Afghanistan. Tapet av ytterligere fire norske soldaters liv i Afghanistan har forutsigbart utløst en diskusjon om hvorvidt krigen lar seg vinne og om det er verd tapene. Svaret på begge spørsmål er ja – forutsatt at vi forstår både hva det betyr å skulle vinne denne slags krig, og hva som faktisk står på spill i Afghanistan.

Holde opprøret nede.

Å vinne betyr ikke å slå Taliban militært. Det har aldri noen med innsikt trodd, fordi en ren militær seier over en opprørsbevegelse som Taliban har empirien mot seg.

Men til gjengjeld er dette heller ikke nødvendig, så lenge en militær seier ikke er kriteriet på å vinne i denne type konflikt. De militære operasjonenes mål er kun å holde opprøret nede på et nivå som gjør at opprørerne ikke greier å ødelegge det som faktisk er avgjørende – oppbyggingen av et fungerende samfunn som det store flertall av afghanere har tillit til og tror kan gi dem et bedre liv enn Taliban.

Det er med andre ord oppbyggingen av politiske institusjoner som sammen med økonomisk hjelp og utvikling skal skape en avgjørelse i Afghanistan.

Dårlig koordinert.

Så langt gjenspeiler ikke det internasjonale engasjementet en slik realitet. Til det er den sivile innsatsen både for liten og for dårlig koordinert sammenlignet med den militære, og trolig betyr det mer at innsatsen er dårlig koordinert enn at de totale ressursene er for små. Årsaken til dette er fraværet av en samlet og enhetlig ledelse av hele operasjonen, som igjen ut fra historisk erfaring kanskje er den viktigste forutsetning for å lykkes.

Det hadde altså krevd en felles ledelse som styrte både sivile og militære ressurser, og sørget for å koordinere innsatsen i tid og rom, i samarbeid med den afghanske regjering. En slik ordning er imidlertid ikke særlig realistisk, ettersom den blokkeres av både nasjonal prestisje, prinsipielle innvendinger og rent praktiske problemer.

Realistiske forestillinger.

Dette betyr likevel ikke at det er umulig å lykkes. Men det betyr at det vil ta både lengre tid og kreve større omkostninger å få til noe som selv under ideelle forhold er meget tidkrevende.

Da er vi inne på den andre forutsetningen for å forstå hva det betyr å vinne, som er å ha realistiske forestillinger om tidsperspektivet. Ser vi på utgangspunktet og hva vi prøver å utrette i Afghanistan, er ti år ikke lenge. Da er 20 år et mer realistisk anslag.

Det betyr ikke at det ikke kan ventes en positiv utvikling i løpet av denne tiden, både sivilt og militært – for eksempel i forhold til oppbygging av afghanske sikkerhetsstyrker eller tilgang til rent vann og elementære helsetjenester for stadig større deler av befolkningen. Men ingen må forvente at vi om ti år skal kunne hindre Taliban i å legge ut veibomber som tar norske og andre soldaters liv, noe mer enn vi kan i dag.

Tap av liv.

Poenget er at det ikke er dette som avgjør utfallet, med mindre vi selv bestemmer oss for å gi opp. At den koalisjonen vi er en del av, har de samlede økonomiske og andre ressurser for å lykkes hvis vi bestemmer oss for det, synes hevet over tvil.

Det bringer oss til det andre spørsmålet, nemlig om betydningen av å vinne står i forhold til omkostningene, spesielt i tap av menneskeliv. Det er selvfølgelig et politisk – ikke et militært – spørsmål som bare kan besvares hvis vi forstår hva som faktisk står på spill.

Som Regjeringen har påpekt flere ganger, er begrunnelsen for innsatsen tredelt. Ingen land, heller ikke Norge, kan ta sjansen på at Taliban skyter seg til makten og på nytt gjør Afghanistan til base og friområde for den globale terrorismen. Fordi det internasjonale samfunn har innsett dette og NATO etter anmodning fra FN har påtatt seg oppgaven med å forhindre det, er det også et spørsmål om vår allianseforpliktelse. Og for det tredje er det et spørsmål om det internasjonale samfunn kan akseptere at et brutalt middelalderregime påtvinges det afghanske folk mot dets vilje. Dette burde i sum være viktig nok for de fleste.

Globale konsekvenser.

Når det i deler av pressen likevel settes spørsmålstegn ved om Norge egentlig blir særlig mer utsatt om Taliban seirer i Afghanistan, røper det liten forståelse for hva nasjonalt forsvar og sikkerhet innebærer i dagens verden.

For det første kan vi ikke utelukke at et Al-Qaida med fornyet evne til spektakulære terrorangrep kan se seg ut norske olje- og gassinstallasjoner som mål, gitt deres betydning for energiforsyningen til store europeiske land.

Dernest må vi forstå hvilke konsekvenser det vil få for internasjonal handel, for energisikkerhet, for valutakurser, for transport av varer, for reiseliv og andre økonomiske forhold, dersom verden skal leve med en slik permanent og vedvarende trussel.

Det er opp til oss.

Å tro at Norge kan forbli uberørt av dette er naivt, og røper manglende innsikt i terrorismens virkninger på en globalisert økonomi. Og – gitt at dette ikke er til å leve med – hva er egentlig alternativet for dem som nå ivrer for en raskest mulig retrett fra Afghanistan? Å dra tilbake den dagen Taliban har gjenerobret makten og fordrive dem en gang til? Å si at vi kommer tilbake hver gang dere gjenoppstår som en trussel mot oss, men i mellomtiden kan krigsherrer og røverbaroner fortsette å slå i hjel sin egen befolkning, finansiert med opiumsinntekter?

Vi bør ha nøkterne forestillinger om hvor langt Afghanistan må være kommet før vi kan forlate det. Antagelig er dette definert mer av hva landet som et minimum ikke skal være, enn av hva det skal være. Men konflikten i Afghanistan berører vitale norske sikkerhetsinteresser, fordi forsvar av Norge i dag er noe annet og langt mer enn bare vern av vårt territorium.

Derfor både bør og kan Afghanistan vinnes – hvis vi og resten av det internasjonale samfunn vil. Det er i realiteten opp til oss. Vil vi derimot ikke, må vi være klar over at andre stater som betrakter oss utenfra i så fall kan komme til å tvile på om vår vilje til å forsvare oss mot militær maktbruk her hjemme egentlig er særlig mye sterkere.

Hva er viktig nok?

I dagens sikkerhetspolitiske situasjon, med fravær av en invasjonstrussel og dermed fravær av en direkte trussel mot norsk frihet og selvstendighet, vil en væpnet konflikt nødvendigvis måtte dreie seg om andre og mindre eksistensielle ting. Men hvis vi ikke synes det som står på spill i Afghanistan er viktig nok, hvorfor skulle vi da synes at for eksempel rekkevidden av norsk suverenitet på Svalbard er så mye viktigere? Tatt i betraktning at vi så langt ikke har møtt større tap og tilbakeslag enn vi måtte forvente da vi gikk inn i ISAF, ville dette med andre ord være en meget velbegrunnet tvil.

Det er ikke noe vi bør oppmuntre til ved flukt fra Afghanistan.