Det har de siste årene vært mye diskusjon rundt trakassering på jobben – det være seg sosial utestenging, ryktespredning eller seksuell trakassering. Langt sjeldnere trekkes frem hva jeg vil kalle intellektuell trakassering ved universiteter og høyskoler: det vil si situasjoner der veiledere eller andre etablerte medarbeidere styrer prosessen rundt publisering av forskningsresultater etter egen agenda.

Når etablerte forskere blokkerer publisering av forskningsresultater som går mot deres forutfattede mening, eller når de krever å få en mer synlig plass som forfatter på publikasjonene, begår de intellektuell trakassering.

Samarbeid

Hvorfor er dette et problem? Publisering i internasjonale fagtidsskrifter er alfa og omega innen forskning – både for forskernes fremtidige karrière og for institusjonenes renommé. I dag er det meste av naturvitenskapelig forskning basert på samarbeidsprosjekter der flere personer med ulik kompetanse inngår.

Mastergradsstudenter og doktorgradsstudenter innen naturvitenskap inngår således som regel i større forskerteam, og resultatene publiseres som oftest som fellesarbeider – det er altså mange forfattere for hver artikkel. Skikken er at den som har gjort mesteparten av arbeidet er førsteforfatter, og at hovedveileder/gruppeleder er sist i forfatterlisten (et signal om at vedkommende har lagt forholdene til rette, intellektuelt og praktisk).

Skjær i sjøen

Det er utarbeidet internasjonale kjøreregler for slik fellespublisering: de såkalte Vancouver-reglene. Man må ha bidratt til selve forskningen for å kvalifisere til å være medforfatter. Har man bidratt, ikke bare kan man, men skal man, være medforfatter. Selv om det ikke sies eksplisitt i Vancouver-reglene, skal ingen av medarbeiderne kunne hindre publiseringen av et arbeid – gitt at de oppnådde resultatene har fremkommet på en tilfredsstillende vitenskapelig måte.

Men her er det mange skjær i sjøen, ikke minst i internasjonale samarbeidsprosjekter: Internasjonalt samarbeid er meget stimulerende – men internasjonalt samarbeid byr også på en rekke utfordringer, ikke minst på grunn av ulike akademiske tradisjoner i ulike kulturer.

Nekter publisering

En tidligere student av meg gjennomførte et doktorgradsarbeid som fikk meget god omtale av den internasjonale doktorgradskomiteen. Avhandlingen er sammensatt av flere enkeltarbeider, hvert med flere forfattere. Det er imidlertid publiseringen av de enkelte arbeidene i fagtidsskrifter som regnes som den «virkelige» internasjonale publiseringen – ikke avhandlingen som sådan.

Dessverre blir studenten forhindret av en av samarbeidspartnerne i å publisere resultatene – for øvrig en meget etablert forsker. Denne forskeren ønsker ikke å publisere resultater som ikke bygger opp under det vedkommende selv tidligere har publisert. Dette er, i klartekst, sensur.

Krever forfatterskap

En annen av mine studenter får ikke lov å publisere sine resultater med mindre et par høyt rangerende forskere blir med som medforfattere – selv om disse forskerne ikke har bidratt i selve forskningsarbeidet på en måte som skulle rettferdiggjøre dette. Disse forskerne har en avtale med en av våre reelle samarbeidspartnere om av de skal være med som medforfattere på en prominent plass på alle publikasjoner som kommer ut av dette fellesarbeidet (en avtale som jeg ikke ble gjort kjent med før etter at den var inngått).

Det hører med til historien at en annen student innen dette internasjonale prosjektet (som tar sin doktorgrad i utlandet) lider samme skjebne som min student ved Universitetet i Oslo; i det landet er hierarkiet så sterkt at studenten ikke tør å si fra om situasjonen.

Det er dette som er intellektuell trakassering.

Catch 22

Internasjonale regler håndheves ikke. De tre nevnte eksemplene involverer alle internasjonale forskerteam – og det er her skoen trykker. Internasjonalt finnes det ikke noen enkel måte å håndheve de reglene som er fastsatt i den nevnte Vancouver-konvensjonen. Man er ofte fanget i en «Catch 22»: I mange tilfeller er det ikke korrekt å fjerne seniorforskerne som medforfattere, fordi vedkommende faktisk har bidratt til forskningen, og det er heller ikke korrekt å publisere artikkelen mot vedkommendes vilje – alle medforfattere skal, naturlig nok, samtykke i at resultatene publiseres. Men ved uenighet bør den som har gjort hovedarbeidet – hvilket ofte er studenten – få siste ordet og kunne bestemme.

Skremmes bort

Studenter er ekstra sårbare. Om en student ikke får publisert sine resultater, vil karrièremulighetene innen forskning være vesentlig reduserte. Det samme kan skje dersom andre forskere tillegges en større andel av jobben enn hva som faktisk er tilfellet: Man fratar studenten sin rettmessige ære for arbeidet. Om studenten står frem og protesterer, vil ett av to lett kunne skje: Enten blir arbeidet ikke publisert, eller han eller hun får et ødeleggende rykte for å være «vanskelig». Selve erfaringen kan også være så ubehagelig at man blir skremt bort fra en videre forskerkarrière.

Intellektuell trakassering er skadelig for samfunnet som helhet: Kunnskap og innovasjon blir stadig viktigere, og det er uakseptabelt at folk med «intellektuell makt» misbruker denne til å hindre fri flyt av ideer og resultater.

Må ha frihet

Vi trenger et regelverk som kan håndheves. La meg avslutte positivt: Trakassering – inkludert intellektuell trakassering – er ikke veldig vanlig innen gode, dynamiske forskningsmiljøer. Likevel er det anslått at 1 av 5 medisinske artikler har medforfattere som ikke reelt har bidratt, mens 1 av 10 artikler utelater personer som har bidratt. Det er grunn til å rope varsko.

Jeg ønsker derfor, som en etablert forsker, å sette intellektuell trakassering på dagsorden: både for å forsvare den enkelte og for at samfunnet skal få fullt utbytte av det arbeid som våre forskertalenter utfører. Den enkelte forsker må ha frihet til å publisere sine resultater, såfremt forskningen er utført på en skikkelig måte. Forskere som bedriver intellektuell trakassering bør ikke få forskningsbidrag.

Det er mitt håp at denne kronikken kan starte en prosess som leder frem til et slikt regelverk, blant annet for forskning som støttes av Norges forskningsråd – det være seg med nasjonale som internasjonale samarbeidspartnere.