000-tallet. Resultatet av Vladimir Putins forsett om å gjenreise den såkalte «maktvertikalen» i Russland er et monolittisk politisk system der individuelle rettigheter har et svakt vern.

Om dette hadde vært et hvilket som helst annet land, ville norske statsledere følt seg forpliktet til å kritisere en slik utvikling i sterke ordelag. Likevel har vel de fleste av oss hatt en viss forståelse for at Norge ikke har vært blant de vestlige land som hever røsten mest. Presidentbesøket viste jo hvor vellykket den norske engasjementspolitikken har vært med hensyn til å sikre norske interesser. Delelinjeavtalen, der Russland faktisk har inngått noe så sjeldent som et kompromiss, er selve kronen på verket. Mens flere vestlige land kom på kant med Russland i årene før finanskrisen, hersket det hele tiden et godt bilateralt forhold mellom Norge og Russland. Er det egentlig noe poeng for oss å drive demokratikritikk overfor Russland?

«Potensialet for et indre press mot regimet er styrket siden finanskrisen»

Potensial for konflikt

Svaret er åpenbart ja. Selv om vi har ordnede forhold til Russland, er det et stort potensial for konflikt knyttet til nettopp det faktum at de to landene i dag har to svært ulike samfunnsmodeller. Et lukket, autoritært Russland vil ikke bare gi større samarbeidsproblemer rundt konkrete saker i Nordområdene, men vil også kunne by på utfordringer på det sikkerhetspolitiske feltet. Til syvende og sist er et åpent, demokratisk og rettsbasert regime i Russland vår største interesse. Det er også eneste vei frem til et såkalt sikkerhetsfellesskap med Russland, en situasjon der det er utenkelig for noen part å ta i bruk våpen overfor den andre.

Demokratikritikk

Spørsmålet er hva slags demokratikritikk utenfra som kan bidra til å trekke Russland i en slik retning og når denne type kritikk er effektiv. Stater kan påvirkes til overholdelse av menneskerettighetsnormer via en såkalt «boomerangeffekt», som innebærer at ytre press fra vestlige statsledere og transnasjonale nettverk virker sammen med et indre press fra en demokratisk opposisjon mot det normbrytende regimet. Vel så viktig som vedvarende kritikk av regimets normbrudd er den moralske støtten omverdenen kan gi til den demokratiske opposisjonen i landet.

Når det gjelder vestlige lands bidrag i en potensiell «boomerangeffekt» overfor det russiske regimet, kan en peke på en åpenbar tilkortkommenhet. Den består i at demokratikritikken overfor Russland ikke har vært konsekvent, men stilner når det er hensiktsmessig. For eksempel avtok kritikken betraktelig etter at Russland ble strategisk partner i kampen mot internasjonal terrorisme i 2001. Russland kan med rette avvise kritikken som dobbeltmoralsk.

Sviktet

Enda viktigere er det at den lille demokratiske opposisjonen som finnes i Russland føler seg sviktet. To sentrale personer blant det man kanskje kunne kalle dagens dissidenter, den nå avdøde journalisten Anna Politkovskaja og den anerkjente Carnegie-forskeren Lilia Sjevtsova, har flere ganger påpekt at russiske opposisjonelle har følt seg fullstendig sviktet av dem de anså som moralske støttespillere på vestlig side. Kjernen her er altså at kritikken og støtten må være konsekvent og prinsipiell hvis den skal ha noen effekt. Her har de fleste vestlige land en lang vei å gå for å gjenopprette troverdighet.

Så til spørsmålet om når demokratikritikk kan ha en effekt. I årene etter invasjonen av Irak i 2003 følte Russland seg sveket som partner i kampen mot internasjonal terrorisme og truet av nye NATO-utvidelser. Samtidig var selvsikkerheten på topp som følge av sterk økonomisk vekst tuftet på høye oljepriser og en vellykket statsnasjonalistisk mobilisering. I denne settingen virket krass demokratikritikk, og da spesielt fra amerikansk og britisk hold, konfliktskapende. Den ble tolket som et våpen tatt i bruk for å holde Russland nede og avfødte snarere en insistering på alternative demokratikonsepter som «suverent demokrati» enn løfter om å overholde demokratiske normer i vestlig forstand.

En annen situasjon

I dag er imidlertid Russlands situasjon en ganske annen og kanskje er vi nettopp nå inne i en periode hvor demokratikritikk kan ha en effekt. Potensialet for et indre press mot regimet er styrket siden finanskrisen. Det har vært demonstrasjoner mot regimet i flere store russiske byer de siste 18 månedene, om enn små. Det er første gang på over ti år.

Meningsmålinger viser også at misnøyen med valgfusk, korrupsjon, politivold, manglende ytringsfrihet og rettssikkerhet dukker opp igjen når de gode tidene er over. Dette utgjør et mobiliseringspotensial for en demokratisk opposisjonen. Et slikt økende press nedenfra kan støtte de ansatser til endring som er lansert fra toppen. Krisen som har synliggjort Russlands sårbarhet og gjensidige avhengighetsforhold til omverdenen har nemlig tvunget frem snakk om reformer, modernisering og liberalisering fra den russiske presidentens side.

Medvedevs visjon

Det såkalte tandemsystemet, der Medvedev antas å være i lommen på maktvertikalens far, Vladimir Putin, synes å fungere ganske godt og det er svært få støttespillere for et liberaliseringsprosjekt i den øverste politiske eliten. Likevel kan vi stå overfor en situasjon der Medvedevs visjon faktisk er å endre Russland i denne retningen.

Gitt hans svake maktbase på hjemmebane, kan drahjelp fra utenlandske ledere til å styrke denne agendaen sammen med presset nedenfra bli viktig. Norge er en liten aktør i denne sammenheng, men påberoper seg samtidig en spesiell kontakt. Demokratikritikk bør derfor ikke være et brysomt ritual i Norges dialog med Russland. Man kan rett og slett ta Medvedev på ordet!