Krenket. Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) avgjorde i 2009 at det er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) at det henger krusifikser i klasserommene på offentlig skoler i Italia. Saksøker følte seg krenket av at hennes barn måtte se på krusifiksene. Etter ønske fra Italia tas saken opp på nytt i morgen, 30. juni, i såkalt storkammer som kan overprøve slike dommer.

Den første dommen førte til kraftige protester over hele Europa, og fra hele spekteret av politikere i Italia. Lederen for venstresidens største parti, som ikke er spesielt katolskvennlig, uttalte at han ikke kunne se at krusifiksene var noe problem. Tradisjonen med krusifikser i klasserommene går tilbake til 1800-tallet. Tidligere var det lovpålagt å ha slike krusifikser. Selv om disse lovene formelt fortsatt gjelder, blir de ikke håndhevet. Når krusifiksene fortsatt henger i klasserommene skyldes det at «folk flest» ønsker det.

Saken reiser vesentlige spørsmål om religions- og trosfrihet i et demokratisk samfunn. Har ikke-troende rett til å slippe å se symboler som kan gi religiøse assosiasjoner? Må flertallet, som ønsker slike symboler, derfor tåle at de forbys på skolen eller i det offentlige rom? Selv om dommen mot Italia direkte bare gjaldt den offentlige skolen, er EMDs begrunnelse så prinsipiell og problematisk at den vil ha virkning langt utover dette. Den logiske implikasjonen kan bli at alle religiøse symboler skal vekk fra statens sfære; det være seg i flagget eller på skolen, selv om det førstnevnte i praksis er lite tenkelig.

Omstridt hovedpremiss

Det er flere problemer med dommen. Det største er at domstolen velger side i et av de mest omstridte politiske spørsmålene i europeiske nasjonalstater, når den pålegger alle europeiske land et premiss om at staten skal være religionsnøytral. Dette premisset bestemmer i stor grad dommens utfall. Det er en posisjon det ikke er noen som helst enighet om i Europa. Tvert om er dette noe av det mest kontroversielle i politisk debatt i vår tid. I noen land, som Norge, Danmark, Hellas og Storbritannia, finnes det en statsreligion og en statskirke, og de av disse som har monark, har også ham eller henne som kirkens overhode. I andre land er staten sekulær, uten at dette på noen måte betyr at religion ikke skal være til stede i offentligheten som del av den nasjonale arv. I atter andre som Frankrike og Tyrkia er religiøse symboler forbudt i en rekke offentlige eller statlige sammenhenger. Hvordan statens forhold til religion er i det enkelte land, er et dypt politisk og også et nasjonalt spørsmål, som bør overlates til de enkelte lands lovgivende forsamlinger under forutsetning av at den enkelte sikres rett til å utøve sin tro eller ikke-tro.

Følelser som kriterium

Det andre store problemet med dommen er vekten det legges på emosjonelle og subjektive krenkelseskriterier. Dommerne forsøker å begrunne hvorfor borgerne må ha et absolutt vern mot å bli eksponert for religiøse symboler fra statens side: For ikke-religiøse foreldre og barn kan eksponeringen være følelsesmessig belastende. Den ateistiske finske moren hevdet at hun og hennes barn følte seg krenket, og domstolen mener hun må vernes mot dette. Men enhver kan føle seg krenket av hva som helst. En som føler seg krenket av korset i det norske flagget kan hevde det samme. I andre sammenhenger aksepteres på ingen måte denne subjektive argumentasjonsmåten. Få vil mene at ytringsfriheten når det gjelder islamkritikk, skal innskrenkes fordi muslimer føler seg krenket av slik kritikk.

Minoriteten teller mer

Et tredje problem er at minoritetens religionsinteresse settes foran majoritetens. Det er vanskelig uten videre å se hvorfor respekten for foreldrene på dette området skal være total og absolutt, slik at et lite mindretall skal kunne diktere flertallets ønsker. På de fleste andre områder er det fullt ut akseptert at flertallet i et demokratisk samfunn gjennom skolen og ellers, kan påvirke mindretallet i retning av sin ideologi, for eksempel i vesentlige verdispørsmål. Hele debatten om at muslimske barn må gå i barnehage og skole er for en stor del begrunnet i en slik allment akseptert holdning. Disse må integreres, og med integrering mener vi aksept av våre idealer og fellesnorske verdier. Idealet om enhetsskolen dreier seg om det samme. Dommen mot Italia trekker i retning av at slik integreringspolitikk er i strid med menneskerettighetene!

Påtvunget syn

Selv om EMD skal og må tolke religionsfriheten som den må tolke andre menneskerettigheter, må den ta utgangspunkt i at denne rettigheten tradisjonelt betyr at minoriteter skal kunne utøve sin religion i samfunn der det finnes en majoritetsreligion. Likeledes skal ikke-religiøse ha rett til sitt syn. Men denne rettigheten betyr ikke at en minoritet skal påtvinge majoriteten sitt syn, slik denne omstridte dommen innebærer.

Ikke motsatser

For det fjerde mener domstolen at staten i den offentlige skolen er forpliktet til å oppdra elevene i kritisk tenkning. Det er ikke vanskelig å være enig i dette. Det begrunnes imidlertid ikke nærmere hvorfor krusifikser hindrer kritisk tenkning – mener dommerne at kristendom og tenkning er motsatser? Påstanden innebærer i realiteten at et opplyst samfunn basert på rasjonell og kritisk tenkning ikke kan være kulturelt fundert på en religion. Dette er overraskende, for i så fall kommer domstolen «ut av skapet» som fotsoldat for det areligiøse samfunn basert på en militant sekulær ideologi. Resonnementet innebærer at samfunnet må slutte å tro på noe som helst, også den sekulære ideologien, for ellers kan man ikke være nok kritisk til dette «noe»! Et slikt standpunkt er absurd.

Udemokratisk?

Domstolen mener også at krusifikser i skolen er i strid med EMKs krav til et demokratisk samfunn ettersom et demokratisk samfunn må være pluralistisk. Spørsmålet blir igjen: Kan ikke en demokratisk nasjon basere seg på et spesifikt verdigrunnlag, i dette tilfellet det katolske? Man kunne kanskje forstå innvendingen dersom Italia hadde vært et katolsk diktatur med krusifiksene som sitt symbol, men det er vanskelig å hevde at ikke Italia de facto oppfyller menneskerettighetenes krav til et pluralistisk samfunn hvor alle fritt kan velge hva de ønsker å tro på.

Man får håpe at Storkammeret reverserer dommen. Men det er skremmende at domstolen har opptrådt som politisk aktør for en aggressiv sekularisme. På sikt vil det underminere EMDs legitimitet.