Mindre interessert? Kvinner er nå i flertall blant studenter som fullfører en utdanning ved norske universiteter og høyskoler – også i tidligere mannsdominerte eliteutdanninger som typisk rekrutterer til lederstillinger og jobber med høy lønn og prestisje. Likevel får kvinner mindre igjen for sin investering i høyere utdanning, målt i lønn og karrièreutvikling. Skyldes dette at kvinner er mindre interessert i karrière enn menn, selv innenfor eliteprofesjoner?

Ingen kjønnsforskjeller.

I en artikkel som vi denne uken publiserer i Tidsskrift for Samfunnsforskning, presenterer vi nye data og analyser om preferanser og praksis blant norske eliteutdannede kvinner og menn. Studien omfatter 3924 jurister, sivilingeniører og siviløkonomer. Den viser at det ikke er noen forskjeller i kvinners og menns preferanser for å bli leder og ha en jobb med status og karrièremessig anerkjennelse, høy lønn og gode muligheter for karrièrerealisering. Norske eliteutdannede kvinner er altså like interessert i karrière som eliteutdannede menn.

Familietilpasning.

Fører kvinners og menns like karrièrepreferanser til at realiseringen av karrièren også blir lik? Svaret er «ja» dersom vi sammenligner kvinner og menn uten barn, men «nei» om vi sammenligner mødre og fedre. Vi finner ingen kjønnsforskjeller i karrièrerealisering mellom kvinner og menn uten barn, men en markant forskjell mellom mødre og fedre. Fedre dominerer på toppledernivå, mødrene på laveste stillingsnivå. Det er altså foreldreskapet som utløser kjønnsforskjeller i karrièrerealisering blant eliteutdannede.

Vår studie viser at mødrene både tar brorparten av foreldrepermisjonen og dobbelt så mye det senere omsorgsansvaret som det fedrene gjør. Også husarbeidet fordeles skjevere når barna kommer: Mens halvparten av fedrene har en partner som tar hovedansvaret hjemme, er det knapt noen av mødrene (tre prosent) som har bakkemannskap på hjemmebane. Og den kjønnsskjeve fordelingen av omsorgsansvaret forklarer mye av den kjønnsskjeve karrièrerealiseringen i norske eliteprofesjoner: Dersom vi sammenligner mødre og fedre med like betingelser på hjemmebane (f.eks. partner med jobb med lavere status som tar det meste av hovedansvaret for barna), blir kjønnsforskjellen i karrièrerealisering svært liten.

Kvinners egne preferanser?

I vårens Hjernevask-føljetong har det blitt hevdet at kjønnstradisjonell arbeid-familietilpasning – også blant høyt utdannede – enkelt kan forklares med kvinners og menns ulike preferanser. Vi har ikke data om genetiske disposisjoner. Men uansett hva slags atferd norske eliteutdannede kvinner og menn måtte være disponert for, er preferansene deres svært likestillingsorienterte. Våre data viser at bare fem prosent av kvinnene foretrekker en kjønnstradisjonell tilpasning der mor har hovedansvaret hjemme, mens 22 prosent av mennene synes dette er den beste løsningen. Det store flertall foretrekker at mor og far jobber like mye og deler ansvaret likt hjemme.

Kjønnsskjeve betingelser.

Til tross for likestilte holdninger og like sterke karrièrepreferanser, får fedres karrière forkjørsrett, mens mødres karrière i større grad har vikeplikt. Det er altså et stort gap mellom de likestilte preferansene for karrière og arbeidsdeling og den rapporterte kjønnsskjeve arbeid-familietilpasningen. Og det er mødres preferanser som i minst grad realiseres. Teorien om at kjønnstradisjonell praksis er i tråd med kvinners preferanser svekkes ytterligere når vi undersøker hvor fornøyd de er med egen tilpasning: Jo mer omsorgsansvar mødre tar (i praksis vil det si å ta hovedansvaret selv), jo mer misfornøyd er de med fordelingen hjemme.

Bare blir sånn.

Hvordan blir praksisene så kjønnsskjeve, når preferansene er så likestillingsorienterte? For å belyse dette spørsmålet har vi intervjuet mødre og fedre som praktiserer kjønnstypisk arbeid-familietilpasning, til tross for at de lever i par der begge har investert i egen utdanning og karrière før de fikk barn. De forteller at når de får barn, så «bare blir det sånn» at hun tar hovedansvaret hjemme både i permisjonstiden og etterpå, mens han fortsetter å satse fullt på sin karrière.

Mødrene ønsker også å fortsette sin karrière, men etter en periode hvor de forsøker å kombinere karrièrejobben med omsorgsansvaret, konfronteres de med en opplevelse av utilstrekkelighet – både på jobb og hjemme. «Løsningen» blir at hun søker seg over til en jobb som er lettere å kombinere med hovedansvaret hjemme – men som ofte innebærer lavere karrièrerealisering, lønnsutvikling og jobbrelatert selvrealisering.

Langsiktige konsekvenser.

Både mødrene og fedrene gir uttrykk for at de med den kjønnstypiske tilpasningen gir fars karrière prioritet: Det at hun trapper ned på sin karrière, gjør det mulig for ham å satse enda sterkere på sin også i småbarnsfasen – gjennom å jobbe mer og være mer fleksibel overfor jobben. De setter også ord på at den kjønnsskjeve praksisen har hatt negative konsekvenser for hennes karrière.

Men samtidig omtales hennes karrierenedtrapping bare som en midlertidig utsettelse: Hennes karrière er ikke «overkjørt» eller avlyst – den er bare satt på vent. Dermed oppfattes heller ikke den kjønnsskjeve tilpasningen som et entydig brudd med likestillingsorienterte preferanser. Det paradoksale er imidlertid at hans karrièresatsing omtales som et «nå eller aldri» – mens det for hennes del «alltid vil gå et karrièretog». Spørsmålet er om de ikke her undervurderer de langsiktige karrièreomkostningene for mor. For hvor realistisk er det å regne med at det står et tog og venter på mor når barna er blitt store – og hun endelig er klar til å konkurrere med «nå eller aldri»-gutta?

Hjemmebane.

Kravene til innsats i mange karrièrejobber er vanskelige å forene med familie for dem som ikke har bakkemannskap hjemme. Å bedre betingelsene for å kombinere karrière og omsorgsansvar er derfor like mye næringsministerens og arbeidsministerens bord som likestillingsministerens. Men dersom man vil at kvinner og menn skal få likere konkurransebetingelser i dagens arbeidsliv, er det god grunn til å rette oppmerksomheten mot fordelingen av ansvaret på hjemmebane.

Vår studie viser at skjevdeling av omsorgsansvaret, både i permisjonstiden og etterpå, bidrar til å skape skjeve betingelser for å realisere egne karrièrepreferanser. Forslaget om fjerning av fedrekvoten lanseres under fanen «økt valgfrihet». Men, hva hvis tiltak i tråd med «valgfrihetsretorikken» – gjennom sementering av kjønnskjeve betingelser – faktisk bidrar til å svekke de langsiktige mulighetene for å realisere en likestilt arbeid-familietilpasning i tråd med egne preferanser?