Kabul-konferansen

Det går en lettelse gjennom oss når flyet tar av fra Kabul flyplass, klatrer mot himmelen og vi skuer inn mot isfjellene i nord. Den internasjonale Afghanistan-konferansen er over, og vi er på vei hjem. Sikkerhetstiltakene har vært omfattende, spenningen har hengt i den sommerhete Kabul-luften. To raketter landet på rullebanen natt til i går. Men afghanerne har klart brasene. En dags konferanse med 50 utenriksministre, FNs generalsekretær og flere internasjonale organisasjoner er vel gjennomført. Nå venter oppfølgingen.

Afghanistans fremtid

Dette er den femte Afghanistan-konferansen jeg deltar på som norsk utenriksminister. De fire første fant sted i europeiske hovedsteder. Først nå kan en konferanse om Afghanistans fremtid finne sted der den hører hjemme, i hovedstaden Kabul. Det er på tide og i seg selv et betydelig fremskritt. Det understreker at det er Afghanistans fremtid dette handler om. Og at vi nå har en plan for hvordan afghanere gradvis kan ta over ansvaret for egen sikkerhet og utvikling.

Det er tirsdag ettermiddag, og vi har akkurat vedtatt Kabul-erklæringen. Den er god, og den har klare spor av synspunkter Norge har jobbet for lenge. Den skaper en gjensidig forpliktelse mellom afghanere og oss andre. I langt større grad – og langt mer detaljert en tidligere – forplikter den afghanske regjeringen seg til å bekjempe korrupsjon og narkoproduksjon, bedre eget styresett, respektere menneskerettighetene og kvinners stilling, bedre tilbudene innen helse, utdanning og videreutvikle afghanske sikkerhetsstyrker – både innen hær og politi. Erklæringen inneholder klare tidsfrister for gjennomføring av tiltak, og det innføres styrkede kontrollmekanismer for å påse avhandling følger ord.

Forplikter seg

Vi – som bidrar både militært og økonomisk – forplikter oss til bedre samordning, mer samlet fokus og større respekt for afghanske eierskap og prioriteringer. USAs utenriksminister Hillary Clinton sa det veldig ærlig: Manglende samordning mellom giverne har gjort situasjonen vanskeligere for den afghanske regjeringen. Nå er anerkjente prinsipper for god giverpraksis tydelig nedfelt. I løpet av to år forplikter giverne seg innen til å kanalisere minst 50prosent av midlene gjennom afghanske kanaler. Et nivå som Norge allerede har nådd.

Hvorfor er dette viktig? Er det ikke tvilsomt å gi til afghanske budsjetter når korrupsjonen er omfattende? Jo, det er en risiko, men den kan begrenses. Det er lett å forstå hvorfor en giver vil ønske å gi sine penger direkte til bygging av brønn, skole eller vei – og at giveren også kan finne det tryggest å la egne selskaper ta hånd om bygging og utvikling. Men med en slik tilnærming blir det utenlandsk eierskap og ikke afghansk eierskap. Mange tiår med utviklingshjelp har lært oss at dette er en felle. Det setter mottageren i annen rekke, svarer upresist på mottagerens behov og bygger ikke kapasitet, erfaring eller eierskap på mottagerens side.

Vi må holde fast ved at det langsiktige målet med vår bistand til Afghanistan er å gjøre bistanden unnværlig. Da må afghanerne raskt i førersetet, selvsagt under tydelig og konsekvent kontroll. Nå er det tydelig slått fast at vi skal støtte planer afghanerne selv har utviklet, basert på egne behov og egen evne til å følge opp.

Sammensatt bilde

Det er mulig å fatte håp når du leser Kabul-erklæringen. Men så er det den gjenstridige virkeligheten. Får vi de fine ordene til å stemme med virkeligheten? Jeg kom til Kabul via besøk hos de norske styrkene nord i landet på søndag. De forteller om virkeligheten nedenfra, fra dagliglivet i den afghanske utkanten; om en sikkerhetssituasjon som forverres av anslag fra ulike typer opprørere, om anslag som nylig tok fire norske liv og daglig tar sivile afghanske, om åpenbare utviklingsbehov som ikke møtes, om sviktende styresett på lokalt nivå og om korrupsjonen som et dagligdags fenomen.

Men igjen er bildet sammensatt, for soldatene forteller også om de nye skolene, betydningen av den nye ringveien, om landbruket som vokser igjennom den nye guvernøren som viser evne til å få sakene gjort, om møte med menneskene som viser at det virkelig finnes spirer av håp.

Må løses politisk.

Vi får gode timer til samtaler utover kvelden. Om tapene, om risiko, om erfaringer fra daglige operasjoner. Jeg blir imponert over kunnskapen, engasjementet og motet. Under den stjerneklare nattehimmelen i Meymaneh oppsummeres den militære essensen for oppdraget i Afghanistan: Denne konflikten kan ikke vinnes militært, den må løses politisk.

Tirsdag ettermiddag, Kabul-konferansen er over, vi går inn i de pansrede bilene, tar på de skuddsikre vestene og kjører gjennom Kabuls avsperrede gater. Noen kvartaler unna ligger hotell Serena, åstedet for terrorangrepet i januar 2008. Jeg har ikke behov for å returnere dit og takket nei til en mottagelse mandag kveld.

Jeg forlater Kabul etter nok et besøk i Afghanistan, som alltid fylt av inntrykk, og de gamle stikkordene kommer opp; komplekst, krevende og risikofylt – men med håp. Ikke vinne militært, men løse politisk, det må gjentas. Nå er det grønne lyset gitt for en forsonings- og integreringsprosess, mellom afghanere, og ledet av afghanere. Fra norsk side har vi tatt opp dette internt i Nato og i andre sammenhenger i lang tid. Nå er det allemannseie. President Karzai åpner for forhandlinger med Taliban. Nå må også den veien gås opp innenfor klare rammer.

Balansegang

Utfordringen fremover blir å samkjøre den politiske agendaen i Kabul-erklæringen med det åpenbare behovet for fortsatt militært nærvær, det blir å gi Afghanistan tilstrekkelig stabilitet i en urolig region, ikke minst opp mot grensen til Pakistan. Denne utfordringen er tema for siste stopp på reisen – en times samtale med general David Petraeus, USAs og ISAF-styrkenes nye øverstkommanderende.

Petraeus har status som en vandrende legende, han er generalen som fant en amerikansk vei ut av hengemyren i Irak, mannen Obama vendte seg til da forgjengeren fikk sparken.

Petraeus er den fjerde ISAF-øverstkommanderende jeg møter. Jeg har lyttet til mange briefinger i dette kontoret, denne fra Petraeus er den til nå mest innsiktsfulle og treffende. Han snakker ikke om å vinne militært, men å lykkes med det bidraget de militære skal gi. Han synes å se sammenhengen mellom politiske mål og militær strategi.

Balansegangen er ikke enkel. Vi skal bidra til sikkerhet, men unngå at vårt blotte militære nærvær i seg selv stimulerer til strid og vold. Bedret sikkerhet skal legge til rette for utvikling og politiske løsninger. Det er krevende og utfordrende. Men det er mulig. Og det må alltid være lov til å håpe.