God helsetjeneste. Aftenpostens oppslag 5. juni ble starten på en omfattende debatt om prioriteringer i helsetjenesten. Debatten pågår fortsatt og det er jeg glad for. Noen er blitt engstelige og sinte, men mange forstår og aksepterer at helsetjenesten prioriterer og ikke kan heve seg over økonomiske rammer fastsatt gjennom demokratiske prosesser.

Norsk helsetjeneste er god. Norge er blant de land i verden som bruker mest på helse. I den senere tid er helsebudsjettene nær doblet hvert tiår. Det har skjedd selv om befolkningen er blitt friskere og uten at vi har fått flere eldre. De nye ressursene har bl.a. gått til å heve kompetansen i helsetjenesten, gi tilbud til langt flere pasienter, og til å ta i bruk ny teknologi.

Ny teknologi

Helsetjenesten bidrar langt mer til å holde folk ved god helse enn for bare et par tiår siden. Tross voksende budsjetter kan vi ikke bruke all ny teknologi, selv om den gjør pasientene friskere eller kan gi forlenget levetid. Den nye teknologien kommer for fort og koster for mye. Derfor prioriterer vi. Vi tar i bruk viktig ny teknologi som har stor betydning. Vi prioriterer pasienter med alvorlige sykdommer, behandlinger som har stor effekt og behandlinger der kostnadene står i et rimelig forhold til nytten av behandlingen.

Ryggdekning

Det gjøres tusenvis av prioriteringsvurderinger i møter mellom pasienter og helsepersonell daglig, men det er sjelden at helsetjeneste, pasienter og pårørende eksplisitt drøfter dette. Alle gis et godt tilbud, men ikke nødvendigvis den siste, dyreste teknologien. Hvis pasienter og pårørende ikke forstår at det skjer, skapes det gale forventninger til norsk helsetjeneste. Ingen er tjent med det. Helsemyndighetene og Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering gjør prioriteringer når vi gir faglige retningslinjer som helsetjenesten skal følge. Uten dette mangler helsepersonellet ryggdekning for sitt arbeid.

Økte forskjeller

De siste tiårene har forskjellene i helse mellom ulike grupper økt. Dette er i strid med våre intensjoner og vedtatte politiske ambisjoner. Bedring i helse og forlenget levealder har først og fremst kommet i gruppen med lang utdanning. Noe av forklaringen finnes i helsetjenesten. Uten systematisk drøfting av prioriteringer i det offentlige rom, ser vi en dreining av ressursene mot sykdomsgrupper med høy dramatikk og sterke talspersoner. Da taper de med kroniske og psykiske lidelser, rusmisbrukere, minoritetsbefolkningen med sine særlige utfordringer og de som har demens. Det er et rettferdighetsproblem.

Ute av kontroll

Norge har mer helsepersonell i dag enn mange land kan forestille seg at kan settes i nyttig arbeid. Likevel har vi en opplevelse av at vi ikke rekker over det vi burde gjøre i helsetjenesten. Vi har høye ambisjoner og vi bruker mye ressurser på å forsikre oss om at vi virkelig er helt friske. Vi må spørre oss selv hvor langt helsetjenesten skal gå i å utrede pasienter for sikkerhets skyld. I amerikansk helsetjeneste, hvor oversette diagnoser kan skape store utbetalinger etter rettssaker, har «for sikkerhets skyld»-medisinen medført at helsekostnadene er ute av kontroll. USA er blant få land som bruker mer enn Norge på helsetjenester.

Forebyggende arbeid

En helt annen debatt knyttet til de friske, er spørsmålet om hvor høyt vi skal prioritere det forebyggende arbeidet. Noen argumenterer med at det er etisk galt å prioritere de friske, når det er så mange som er syke. Som helsedirektør har jeg vanskelig for å akseptere dette argumentet. En godt bemannet helsetjeneste bør prioritere høyt å hindre at folk blir syke. Det må være like viktig å forhindre at en person utvikler diabetes som å gi god behandling til en diabetiker. Vi prioriterer folkehelsearbeid for lavt, både i helsetjenesten og i andre sektorer.

Forlenge livet

Hvor langt helsetjenestene skal strekke seg for å forlenge livet i avslutningsfasen, er først og fremst et faglig spørsmål. Livsforlengende behandling kan ha kraftige bivirkninger og svekke livskvaliteten. Det kan også ta oppmerksomheten bort fra en forsoning med at livet går mot slutten hvis siste fase preges av jakten på å vinne uker og måneder. Uavhengig av de faglige og etiske vurderingene er det også et spørsmål om prioritering av ressurser knyttet til livets siste fase.

Det er anslått at en fjerdedel av helsetjenestens ressurser anvendes i det siste leveåret. Deler av dette går til avansert medisinsk behandling hos pasienter hvor helbredelse ikke er sannsynlig. Både faglige og økonomiske forhold taler for en fortsatt åpen debatt om disse spørsmålene fremover.

Må prioritere

I debatten har det også vært foreslått å øke helsetjenestens ressurser ved økte statlige bevilgninger, økte egenandeler og å effektivisere driften. Alle disse tilnærmingene er viktige, men det kan ikke erstatte behovet for prioriteringer. Økt kapasitet vil kunne tilby tjenester til noen flere pasientgrupper. Men mye av veksten i helsebudsjettene fremover vil gå til å gi samme nivå av tjenester til flere, særlig fordi vi får flere eldre i befolkningen. Derfor vil muligheten til å ta i bruk ny teknologi som er mer kostbar enn dagens, være mer begrenset, selv om politikerne fortsetter å prioritere helsetjenesten høyt.

Flere eldre

At vi får flere eldre fremover er bra. Det skjer både fordi mange har bedre helse gjennom hele livet, i tillegg til at alderskullene er større. Vi kan forvente å leve lenger. Data tyder på at de nye årene for mange er år med god livskvalitet. Fasen med riktig dårlig helse hvor vi er avhengig av mye hjelp og omsorg ser ikke ut til å øke. Det er det økende antallet eldre som er utfordringen for helsetjenesten, ikke at vi er syke lenge.

Globale utfordringer

Som styremedlem i Verdens helseorganisasjon ser jeg de globale utfordringene på helseområdet. Mange land mangler personell, økonomi og organisasjon for å tilby befolkningen selv de enkleste livreddende helsetjenestene. I norsk helsetjeneste tilbys mye, men altså ikke alt, av den mest avanserte medisinen. Hvis vi ser Norges situasjon i lys av den internasjonale virkeligheten, kan det bli enklere å akseptere at det finnes noen grenser for hva vi kan tilby, også i Norge.