Norsk rype:

Skrap kjøttet rent for fett.

Hakk brystpartiet til etter dagens anbefaling.

Stapp inn stuffing.

Smør inn med marinade.

Stek til skinnet har fått en brun og gyllen skorpe.

Dander rypa på et sølvfat og send rundt.

Vel bekomme!

Kvinnekoden

Blant nordmenn er det i dag bred enighet om at det er «feminint» når damer kliner kjemiske fargeklatter ut over ansiktet, og vakler rundt på stolpesko som maltrakterer beina. Hår under armene er «ukvinnelig» – selv om det vokser der naturlig, og flatbrystede kvinner faller utenfor kategorien «kvinnelige former», selv om kroppene deres er skapt slik fra naturens side.

Kvinner landet over nikker samtykkende til disse ulogiske slutningene, og går daglig inn for å kopiere den anviste malen for «kvinnelighet», «femininitet» og «skjønnhet», med sminke, hårfjerning, solarium, tann- og hårbleking, kroppsformende klær, operasjoner, og så videre.

Ironien

Det er ironisk at kvinner som gjør en innsats for å skjule eller endre sine medfødte kropper, får status som mer «kvinnelige», «feminine», «vakre» – enn kvinner som er lojale mot sitt biologiske utgangspunkt, og som av den grunn risikerer å bli beskrevet som det motsatte. Denne sanksjoneringen av den naturlige kvinnekroppen er irrasjonell, men likevel et effektivt virkemiddel – som bidrar til kvinners målrettede sensur av sitt eget utseende i dagens Norge.

Definisjoner

I realiteten varierer definisjonene på hva som er «kvinnelig», «feminint» og «vakkert» over tid, og fra sted til sted. Det som gjentar seg er en kulturell enighet om at definisjonene er sanne der de utbres – uavhengig av hvor snodige, skadelige eller unaturlige de er. Dette faktum har, og har hatt, enorme konsekvenser for kvinner. La meg illustrere poenget med et geografisk eksempel.

Åpnes til «kvinnelighet»

Professor Aud Talle har gjort feltarbeid blant Maasai ved Kenya/Tanzania flere ganger fra 1970-tallet. Ifølge Maasai-tradisjonen måtte jentekroppen «åpnes» for å bli kvinnekropp. «Åpningen» skjedde gjennom ritualer, der jenter fra ti års alder ble penetrert av unge, ugifte menn.

Kvinner var med under ritualet. De holdt for eksempel motvillige jentunger mens ritualet pågikk, og bestemte hvor langt inn mennene fikk presse penis. Ved puberteten ble jentenes klitoris og indre kjønnslepper amputert. Med denne pinefulle avslutningen var kroppen ferdig kvinnet, og kunne giftes bort.

Prosessen var logisk ifølge den kulturelle forståelse av «kvinnelighet», «femininitet» og «skjønnhet», og skjedde følgelig med både menns og kvinners samtykke.

Norsk «kvinnelighet»

I Norge serveres kroppsidealene i massiv grad til alle, uavhengig av om en vil eller ikke. Om sommeren tapetseres for eksempel offentlige transportmidler, T-banestasjoner og kjøpesentre med bilder av identiske kvinnekropper, som besitter dagens kroppsideal.

Gjennom repetisjon og fravær av konkurranse (dvs. kroppsvariasjon), får idealet monopol. Det prentes inn i bevisstheten, og får over tid kulturell status som fasiten på «kvinnelighet», «femininitet» og «skjønnhet».

Puppenes historie

Den systematiske gjentagelsen gjør det vanskelig å huske hvor illojal «sannheten» om «femininitet» og «skjønnhet» er. Puppenes historie i vestlige land på 1900-tallet avdekker «fasitens» fleksibilitet, og aktualiserer at definisjonene slett ikke er sannheten, men snarere en sammenrørt suppe av kommersielle interesser.

På starten av 1900-tallet iførte kvinner seg s-korsettet, som fremhevet brystet.

På 1920-tallet tok flatt bryst over som standard med stilen garçonne. Uheldig storbrystede snørte seg så puppene ble klemt inn mot kroppen.

På 1950-tallet skulle puppene være runde.

Mot slutten av 1950-tallet kom en BH som ga puppene den nyinnførte, spisse formen.

På 1960-tallet kom flatt bryst nok en gang i vinden gjennom det smale kjendisikonet Twiggy (kvisten).

På 1980/90-tallet nådde silikonpuppene uante dimensjoner.

Uniform av kjøtt og blod

For noen år siden ble plastisk kirurgi møtt med kritikk i Norge. Språket avdekker nå en holdningsendring. «Ansiktsløftning» blir for eksempel brukt som et positivt ladet ord i mediene – for å beskrive nyoppussede bygg eller oppgraderte nettsider.

Med god hjelp av mediene har fenomenet blitt ufarliggjort. På norsk TV ifører kvinner seg dagens definisjon av «den perfekte kroppen» som en uniform av kjøtt og blod, og svinger seg foran speilet med henførte hvin – til applaus fra et beundrende publikum. Opprinnelig flatbrystede kvinner med ferske sting på brystet forteller at de «endelig føler seg som kvinner».

Old shit, new wrapping

Det som skjer er ikke nytt – bare et eksempel på at kvinner er i ferd med å underkaste seg nok en falsk standard for kvinnekroppen. Dette legitimeres gjennom behovet for bedre selvtillit hos den enkelte. En selvtillit som i utgangspunktet er meid ned av nettopp den unormale standarden for kvinnekroppen, som de nå med sine «nye kropper» tar til et annet stadium. Dette møter andre kvinner og deres selvtillit – og sirkelen er sluttet.

Personlig smak

Kuriøse idealer som hører fortiden til, møtes med velvillig latter. Først når samtidens idealer kritiseres, iler kvinner til for å forsvare sine bisarre handlinger. Det er selvsagt snakk om deres «personlige smak» når tusenvis av kvinner utfører absurde ritualer, som «tilfeldigvis» samsvarer med (de ofte særdeles karakteristiske) idealene, som dominerer nettopp her, akkurat nå.

Det er mulig norske kvinner vil le av stiletthæler, silikonpupper og sminke om hundre år. Noen flirer godt allerede, men de fleste tar fasiten for gitt. De legger for eksempel make-up med den største selvfølge – uten noen gang å spørre: What do you make up for?

Arven

Norske kvinner som kopierer idealene er med på å opprettholde presset de selv gir etter for. Samtidig viderefører de hverdagskompleksene, og sorgen ved det uunngåelige avviket fra de skapte forestillingene om kvinnekroppen, til neste generasjon.

Det blir ingen endringer før kvinner bryter sirkelen og krever at «kvinnelighet», «femininitet» og «skjønnhet» defineres ut ifra mangfoldet av reelle kvinnekropper. Kvinner må tørre å gå foran med sine usensurerte ansikter og kroppsuttrykk. Inntil dette historiske øyeblikket vil nye definisjoner komme og gå. De vil bli dyrket, imitert og trodd på. Det vil bli mer blod, mer oppkast – og mange flere tårer.