• Jeg finner historien om Jonas Gahr Støre beklemmende. Hvem vet hvorfor han søkte seg til maktens varme favn, skriver Gabi Gleichmann.

    FOTO: JAN T. ESPEDAL

Han er ingen intellektuell

Norge trenger frie intellektuelle som hjelper folk til å prøve å bryte ut vanetenkningens fengsel. Men er Jonas Gahr Støre en intellektuell?

Det taleføre tvisynet

En akademiker er ikke en intellektuell

Gabi Gleichmann

FOTO: Privat

Spørsmålet ble reist i et privat selskap i kjølvannet av Aftenpostens serie om den frie tenknings stilling i Norge. For utenriksministeren stod ikke på Trond Berg Eriksens liste 23. juli over viktige stemmer i norsk offentlighet.

Flere i selskapet mente at Jonas Gahr Støre (Ap) er en intellektuell, muligens en av landets fremste. Ingenting kunne være mer feil, hevdet jeg selv bastant.

For hva gjør en person intellektuell? At man har studert ved prestisjeskolen Sciences Po i Paris? At man fordriver mørke kvelder med å lese Heidegger på tysk? At man skriver avhandling om Paul Celans innflytelse på tsjerkessisk poesi?

Tar side

Slik definerte Jean Paul Sartre, det tyvende århundres kanskje mest kjente profesjonelle tenker, hva som gjør at noen kan regnes til de intellektuelles skare: En atomfysiker er ingen intellektuell. Det blir han først når han, med risiko for å miste både jobb og kollegers respekt, offentlig tar standpunkt mot spredning av kjernefysiske våpen. For da tar han side for den svake part (folket) mot den sterke (makten).

Hvilke andre aktører i offentligheten fortjener dette epitetet? En del forfattere og skribenter er selvskrevne. Men kan politikere kalles intellektuelle?

Sartre så det slik at det omvendte snarere er tilfelle. Hvis man begynner som intellektuell og får formet sine tanker og sitt engasjement i den sfæren, forblir man intellektuell også som politiker. Gode eksempler er dramatikeren Vaclav Havel som ble president i Tsjekkia, og forfatteren Jorge Semprun som ble en populær kulturminister i Spania.

Politiske sfære

Men politikere som forlater den politiske sfære og så blir debattanter i offentligheten, regnet ikke Sartre som intellektuelle.

To norske ekspolitikere bekrefter hans resonnement, selv om Trond Berg Eriksen roser begge: Kåre Willoch og Kristin Clemet. Selvsagt kan de signere leseverdige artikler, men deres tanker og deres argumenter bunner i deres tidligere politiske engasjement. Det gjør dem lett forutsigbare. Dessuten blir de lett programmatiske – for politikk går ut på å overbevise andre. Fremfor alt er de trygt forankret i samfunnets etablissement og er derfor blottet for evnen til å utfordre vedtatte sannheter og dekonstruere tradisjonelle tankemønstre.

Mistro til ideologier

Én egenskap ved intellektuelle er at det nettopp er gjennom posisjonen som outsidere at de utvikler sin evne til å stille spørsmål ved og demontere grunnleggende forestillinger. En annen er at de er – og skal være – troløse. Samtidig må de holde fast på enkelte verdier, men ha mistro til ideologier og partier.

Nå betyr ikke ordet intellektuell det samme i Norge som i Sartres hjemland, der begrepet først ble brukt på 1890-tallet etter den antisemittiske dommen mot kaptein Dreyfus. «Les intelos» er nesten alltid plassert på venstresiden, lever som en elite i de fine bydelene i Paris, befinner seg langt fra virkelighetem, men nyter likevel beundring og blir mye brukt av mediene. For de har i kraft av sin kunnskap gjort det til sin oppgave å kritisk undersøke hva som skjer i samfunnet.

Intellektuell er ikke akkurat et honnørord i Norge. Her utmerker det nasjonale selvbildet seg med jordnær pragmatisme paret med sterk kollektivisme, og skepsis mot store ord. Derfor finnes det en dyp mistro i dette landet mot den selvforherligende outsideren som sitter på røykfylte kafeer, høyrøstet forsvarer et eller annet luftig, universelt prinsipp og påberoper seg en annen type autoritet enn den tradisjonelle (kirkens, politikkens, økonomiens eller ekspertens).

Enda verre blir det når den intellektuelle insisterer på å la sin stemme høre, til tross for at han bare er ute etter å rive ned, ikke å bygge opp. Hvilken nordmann tror vel på en som har plassert seg utenfor fellesskapet, som hevder at han alene har sett sannheten og er i stand til å unngå de mistak kollektivet gjør seg skyldig i?

I tillegg er det norske samfunn innrettet mot det praktiske, mot resultatene. Og sant nok har Norge utrettet mye håndfast siden 1905. Men hva har de intellektuelle skapt? Forførende ord? Tvil? Hindere på veien mot bestemte samfunnsmål?

Selge sine tjenester

Med Norges generøse utdanningspolitikk kunne landet nå hatt en stor gruppe intellektuelle som stadig kunne stille spørsmål ved og utfordre makten. Men høyskolene og universitetene produserer hovedsakelig matter-of-fact-orienterte, samfunnsnyttige eksperter som skal kunne selge sine tjenester til arbeidslivet. Tør man spørre hvor gamle dyder som dannelse, dømmekraft, refleksjon og engasjement har tatt veien?

Et annet problem, som sjelden blir diskutert, dreier seg om økonomi. Å ikle seg utenforskapets heroisme og få tid til å reflektere innebærer nemlig en økonomisk risiko. Og hvem vil vel være fattig? For å spissformulere: En virkelig fri intellektuell kan bare den være som er økonomisk uavhengig. Men hvor mange norske åndsarbeidere er nå det? Det er få som lever bare av sin skriving. De fleste er ansatt i aviser, skoler eller forlag. Det skaper skjulte lojaliteter og hensyn. Det medfører at outsideren i virkeligheten er en insider.

Det store problemet i dag – slik jeg betrakter det med min bakgrunn i sentraleuropeisk og jødisk tenkning – er at de fleste på offentlighetens flombelyste scene er blitt «fast-thinkers» – den type halvintellektuelle kjendiser som mediene elsker å hasteinnkalle for at de skal stikke spisse nåler i hverandre eller levere kjapp, lekkert anrettet ikke-tenkning som alle tar for å være dypsindigheter om aktuelle problemer.

Det dreier seg ofte om personer med en viss akademisk bakgrunn, og de skriver ikke sjelden halvlærde essaybøker om trendy temaer, noe som gir dem inngangsbillett til diverse TV-programmer og avisspalter. Disse mediale «fast-thinkers» – Thomas Hylland Eriksen, Erling Fossen, Magnus Marsdal, Aslak Nore med flere – får både den seriøse kulturjournalistikken og den virkelig intellektuelle kunnskapsproduksjonen til å forvitre.

Personligheter

Jeg har prøvd å peke på noen av grunnene til at Norge ikke har så mange og kanskje heller ikke så nyskapende intellektuelle som de kulturelle stormaktene i Europa. Jovisst finnes det spennende ordskifter og interessante personligheter også her. (Min egen favoritt, morsomt nok, er ikke en nordmann, men en polsk innvandrer – Nina Witoszek er en av de få av internasjonalt format.)

Det er min faste overbevisning at Norge trenger frie intellektuelle som hjelper folk til å prøve å bryte ut vanetenkningens fengsel. Intet demokrati som fortjener den betegnelsen kan i lengden fungere uten dem.

Beklemmende

Derfor finner jeg historien om Jonas Gahr Støre så beklemmende. Med sin akademiske bakgrunn, sitt kvikke hode, sin karisma og verbale begavelse og ikke minst sin økonomiske uavhengighet, ville han ha vært perfekt i rollen som fri intellektuell. Han kunne ha tatt på seg oppgaven å gjennomskue skjulte fallgruver i samfunnet, og motarbeide dem ved hjelp av rasjonelle resonnementer.

Maktens favn

Kanskje manglet han mot til å stå ensom i kulden. Hvem vet hvorfor han søkte seg til maktens varme favn.

I offentligheten er det ingen som klandrer Støre for å ha valgt feil side. Kanskje kommer det av at den norske intelligensiaens modell er den stikk motsatte av den franske: Man melder seg gjerne til tjeneste for den sentralmakt som holder stø kurs mot det overordnede mål å tilføre det norske folk en lys morgendag, i et velsmurt og lykkelig samfunnsfellesskap.

Oversatt av Knut Olav Åmås

Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Fri tenkning i Norge

Hvem er intellektuelle i Norge i dag? Hvilken innsats gjør de - og hvilken rolle bør de fylle? Har de noen innflytelse i et samfunn som er kunnskapsintensivt, men samtidig antiintellektuelt, som statsråd Tora Aasland hevder? I en serie artikler undersøker Aftenposten den frie tenkningens status i Norge. Les også: 16. juli: Knut Olav Åmås - En akademiker er ikke en intellektuell 17. juli: Stein Ringen - Intellektuelt mangfold 23. juli: Trond Berg Eriksen - Det taleføre tvisynet

Mest kommentert siste døgn