Anonym folkegruppe. Etter at Iran og Irak ble erobret av islamske herskere på 600-tallet, har mandeerne levd i islamske omgivelser helt frem til våre dager, men bevart sitt eget språk, religion og kultur. Men de aller siste årenes utvikling i Irak er et trist stykke historie for dette stolte folket.

Utenom forskere og enkelte skribenter, er det få som bryr seg om deres skjebne. Før Gulf-krigene i 1980–1988 og 1990–1991 regnet en med at det fantes 50000– 60000 mandeere bosatt i Irak, hovedsakelig i byene Basra og Bagdad ved siden av deres tradisjonelle områder i århundrer: sumpområdene ved Eufrat og Tigris i sør.

Drap og trusler.

Etter at Irak brøt fullstendig sammen som statssamfunn i kjølvannet av USAs invasjon i 2003, ble «vantro» av ulik valør fritt vilt for voldelige islamske krefter. Ulike kilder har rapportert om tortur, drap eller trusler. «Konverter til islam eller dø» har vært en altfor vanlig melding til mange mandeere. En av rapportene, publisert av BBC 4. mars 2007, viser bilder av en mandeisk gutt som fikk ansiktet vansiret etter at han av muslimske fanatikere ble tvunget til å hoppe i et brennende bål. Gutten overlevde, men ble merket for livet på kropp og sjel.

Det er ingen som vet hvor mange mandeere som bor i Irak nå. Antagelig er det noen få tusen, kanskje under 5000. Tusener er blitt drept, mange har flyktet siden årtusenskiftet. Her i Norge finnes det noen få (titalls?) mandeere i dag. I Sverige, Tyskland, USA og Australia er det ganske store mandeiske kolonier av mennesker som har klart å flykte – frivillig eller av ren desperasjon.

Saddam Hussein.

Mangt er sagt og skrevet om diktatoren Saddam Hussein. Noen utpreget human hersker var han ikke. Men sammenlignet med holdning og praksis fra deler av både sunni- og sjiamuslimsk side i dagens Irak, behandlet Saddam mandeerne forholdsvis godt. La meg nevne noen eksempler på forskjellen før og etter 2003: Under Saddam Husseins regime hadde mandeerne lovfestet rett til å feire sine religiøse helligdager. Som kjent holdt Saddam all form for opposisjon nede. For mandeerne betød dette likevel en viss beskyttelse mot fanatiske grupper som ikke aksepterte dem. Før 2003 kunne mandeerne, som tradisjonelt har livnært seg som båtbyggere og sølv- og gullsmeder, drive sin forretning i fred og blant gode muslimske naboer. Nå er dette blitt livsfarlige affærer i mer enn én forstand.

Semittisk språk.

Mandeerne har i århundrer snakket sitt eget språk, mandeisk. Dette er et semittisk språk som er nær beslektet med hebraisk. Svært få snakker eller forstår mandeisk i dag i Irak; de fleste mandeere er arabisktalende. I det sørvestlige Iran (provinsen Khuzestan) snakkes det imidlertid fortsatt en mandeisk dialekt.

Det finnes en omfattende religiøs litteratur på mandeisk; de eldste tekstene går tilbake til 200-tallet. Hovedverket, Ginza («skatten»), kan delvis minne om Bibelen, delvis om Koranen, men har en mer fabulerende stil. Navn som Adam, Moses, Maria og Jesus er nevnt i mandeernes bøker, men det polemiseres mot både jøder, kristne og muslimer.

Gnostisk religion.

Mandeernes religion har likheter med jødedommen og kristendommen, men er til forskjell fra disse religionene gnostisk: Det er ikke gjennom lydighet mot religiøse bud eller gjennom tro at mennesket blir frelst, men ved en hemmelig kunnskap. Denne kunnskapen er formidlet gjennom mandeernes eldgamle tradisjoner og skrifter, og leder sjelen på veien til Lysets rike.

Mandeerne tilber Det store liv som den øverste gud, men religionen er ikke monoteistisk. En mengde «hjelpere» eller englelignende vesener tilbes også og æres. Mandeerne er den eneste gnostiske religion vi kjenner til med sammenhengende historie fra oldtiden.

Vakre seremonier.

Utad er kanskje de mest påfallende trekkene ved mandeerne deres pasifisme og, ikke minst, deres dåpsseremonier. En troende mandeer døpes ikke én gang, men mange ganger i løpet av sitt liv, for eksempel ved bryllup og før døden inntrer. Dette er altså ikke en engangsrite slik som i vår kristne kultur, men en handling som stadig må gjentas for å opprettholde den åndelige virkning. Dåpsritualet er meget langt og komplisert. Presten resiterer tekstene utenat, og seremonien finner sted ved rennende vann, gjerne ved en elv. Mandeerne har så langt vi kjenner til, alltid feiret søndag som ukentlig helligdag. Dette kan tyde på kristen påvirkning tidlig i deres historie.

Likhet med kristendommen.

Ingen kjenner eksakt til mandeernes opprinnelse. Det semittiske språket tyder på at de vandret inn i dagens Irak og Iran vestfra – kanskje fra dagens Syria, Palestina eller Israel. Det store innslaget av jødiske trekk i kulturen tyder også på det. Hvis en studerer detaljer ved de mandeiske religiøse tekstene, finner en i tillegg overraskende likheter med kristendommen.

I en viss periode på første halvdel av 1900-tallet mente flere (blant andre den berømte tyske teologen Rudolf Bultmann) at deler av Det nye testamente var blitt påvirket av mandeismen. I dag regner vi med at forholdet snarere er motsatt. En gangbar teori i dagens forskning på dette feltet antyder at mandeerne opprinnelig tilhørte jødedommen eller jødisk kristendom, men tidlig brøt ut og dannet sin egen gruppe. I løpet av de aller første kristne århundrer utvandret de til elveområdene i Mesopotamia. Der har de siden levd, og mot alle odds bevart sin rike, eldgamle kultur som en øy i det islamiserte Irak og Iran.

Exodus, men ikke exit.

Det mest kjente exodus i vår kulturhistorie er jødenes utvandring fra Egypt. I dette tilfellet var det ifølge jødenes egen tradisjon paradoksalt nok en utvandring tilbake til deres opprinnelige hjemland. Det finnes mange andre eksempler på folkegrupper som enten har flyktet «frivillig» eller blitt tvunget bort fra sitt land. Palestinske grupper ble tvunget på flukt etter andre verdenskrig og er fortsatt hjemløse, mange av dem på en smal landstripe i Gaza; mange mennesker flykter fra dagens Somalia osv.

Med rette har disse menneskene verdenssamfunnets sympati og oppmerksomhet rettet mot seg. Problemet oppstår når en «liten» og forholdsvis anonym folkegruppe opplever det samme. I mandeernes tilfelle har exodus allerede funnet sted. Svært få levende er igjen i Irak. Men det finnes lyspunkter. En større selvbevissthet gjør seg gjeldende blant mandeere som nå befinner seg i eksil.