Ordet i sin makt. Knut Olav Åmås og Trond Berg Eriksen er skjønt enige om at ikke alle akademikere er intellektuelle og at ikke alle intellektuelle er akademikere. Foranledningen er min leder i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift og et intervju i Klassekampen der jeg understreker nøyaktig det samme.

Berg Eriksen beskriver den intellektuelle som en varsler med ordet i sin makt. Han eller hun tar modig bladet fra munnen når situasjonen krever det, uansett, og opererer gjerne i den brede offentlighet.

Kunnskap styrker

En ting er å hevde at man må være akademiker for å bedrive varsling av denne type. Det hevder ingen. Det jeg har hevdet, er at akademisk kunnskap kan styrke den intellektuelles treffsikkerhet og gjennomslagskraft. Jeg tror økonomikritikken kan bli mer effektiv om man kan økonomisk teori. Berg Eriksen nevner Maria Reinertsen. Alle økonomistudenter blir ikke Maria Reinertsen. Men kunne Reinertsen gjort det hun gjør uten å kunne sosialøkonomi? Berg Eriksen nevner også Rune Slagstad. Slagstad har hatt professorat i flere fag. Er det et rent tilfeldig forhold mellom Slagstads akademiske liv og hans betydning som kritiker?

En intellektuell virker i offentligheten, men ikke nødvendigvis i medieoffentligheten. Det utøves intellektuelt mot som ikke når media. Det kan være risikofylt å slakte et arbeid av en autoritet i faget tidlig i karrieren. Noen av de mest uredde akademikerne jeg kjenner skriver sjelden eller aldri i avisen.

Tenke avklarende

Den intellektuelle bør ha andre egenskaper enn mot til å varsle. Han eller hun bør for eksempel kunne tenke avklarende om kompliserte sammenhenger. Berg Eriksen ser intellektuelle overalt, men ikke i akademia. Der råder forfallet. Berg Eriksen klandrer ministre, talentløse studenter og kolleger i distriktene. Selv er han nestor i norsk idéhistorie. Bærer toneangivende professorer noe ansvar for situasjonen i akademia? Hvem har nektet Berg Eriksen å rekruttere intellektuelle typer?

Få er politiker, intellektuell og akademiker i samme person. Berg Eriksens eksempel er Gudmund Hernes. Han mener Hernes er en glitrende intellektuell som var katastrofal som minister. Jeg er usikker på hvor Berg Eriksen vil med eksempelet sitt. Er poenget hans at folk med for høy utdanning bør holde seg unna politikken? Er det en ulempe for USAs president at han er jurist? Er Jonas Gahr Støre en katastrofe i politikken? Hva med Inge Lønning, som Berg Eriksen selv har sans for? Når det gjelder vurderingen av Hernes’ innsats som minister, må man i det minste skille mellom en god politiker og en politiker som gjør ting man er enig i.

Generalister

I lederen i Nytt Norsk Tidsskrift skriver jeg om tidsskriftets redaksjon at den består av personer med «en bred intellektuell orientering». Jeg sikter til at jeg har søkt etter – og funnet - sterke fagpersoner som samtidig er generalister, personer med innsikt i og interesse for problemstillinger utover eget fagfelt.

Nytt Norsk Tidsskrift publiserer artikler om vitenskap, kultur og politikk. Artiklene skal holde faglig mål, omhandle vesentlige og aktuelle spørsmål, og kommunisere på tvers av fag og felt. I tillegg til ordinære artikler, publiserer vi kommentarer, essays, anmeldelser og intervjuer.

Knut Olav Åmås skriver at ingenting hindrer meg fra å lage et slikt tidsskrift. Men et tidsskrift trenger lesere og bidragsytere. Skal Nytt Norsk Tidsskrift ha livets rett, må et tilstrekkelig antall lesere være interessert i, og få noe ut av, det som står der, og skribenter som kan skrive den type tekst vi ønsker å publisere må prioritere å skrive der.

Utenfor akademia

Folk utenfor akademia skriver i Nytt Norsk Tidsskrift. I neste nummer trykker vi en tekst av Morgenbladets Frank Rossavik om EU-kampen, «Noen ord fra taperne». Nummeret som er ute nå inneholder et foredrag av visesentralbanksjefen om hvor åpen en sentralbank kan være.

Planen er flere bidrag av andre som ikke er forskere, men uten gode bidrag fra gode forskere vil Nytt Norsk Tidsskrift ikke bli som jeg ser det for meg. Incentivene innenfor akademia går i retning av spesialisering. Skal man få midler og stilling må man publisere i spesialiserte vitenskapelige tidsskrifter. Dette er en utfordring for et tidsskrift som tar mål av seg å være et forum på tvers.

Ekspertrollen

Som debatten har forløpt i sommer, har jeg likevel behov for å understreke følgende: Alle gode forskere er spesialister på et eller annet. Forskeres primærrolle er ekspertrollen. Man kan ha ekspertise i spørsmål om faktiske forhold. Sykefraværsforskere vet forhåpentligvis mer om utviklingen av og årsaker til sykefravær enn andre. Innenfor filosofi, samfunnsvitenskap og jus har det også blitt utviklet metoder for diskusjon av såkalte normative spørsmål, spørsmål om hva vi bør gjøre. I et demokrati er det borgerne og deres representanter som skal ta beslutningene. Forskere kan bidra med kunnskap og begrunnede vurderinger. Forskere har selvsagt ikke høyere moral eller «bedre» verdier enn andre.

Stor plass

Tar ikke eksperter fra akademia alt mer enn nok plass i offentligheten? Ja og nei. En del eksperter får stor plass. Det kan være fordi de virkelig er eksperter. Da synes jeg ikke det er noe problem at de gis plass. Andre ganger er det andre enn dem som uttaler seg som er de egentlige ekspertene. Da hadde det vært å foretrekke om disse hadde uttalt seg. Hvem som er de egentlige og relevante ekspertene i en sak, kan naturligvis diskuteres. Men det er et faktum at en del av de fremste fagfolkene i Norge holder seg borte fra medieoffentligheten.

Hvorfor skyr en del spesialister media? Hvorfor tilstreber ikke flere forskere en bred intellektuell orientering? Og hvorfor svinger ikke flere av dem svøpen som Trond Berg Eriksen?

Premieres

Åmås etterlyser personlig mot. En annen faktor er hva som premieres i akademia. Det er rasjonelt å bry seg om hva som er meritterende. Det er vanskelig å være en modig og dannet forsker uten forskerstilling. Man trekkes vel også ofte til det man gjør best. Berg Eriksen gjør det han er flink til. Andre gjør det de er flinke til. En del forskere kan bli flinkere til å takle media. En del journalister burde satt seg bedre inn i hva forskning er.

Norge er et relativt egalitært samfunn. Er egalitarismen et problem? Den burde ikke være det. Man kan være tilhenger av politisk og sosial likhet og samtidig anerkjenne kognitiv ulikhet - at noen kan mer enn andre - og betydningen av intellektuelt mot.

Ta litt tid

Jeg innbiller meg at det kan ta litt tid å være intellektuell. Oxford-professor Stein Ringen mener forskere som er intellektuelle på «fritiden» vil finne på mye «rart», som i Frankrike. Jeg vet positivt at det finnes forskere som bedriver intellektuell virksomhet etter arbeidstid også i England. Har Stein Ringen skrevet sin Signert i arbeidstiden?