Klimagassutslipp. James Hansen mottar i dag Sofieprisen for sitt enestående bidrag til å opplyse verdenssamfunnet om farene ved våre klimagassutslipp. Som atmosfæreforsker og en av lederne for NASAs romforskning har Hansen hatt en unik posisjon når det gjelder å gjøre USA spesielt og verden generelt oppmerksom på risikoen, men det har vært en innsats som har kostet mye.

Etter at Hansen så tidlig som 1988 hadde sin erklæring for Kongressen hvor han i klartekst advarte mot en overhengende risiko for CO{-2}-skapt, global oppvarming, og høstet både publisitet og motbør av anselige dimensjoner, tenkte han som forskere flest ville tenkt: Bort fra rampelyset, ubehaget og tilbake til forskningen. Gradvis, mente han, ville forskningsrapportene overbevise både politikere og andre. Slik gikk det som kjent ikke i USA, der Bush-administrasjonen heller spilte på lag med oljelobby og «skeptikere» mens tiden rant ut, og Hansen følte seg igjen kallet til å entre barrikadene. Der er han nå – og det stormer fortsatt rundt ham.

Entydig.

Hansens dilemma, som gjenkjennes av mange forskere, er følgende: Hans forskning peker entydig mot en risikofylt oppvarming som setter økosystemers funksjon og menneskelig velferd på spill. Helt sikker kan han naturligvis ikke være, og ytterligere fem eller ti års forskning ville utvilsomt gi et bedre grunnlag for å treffe beslutning om hvilke klimatiltak som kreves – om noen. På den annen side; de samme års utsettelse kan vise seg å være fatale.

Noen vil mene at forskerens mandat begrenser seg til publisering i vitenskapelige journaler, og at «ansvarlige myndigheter» så skal fange opp disse funnene og omgjøre de til politiske vedtak. Dette fungerer bare i begrenset grad, og det er grunn til å være enig med Hansen i at det ikke bare påhviler forskeren en rett, men også en plikt til å være megafon når saken krever det. En vente-og-se-holdning vil være mest komfortabelt, men ikke moralsk forsvarlig. Samtidig er det naturligvis ikke umoralsk å mene – ut fra faglig overbevisning – at Hansen tar feil. Her er det imidlertid nok en gang verdt å påpeke at det ikke er symmetri mellom å bekjempe klimaendringer og ta feil, og satse på «business as usual» og så ta feil.

Ut av kontroll.

Et av Hansens sentrale poeng er at det er grunn til å tro at det finnes klimatiske «tipping points», og at vi kanskje allerede ved 450 ppm CO{-2} kan nå et punkt hvor selvforsterkende tilbakekoblingsmekanismer bringer situasjonen ut av kontroll. Ved å ta i bruk mer marginale fossile reserver, som Canadas tjæresand, øker risikoen for å bringe oss over i klimatisk ukjent terreng med potensielt dramatiske konsekvenser.

Han har fremmet dette som en spesiell utfordring for Norge av flere grunner. Først og fremst fordi vi er noe så unikt som en stor oljeprodusent med en uttalt global samvittighet, en «godhetsagenda»og et miljøengasjement som er forbilledlig i andre sammenhenger, som vern av regnskog. Dernest selvsagt fordi Norge via Statoil er tungt inne i denne virksomheten som av mange grunner burde tilhøre en svunnen tid.

Statlig eierskap.

Det er litt som om Finnmarksvidda skulle dels graves opp, dels gjennomhulles av veier og anlegg, dels forgiftes og urbefolkningen overkjøres for å få tak i forurensende energi med et ekstremt lavt netto energiutbytte. Hva skal man med statlig eierskap overhodet om det ikke nettopp skal brukes i en slik sammenheng? Oljeutvinning utenfor Lofoten er bare småinngrep i denne sammenheng, men om man skal lete etter noe positivt ved den dramatiske oljelekkasjen i Mexicogulfen, så vil det være at det viser oss at det faktisk er en reell risiko ved oljeutvinning til havs. Uansett risiko vil imidlertid olje- og gassutvinning i nord medføre ytterligere press på en allerede CO{-2}-overbelastet atmosfære, og uansett hva man måtte mene om klimatrusselen så er tiden overmoden for nye energiløsninger.

Vitnesbyrd.

James Hansen har åpenbart rett i at de potensielle konsekvenser av en global oppvarming ikke er fullt erkjent. Å peke på disse mulighetene dreier seg om ansvar, ikke skremselspropaganda. Betegnende nok er tittelen på boken Hansen nylig ga ut Storms of my Grandchildren. Ved siden av å være en ypperlig innføring i de siste tiårs klimaforskning, redegjør boken for den sterke motstanden Hansens varsling har møtt i over tyve år, fra det politiske establishment så vel som faglig. Den er et vitnesbyrd om hvor mye som står på spill – ikke bare for kommende generasjoner (herav bokens tittel), men også, og med motsatt fortegn, for den særdeles mektige oljelobbyen som ser seg avhengig av å utnytte selv de siste reserver av fossilt brensel.

Tomhendt tilbake.

Etter å ha vært på turné til verdens mektigste statsledere – hos Blair og Brown, hos Merkel og Sarkozy, i Tokyo og Beijing – melder Hansen resignert at han er kommet «tomhendt tilbake». Kombinasjonen av faglig begrunnet varsling og moralsk appell synes – så langt – ikke i stand til å rokke ved den herskende alliansen av politiske og økonomiske interesser. Tiden for grenseløs vekst er øyensynlig ikke over.

Eller for å si det mer presist: En forbruksvekst som ifølge Hansens forskningsresultater er umulig å fortsette dersom vi skal unngå ikke-reparerbare skader på klodens økosystemer, fremstår – og praktiseres – enn så lenge som det eneste mulige – kalt «realistiske» politikk– blant verdens politiske og økonomiske eliter.

Nedslående rettssaker.

Hansen foreslår flere virkemidler. Det som kanskje gjør sterkest inntrykk i Hansens bok er likevel hans beskrivelser av skjebnen til unge aktivister i USA som forsøker å la handling følge ord, i form av å demonstrere mot, eller fysisk forhindre, bygging av nye kullkraftverk. Det er ikke de som leder an i økningen av CO{-2}-utslipp som blir tiltalt og dømt, men de som protesterer mot en praksis som oppfattes som en trussel mot våre etterkommeres livsbetingelser. Hansens respons på disse nedslående rettssakene er offensiv: Det vi trenger, sier han, er en renessanse for ideen og praksisen sivil ulydighet – især som aksjonsform overfor kullkraft og tjæresand. Ja, den ellers så nøkterne forskeren kommer nær ved å betegne dette som vår tids borgerplikt.

Involvere seg.

Hansen utfordrer ikke bare «politics as usual», men også et tradisjonelt ideale om forskerens nøytralitet i verdispørsmål. I stedet for å anse seg forpliktet til ikke å ta stilling i spørsmål av politisk art, argumenterer Hansen for at også den naturvitenskapelige forsker i denne typen viktige saker må involvere seg i samfunnsdebatten og ikke overlate dette til interesseorganisasjoner (som jo kan ha sin egen agenda). Det vil være delte meninger om et slik standpunkt, men det er en debatt verdt å ta.