• Etter Hjernevask har debatten gått om hvorvidt forskere har mest å tjene på å holde seg unna journalister. Harriet Bjerrum Nielsen (t.v.) er en av forskerne som har vært aktiv i mediene i etterkant av programmene, der Harald Eia (t.h.) sto for intervjuene.

    FOTO: MAGNAR KIRKNES/VG/SCANPIX

Ikke frykt journalistene

Jeg føler behov for å si til yngre forskere: Ikke vær redde! Journalister er som folk flest, noen til å stole på, andre ikke.

UNNI WIKAN

FOTO: Privat

Vraket av Eia. Debatten om forskningsformidling har tatt av etter Harald Eias Hjernevask-programmer, som jeg bare delvis har sett. Kanskje følte jeg meg litt snurt. Jeg var blant dem Eia kontaktet, men vraket. Han ringte meg, la igjen en høflig beskjed, ringte så opp igjen og spurte om det passet. Vi snakket sammen en times tid. Om ære og æresdrap, noe jeg kan. Han var saklig og informert. Men det syntes meg klart at han hadde en agenda, og at jeg ikke passet inn.

Derfor ble jeg ikke overrasket da han ikke ringte tilbake. Hva ville jeg gjort om jeg hadde falt i gehør? Muligens følt meg beæret. Men jeg ville også ha voktet meg. Jeg ville visst at man ikke bør utsette seg for et klippe-og-klistre-intervju på TV, da er det bedre å gå på direkten (akkurat som på Dagsrevyen, bedre rett på, enn å bli klippet ned fra syv til ett minutt).

Du får snakke

Jeg forstår at Eia skal ha lurt enkelte forskere trill rundt, slik de ser det, og jeg utelukker ikke at det samme kunne skjedd med meg. Men når jeg nå er inne på «klippe-og-klistre», la meg legge til: Mange forskere skyr debattprogrammer på direkten, det er tabloid. Personlig hadde jeg sans for programmer som Holmgang, RedaksjonEn og Tabloid. Ja visst gikk debatten ofte over stokk og stein, du hadde definitivt ikke kontroll, og ikke tid til det sindige resonnement.

Men ett skal debattprogrammene på direkten ha: Det er du som snakker. Det er dine ord. Og du har faktisk en sjanse til å si noe fornuftig. Om din forskning, om din kunnskap.

Banne i kirken

Å si dette er som å banne i kirken, tror jeg. Men etter Hjernevask må det være lov å slå et slag for direkte, ubeklippet tale. Jeg har flere tiårs erfaring med journalister av alle slag: Lokale, nasjonale, internasjonale; aviser, radio, TV; stort og smått. Min erfaring er, i likhet med forskerne som uttalte seg til Aftenposten 27. juni, overveiende positiv. Jeg har møtt skarpskodde, eminente journalister og unge journalistspirer på sommerjobb. Med få unntak har de opptrådt profesjonelt og etterrettelig, og inngitt respekt.

Bruk fornuften!

Dette må sies i en tid da journalistfobien kan komme til å spre seg i akademiske kretser. Ille var det før Eia, verre kan det bli nå. De erfarne av oss lar oss ikke lett skremme. Men jeg føler behov for å si til yngre forskere: Ikke vær redde! Journalister er som folk flest, noen til å stole på, andre ikke, noen suverene, andre middels elendige. Det gjelder i forhold til journalister, som til andre yrkeskategorier, å anvende sunn fornuft. Og lære seg noen «tricks of the trade». Da kan man inngå i fruktbart samarbeid. Forskningsformidling er en borgerplikt og et samfunnsansvar. For å oppfylle denne del av vår oppgave som forskere, trenger vi mediene. Det nytter ikke å sette seg på sin høye hest og si «de forstår meg ikke», eller «jeg må ha mer plass».

Selvsagt fins det forskningsfelt som «de» langt fra kan forstå (de fleste av dem), og som er uhyre vanskelige å formidle til en bred offentlighet. Samfunnsvitere og humanister er heldige i så måte. Ikke bare kan vi gjøre oss forstått, men det er faktisk bred interesse ute i samfunnet for mye av den kunnskap vi har. Vi er relevante, eller kan bli det. Vi kan utgjøre en forskjell.

Kan ta av

Det er ut fra et slikt perspektiv jeg har stilt opp for journalister, og mange av dem for meg. Det kan være farlig. Si noe offentlig, og det kan ta av: Ordet lever sitt eget liv. Jeg har selv slitt i årevis med at et visst intervju jeg ga til en tabloidavis om et ømtålig tema, og hvor jeg ikke ba om sitatsjekk, har hjemsøkt meg via Internett i forvrengt form. Men jeg kan ikke klandre journalisten. I ettertid har jeg lært å vokte meg for «desken». En ting er journalisten og hva hun gjør; noe annet hva desken gjør ut av det hun gjør.

Kjenner mediene

Jeg vokter meg for de store (og muligens misvisende) overskriftene. Under hijabdebatten valgte jeg å reservere meg mot VG og stille opp for Dagens Næringsliv (DN). Det var et bevisst valg, og skyldtes ikke mistro mot den enkelte journalist. Men i DN var jeg trygg på konteksten. I en annen sammenheng ville VG vært helt på sin plass. Poenget er: Jeg har ervervet meg lærdom om ulike typer medier som jeg kan trekke på, og dele med yngre forskere. Like fullt er formidling en risikosport, som mye annet.

Universitetet i Oslo (UiO) slår nå et sterkt slag for forskningsformidling. Det gleder meg virkelig. I årenes løp har jeg ofte følt at forskningsformidling på UiO har vært mer et honnørord, enn verdsatt praksis. Å «popularisere» forskning var ikke på høyde med å skrive for en engere krets. Som det het fra komiteen, engang jeg søkte en stilling som jeg ikke fikk, om en bok jeg hadde skrevet: «Skriften er stor og der er mange fotografier». Boken var utgitt på Universitetsforlaget, som hadde satset på formatet, og kom senere på University of Chicago Press.

Ble refusert

Som del av sin satsing på formidling arrangerer enkelte fakulteter kurs i det å skrive kronikk. Jeg minnes en egen erfaring. I 1995 sendte jeg min første kronikk til Aftenposten. Kronikkredaktør Per Egil Hegge svarte høflig at den var velskrevet, men han skjønte ikke helt at noen ville ha interesse av den! Jeg kunne ikke ha fått en bedre tilbakemelding. Si til en forsker at det hun driver med ikke virker interessant! Jeg satte meg ned, skjerpet mitt skriveredskap, tenkte så det knaket: Hva er det egentlig jeg har å si? Kronikken kom på trykk under tittelen «Er «kultur» blitt vårt nye rasebegrep?»

Formidling er en kunst

«Tro ikke at andre vil være interessert i det du har å si. Det er din jobb å gjøre det interessant!» Dette sier jeg alltid til Ph.D.-studenter på skrivekurs. Ikke til forkleinelse for deres utmerkede prosjekter; ei heller for å forglemme at de jo skriver for en komité. Men all samfunnsforskning vinner på en god fremstilling. Formidling er en kunst, og den kan langt på vei læres.

Var det opp til meg, ville jeg sende alle Ph.D.- studenter på kronikkurs hos erfarne, førsteklasses journalister. De kan knepene; de har mye å lære oss forskere om å skjerpe argumentene, skrive klart og tydelig, unngå smør på flesk osv., skape en god struktur i fremstillingen, og skape driv. I vår tid teller «drivet» mer enn før, fordi konkurransen om folks oppmerksomhet er større.

Ta spranget!

Etter Hjernevask er det desto mer grunn til å understreke mulighetene for et fruktbart samarbeid mellom mediene og forskere. Jeg vil sterkt anbefale yngre forskere å la seg berike av den glede og stolthet det gir å se at samfunnet verdsetter ens kunnskap, og ta spranget ut i offentligheten. Det er ingen motsetning mellom dét, og det å satse på topp profesjonalitet.

Men jeg lurer stadig på, hvorfor valgte ikke Eia meg?

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

No har fortida fått nok

Salderingsdebattane i norske kommunestyre kan tyde på at gamlefolket, vi pensjonistane, har vore grådige til det usømmelege, kanskje til det farlege.

Samfunnsdebatt bør ikke gå hånd i hånd med personangrep. Men det gjør den.

Unge skremmes til taushet, skriver Si; D-ansvarlig Beatriz Rivera.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer